Helsevesen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert lørdag 11. oktober 2014 11:34

Alenemoren Sol Kasti er alvorlig syk, og reagerer sterkt på det hun omtaler som Erna Solbergs nedlatende holdning til uføre:

"Jeg er lei av holdninger, fordommer og stigmatisering av ei gruppe mennesker som jeg selv tilhører: de syke. Vi latsabber som ikke vil jobbe. Vi snyltere som er utakknemlige og som ikke produserer noe.Vi som politikerne mistenkeliggjør og vil gjøre hverdagen vanskeligere for. Vi som sutrer og klager. Vi som bare hvis vi "vil", må komme oss opp av senga og sofaen og gjøre noe nyttig.

En mandag i april 2010 endte jeg på sykehuset. Redd og engstelig, for jeg skjønte at noe var alvorlig galt. Hjernen min er syk og den blir ikke frisk. Det oppleves skummelt og medfører mange tanker. Det å plutselig, uten forvarsel, bli alvorlig syk og takle hverdagen som kommer er ikke det letteste. Det kommer en sorg over det tapte, et arbeidsliv som betydde utrolig mye for en. I tillegg til å takle sorgen, skal en orke hverdagen.

Alenemor til en gutt som nå er 13 år og 2 jenter som er noe eldre. Gutten er mesteparten av tiden hos meg. Den beste medisinen, men også tungt. Tungt fordi jeg ikke er som før. Tungt fordi jeg kveles av dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan være tilstede som jeg kunne før for barna mine, familien min og venner. Tungt fordi jeg har en skjønn gutt som ser sin mor i horisontalen mange timer hver dag. Tungt fordi jeg lever i et smertehelvete og må proppe i meg smertestillende i store mengder hver dag. Tungt fordi jeg glemmer mye og det går ut over omgivelsene mine. Tungt fordi jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe - vel, det vet jo ingen av oss. Jeg kunne ramse opp i fleng. På toppen er det tungt fordi en føler seg totalt unyttig i samfunnet.

Ja, kjære Erna, jeg skulle gitt mye for å få livet mitt tilbake. Jeg ba ikke om å bli syk ! Du må gjerne bytte med meg eller med en annen som er syk. Vet ikke hvor mange dager du hadde holdt ut. Oppfordrer deg og dine medspillere til å ha litt mer respekt, empati og forståelse for at et samfunn er mangfoldig og at ikke alle har samme utgangspunkt for å leve et yrkesaktivt liv," skriver Sol Kasti blant annet i dette gjesteblogginnlegget.

Les hele blogginnlegget:

I dag skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før: en total blottleggelse av meg i offentlighetens navn. Kan hende jeg får pepper for det. Men det skal jeg tåle. Jeg gjør det heller ikke for å få medlidenhet. Det er ikke det jeg trenger.

Jeg gjør det fordi jeg er lei av holdninger, fordommer og stigmatisering av ei gruppe mennesker som jeg selv tilhører: de syke. Vi latsabber som ikke vil jobbe. Vi snyltere som er utakknemlige og som ikke produserer noe. Vi som politikerne mistenkeliggjør og vil gjøre hverdagen vanskeligere for. Vi som sutrer og klager. Vi som bare hvis vi "vil", må komme oss opp av senga og sofaen og gjøre noe nyttig.

Historien om Sol har et bakteppe : Inntil april 2010 yrkesaktiv først som førskolelærer, så styrer/enhetsleder og de 10 siste årene som hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet. Jobbet 24/7. Alltid tilgjengelig. uansett tid på døgnet. Hadde en jobb jeg elsket, trivdes og lærte nye ting hver dag.

En mandag i april 2010 endte jeg på sykehuset. Redd og engstelig, for jeg skjønte at noe var alvorlig galt. Hjernen min er syk og den blir ikke frisk. Det oppleves skummelt og medfører mange tanker. Det å plutselig, uten forvarsel, bli alvorlig syk og takle hverdagen som kommer er ikke det letteste. Det kommer en sorg over det tapte, et arbeidsliv som betydde utrolig mye for en. I tillegg til å takle sorgen, skal en orke hverdagen.

Alenemor til en gutt som nå er 13 år og 2 jenter som er noe eldre. Gutten er mesteparten av tiden hos meg. Den beste medisinen, men også tungt. Tungt fordi jeg ikke er som før. Tungt fordi jeg kveles av dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan være tilstede som jeg kunne før for barna mine, familien min og venner. Tungt fordi jeg har en skjønn gutt som ser sin mor i horisontalen mange timer hver dag. Tungt fordi jeg lever i et smertehelvete og må proppe i meg smertestillende i store mengder hver dag. Tungt fordi jeg glemmer mye og det går ut over omgivelsene mine. Tungt fordi jeg aner ikke hva fremtiden vil bringe - vel, det vet jo ingen av oss. Jeg kunne ramse opp i fleng. På toppen er det tungt fordi en føler seg totalt unyttig i samfunnet.

Jo, jeg har gode dager innimellom, men de er i fåtall. Enhver aktivitet koster, det koster krefter og jeg må betale for det i ettertid.

Jeg er lei meg, fordi vi har en regjering som ikke har tillit til meg, som mistenker meg for å være lat. For det skal lønne seg å jobbe.

Ja, kjære Erna, jeg skulle gitt mye for å få livet mitt tilbake. Jeg ba ikke om å bli syk ! Du må gjerne bytte med meg eller med en annen som er syk. Vet ikke hvor mange dager du hadde holdt ut. Oppfordrer deg og dine medspillere til å ha litt mer respekt, empati og forståelse for at et samfunn er mangfoldig og at ikke alle har samme utgangspunkt for å leve et yrkesaktivt liv.

Jeg ble provosert da jeg så deg på Debatten NRK torsdag, med i mine øyne et nedlatende, selvgodt smil om munnen da du ble utfordret på spørsmål om uføre. Det burde du holde deg for god til, jeg er skuffet over deg som statsminister.