Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert fredag 11. juli 2014 23:04

Krystall-klart fra professor Noralv Veggeland.

"Fritt behandlingsvalg innebærer en privatisering av helsevesenet som vil koste det offentlige dyrt. For realisering av prinsippet om «fritt behandlingsvalg» synes to alternativer å foreligge for dagens regjering. Å trekke dem fra totalbevilgningen til sykehusene og redusere budsjettene til de offentlige sykehusene tilsvarende. Eller så må de øke totalbudsjettet til sykehusene. I så fall må de glemme lovnader om skattelette.

Det er ikke rart at helseminister Bent Høie hele tiden blir utydelig når økonomi trekkes inn i debatten om framtidig sykehusstruktur og «fritt behandlingsvalg» for den enkelte pasient," skriver Noralv Veggeland, professor, Høgskolen i Lillehammer, i nedenstående artikkel.

Hva koster Høies helsepolitikk?

Av Noralv Veggeland, professor, Høgskolen i Lillehammer

Kan helse- og omsorgssektoren betraktes som en industriell sektor, som baserer seg på omfattende privatisering, kapitalisering, og sammenkobling av sykehustjenester og medisinsk teknologi for å øke konkurranseevnen?

Det kan den, med USA som et framtredende eksempel i den vestlige verden. I USA sammenkobles private kommersielle sykehus, offentlige sykehus, medisinsk forskning, legetjenester, legemiddelindustri og privat helseforsikring til et offentlig-privat sammensurium. OECD-statistikk viser at USA topper listen over land når det gjelder utgifter til og inntekter fra helsetjenester. Det er dyrt å bli syk i dette landet. Kvaliteten i helsevesenet som angår de fattige er på et lavnivå. De fattige er henvist til nedprioriterte billige og dårlige offentlige sykehus. Industrialisering av denne typen i norsk helsevesen er det få grunner å ønske seg, og det er nok noen år fram dit.

Men så er det slik at vår blåblå regjering indirekte og direkte har antydet at det vil være naturlig å anse helsesektoren som en framtidig industriell vekstnæring – for sykdommer som må behandles er det nok av. Industrialisering kan skje ved å satse på økende grad av spesialisering, effektivisering, privatisering og kapitalisering. Sektoren kan i et større marked gi inntekter til landet, ikke bare utgifter. Spesialistsykehusene, det vil si de regionale helseforetakene (RHF), er særlig i fokus som byggesteiner i en slik utvikling.

Giganten Oslo universitetssykehus (OUS) og andre sykehussammenslåinger til større enheter er ledd i en slik industrialisering, hvor begrep som økt effektivitet, spesialisering og produktivitetsvekst står sentralt i den politiske retorikken. Sykehusene organiseres i dag med sikte på å oppnå konkurransemessige stordriftsfordeler, ikke bare med tanke på de nasjonale markedene, men også for å komme inn i et framtidig integrert helsemarked i EU. Allerede i dag selger Rikshospitalet kompetanse på transplantasjonsoperasjoner i Norden, med blant annet en rekke danske pasienter som kjøpere. Lokalsykehusene nedbygges, fordi disse aldri vil kunne bli konkurransedyktige i de store markedene.

Helseområdet er politisk tenkt som et potensielt stort marked for kjøp og salg av tjenester etter industrielle prinsipper. Det vil si hierarkisk organisering, og en sammenkobling av spesialiserte salgbare «pakker» av helsetjenester. Digitalisering av behandlingsformer er på vei inn i sektoren. Helsemarkedet interesserer også EU, som regulerer og harmoniserer for å oppnå fri flyt av slike tjenester som ledd i en europeisering av helsetjenester. Både i EU-landene og i Norge har fortsatt de nasjonale myndighetene ansvaret for helsepolitikken. EU-landene samarbeider likevel i økende grad om felles tiltak som integrerer det store helsemarkedet.

Det utarbeides for tiden regelverk for grensekryssende helsetjenester og for utvikling av standardisert medisinsk utstyr. EUs regelverk skal fremme konkurranse over landegrenser. Gjennom EØS-avtalen vil dette regelverket også gjelde for Norge.

Regjeringens sammenkobling av private og offentlige helseinstitusjoner kan ses i sammenheng med vår EU-tilknytning. Ifølge vår hjemlige politiske høyreside, vil en slik sammenkobling skape et interessant laboratorium for utprøving av konkurransedyktige nye helsetilbud, og skape medisinsk innovasjon som kan internasjonaliseres. Det vil bli anledninger til å eksperimentere teknologisk og organisatorisk, med bedre markedstilpasning som konsekvens. «Dårlige» eksperimenter vil tape i markedet, mens de «gode», effektive formene vinner fram som lønnsomme fordi de etterspørres. Slik vil levedyktige behandlingsinnovasjoner oppstå, selv om dette kan dreie seg kosmetiske operasjoner. På dette feltet har nyliberale innovasjonsteorier om betydningen av markedskonkurranse for nyskaping og innovasjon, de senere år hatt politisk gjennomslagskraft i vestlige land, også i Norge. Innovasjon er blitt et motebegrep.

Det er en sterk vekst i offentlige utgifter til helsevesenet. Veksten må bremses. Til det trengs innovasjoner, og det skjer oftest i privatsektor. Med innovasjon og privatisering kan det kostbare offentlige norske helsevesen reddes, hevder de nyliberale. For den blåblå regjeringen er økte skatter uaktuell politikk. Regjeringen satser i stedet på innkjøp av konkurranseutsatte private helsetjenester som en sparingsform. Dette er ikke lett å forstå, for i stedet vil dette, som vi skal se, medføre ekstra utgifter til sektoren.

Regjeringen er opptatt av å utnytte ledig behandlingskapasitet ved private sykehus for å redusere behandlingskøer, og for å realisere deres prinsipp om såkalt «fritt behandlingsvalg». Pasienter skal kunne velge fritt mellom private og offentlige behandlingstilbud. Slik vil det oppstå varierte og fleksible sykehustjenester tilpasset helsemarkedet. Men innkjøp av ledig kapasitet fra de private behandlingsstedene er underlagt EU-regler.

I Norge finnes det noen private sykehus av typen Volvat i Oslo. De drives i dag kommersielt og uten offentlig støtte. Tilbudene er dyre, og mest for de rike. Men, som i andre nordiske land, er det normale at helsetjenester i Norge er gratis og finansiert over skatteseddelen og offentlige budsjetter.

Det er noen haker ved offentlig innkjøp av private tjenester som regjeringen underkommuniserer. Innkjøp av private sykehustjenester vil – og må – skje ved at EUs anbudssystem, benyttes. Grunnen er at vi siden 1994, som EØS-land, er underlagt EU/EØS-regelverket for offentlige anskaffelser. Alle offentlige innkjøp av tjenester som overskrider 500.000 kroner må legges ut på anbud, med konkurranse om å komme med det beste (billigste) tilbudet fra private tilbydere. Med vinnerne av anbudene vil det så i sykehussektoren bli inngått gjerne langsiktige avtaler med de private behandlingsinstitusjonene. Slik privatiseres sykehussektoren. De private sykehusene konkurrerer om anbudene, og alle søker profitt.

Allerede den forrige, rødgrønne regjeringen, representert med de statlige regionale helseforetakene (RHF), hadde avtaler med private sykehus og andre behandlingsinstitusjoner om kjøp av tjenester. Dette skjedde etter anbudsrunder, men omfanget var relativt begrenset. Cirka ni prosent av spesialisthelsetjenestens samlede utgifter i 2013 kom fra innkjøp av private tjenester etter anbudsrunder, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det betyr at den rødgrønne regjeringen brukte rundt regnet ti milliarder kroner til innkjøp av sykehustjenester av et totalbudsjett til sykehusene på i overkant av 115 milliarder i året, litt avhengig av hvilke utgifter som inkluderes. Fordi den rødgrønne regjeringen ønsket å bevare de offentlige sykehusene som grunnpilaren i norsk helsevesen, hørte vi lite om anbud i den politiske debatten. Bruk av anbud i sykehussektoren ble nedtonet, selv om det allerede da skjedde en økning i innkjøp av slike tjenester på 30 prosent fra 2005 til 2013.

Også den blåblå regjeringen er bundet av EU-regelverket om offentlige anskaffelser. Forskjellen er at de vil trekke inn langt flere private behandlingssteder for å realisere prinsippet om «fritt behandlingsvalg» for pasienter. Finansieringen skal skje med statlige midler, for slik å gjøre tilbudet likeverdig med de offentlige sykehusene. «Ledig kapasitet» ved de private sykehusene skal kjøpes, med tro på at anbudskonkurranser vil medføre «a race to the bottom» med hensyn til pris.

Slik vil det ikke skje i virkeligheten, fordi de private behandlingsstedene vil spesialisere seg, øke prisen som følge av variert behandlingsetterspørsel i et univers av ulike typer sykdommer.

At anbudssystemet er utgangspunktet for regjeringens «fritt behandlingsvalg», hører vi nesten ingenting om i dagens sykehusdebatt. Sannsynligvis er det slik fordi «noen» vet at fritt behandlingsvalg betyr at langt flere private sykehus må involveres, og det vil bli svært kostbart. Bruken av spesialiserte private behandlingssteder blir kostbare fordi de vil selge seg som eksklusive, slik Feiringklinikken gjør i dag på hjertesykdommer. Derfor kan de per definisjon innkalkulerer høy profitt på sine tilbud. Nye private behandlingssteder, med sine spesialiteter og dokumentert «behandlingsevne», vil dukke opp for å delta i dette store pengekalaset.

Helse koster. Et eksempel: La oss si at den blåblå regjeringen er villig til å bruke 60 milliarder på sine innkjøp av privat behandling for å oppnå sitt politiske mål om «fritt behandlingsvalg». Hvor skal de 50 milliardene ekstra komme fra, sammenlignet med den forrige regjeringens prioritering? Dette tallet kan bli større. Et eksempel: Et anbud gikk i år til Alliance Healthcare. Alliance Healthcare skal levere legemidler og apotekvarer til alle landets helseforetak og sykehusapotek fra januar 2015. Avtalen har en verdi på 4,5 milliarder kroner per år, og gjelder i fire år med mulighet til forlengelse i to år. Alliance Healthcare dobler dermed sin markedsandel i Norge.

For realisering av prinsippet om «fritt behandlingsvalg» synes to alternativer å foreligge for dagens regjering. Å trekke dem fra totalbevilgningen til sykehusene og redusere budsjettene til de offentlige sykehusene tilsvarende. Eller så må de øke totalbudsjettet til sykehusene. I så fall må de glemme lovnader om skattelette.

Det er ikke rart at helseminister Bent Høie hele tiden blir utydelig når økonomi trekkes inn i debatten om framtidig sykehusstruktur og «fritt behandlingsvalg» for den enkelte pasient.

(også publisert i Klassekampen)