Helsevesen
Nei til mer stykkpris
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Helsevesen
- Publisert lørdag 15. mars 2008 17:34
Nei til mer stykkpris
Av Inga Marte Thorkildsen, stortingsrepresentant (SV)
Stykkprisfinansiering og markedstenkning rammer de pasientene som trenger sammensatt og langvarig hjelp.
Jan Bøhler (Ap) skisserer i VG 31. juli flere gode tiltak for sykehusene, men et av disse tiltakene mener vi i SV er fullstendig feilslått: Innføring av stykkprisfinansiering for områdene rehabilitering, rus og psykiatri. Årsakene til vår motstand er følgende:
Klasseskiller
- Stykkprisfinansiering har allerede ført til økte klasseskiller mellom pasientene. Siden stykkpris baserer seg på hva det gjennomsnittlig koster å behandle en gruppe pasienter, vil de minst kompliserte pasientene alltid ha en tendens til å bli prioritert, rett og slett fordi de er billigst å behandle. Det er derfor blitt en vridning mot de lønnsomme pasientene på bekostning av de ulønnsomme.
- Stykkprissystemet påvirker selve menneskesynet i helsevesenet. Stykkprismodellen fører til at det gjøres lønnsomhetsbetraktninger i en helt annen grad enn før. Helsearbeidere reagerer allerede i dag sterkt mot at helsevesenet blir mer pengeorientert, slik vi også har sett det i andre land med tilsvarende modell. Dette må vi ikke forsterke, snarere tvert imot.
- Stykkprissystemet fører til økt behov for administrasjon. Det er likevel positivt at sykehusene er blitt flinkere til å registrere hva som gjøres, men dette må kunne ivaretas på annet vis.
- Stykkprissystemet gjør det vanskeligere å ta grep som er samfunnsmessig fornuftige og effektive. Et sykehus kan for eksempel ikke endre sin drift ”bare” fordi de finner det hensiktsmessig og faglig riktig. De må alltid vurdere hvor mye penger de taper på å endre tilbudet de gir.
SV ønsker et helsevesen med mindre, ikke større, sosiale forskjeller. I tillegg til de moderniseringsgrepene som Jan Bøhler ellers har lansert, har vi følgende forslag til botemidler innen helsesektoren:
• Trappe ned på bruken av stykkprisfinansiering. Dersom stykkpris skal brukes, bør det gjøres svært varsomt, og på områder hvor vi ønsker aktiv styring for å få ned ventelistene innen klare diagnoser som krever enkle og avgrensede inngrep.
• Sørge for at prioriteringsforskriften følges, og innføre forsøk med alternative finansieringsmåter som støtter opp om denne. Slik kan sykehusene prioritere sin virksomhet effektivt, i stedet for å legge opp virksomheten etter hva de tjener penger på.
• Kritisk gjennomgang av sykehusenes ansvarsområder, med sikte på overføring av mer ansvar og kompetanse til kommunene. Rehabilitering og bemanna omsorgsboliger i tilknytning til sosiale tilbud må bli satsingsområder.
• Vi trenger en samhandlingsmilliard. Samarbeidet mellom sykehus og kommuner må bli mye bedre, og dette arbeidet må få prioritet. Gode samhandlingstiltak kan være oppretting av geriatriske avdelinger i sykehus, med ambulante team som kan følge opp eldre pasienter i kommunene. Videre at sykehusene følger opp kravet om pasientansvarlig lege/sykepleier, det må opprettes koordinatorer i kommunene som sykehusene lett kan få tak i, og det må opprettes kommuneansvarlig kontakt i klinikkene på sykehusene. I tillegg trengs det flere korttidsplasser i kommunene som pasientene raskt kan overføres til i påvente av permanente løsninger. Til sist trengs det en opprøsking når det gjelder epikrisetid.
• Vi må få bukt med den omfattende deltidsbruken i helsevesenet. Skift og turnus må likestilles og retten til heltid må bli reell. Skal vi få opp kompetansen og gjøre yrket attraktivt, må vi skape et moderne arbeidsliv for de ansatte. Flere heltidsstillinger, høyere grunnbemanning og høyere kompetanse er en forutsetning for bedre omsorg og behandling for pasientene.
• Vi må ta et oppgjør med New Public Management-tankegangen i norsk helsevesen. Det betyr lavere lederlønninger, slutt på oppbygging av tungrodde organisasjoner hvor alle kappes om direktørtitler, slutt på at sykehusene må låne penger av private banker når de skal investere, for så å måtte bruke av driftsbudsjettene for å nedbetale gjelda. Vi trenger politisk styring av helsevesenet, ikke markedsstyring. Dessuten må vi ha fokus på måling av pasient/pårørende-tilfredshet, forebygging og faktisk effekt av det vi gjør, i stedet for på måling av mindre vesentlige, men lettere målbare forhold.
En refleksjon til slutt: I hele forrige uke hospiterte jeg i eldreomsorgen i Horten. Jeg holdt døende i hånda, hadde samtaler med pårørende, var med på opptrening og rehabilitering og aktivisert demente. Dette er meningsfylt arbeid, viktig arbeid, beintøft arbeid. Og det er lavtlønna, kvinnedominert arbeid. Imens bevilget enda noen toppsjefer seg selv vanvittige summer, som om de fortjente det. Det verste er at disse sjefene hører hjemme innen helsesektoren og i statseide bedrifter som skal forvalte våre felles verdier. Direktørene for helseregionene tjener nå opp mot 1,7 millioner kroner per år.
I eldreomsorgen i Horten og i resten av landet jobber helsearbeiderne på høygir hele året, døgnet rundt, for at vi alle skal kunne ha en trygg alderdom. Jeg føler dyp respekt, ydmykhet og ikke så rent lite sinne når jeg tenker på dem. For mens sjefene deres høyt der oppe tjener stadig mer, er det svært mange av disse damene som tilbys lave stillingsbrøker og en lønn som indirekte sier følgende: Den jobben du gjør er ikke så viktig. Du bør helst ha en mann til å forsørge deg. De gamle merker presset ved at tida til omsorg blir for liten, og de selv holder egne behov tilbake. ”Det er sikkert noen andre som trenger hjelpa mer enn meg”.
(VG 8. aug. 2007)