Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert onsdag 21. desember 2016 04:27

"Pasienten må være naken.

Ja, dette lærte vi, unge studenter for over 50 år siden. Skulle man undersøke en pasient man fikk inn på sykehus kunne man lett overse viktige forhold hvis pasienten hadde klær på seg. I privat praksis var det en kunstfeil ikke å kle av pasienten da også, fordi det ofte hadde gått lang tid siden man så pasienten sist. Igjen, det er lett å overse viktige forhold hvis pasienten gjemmer seg bak lag av tøy.

I dag?

10 minutter pr pasient.

Det blir penger av sånt. Mange penger, hvis legen har avtale. Denne gullkantede avtalen kalles driftstilskudd og er ment som en hjelp til å holde privat praksis i live. Dessverre har den uønskede «bivirkninger» - som det meste innen medisinen. Meningen var at den gamle huslegen skulle gjenfødes, han som hadde tid, han som kjente sine pasienter, gjerne i generasjoner, han som lyttet og forsøkte å rette til det som var skjevt, lindre det som ikke lot seg kurere og trøste der det var det beste man kunne gjøre," skriver psykiateren Dag Coucheron.

Les hele hans tekst nedenfor.

Her er hele teksten fra psykiateren Dag Coucheron:

Pasienten må være naken.

Ja, dette lærte vi, unge studenter for over 50 år siden. Skulle man undersøke en pasient man fikk inn på sykehus kunne man lett overse viktige forhold hvis pasienten hadde klær på seg. I privat praksis var det en kunstfeil ikke å kle av pasienten da også, fordi det ofte hadde gått lang tid siden man så pasienten sist. Igjen, det er lett å overse viktige forhold hvis pasienten gjemmer seg bak lag av tøy.

I dag?

10 minutter pr pasient.

Det blir penger av sånt. Mange penger, hvis legen har avtale. Denne gullkantede avtalen kalles driftstilskudd og er ment som en hjelp til å holde privat praksis i live. Dessverre har den uønskede «bivirkninger» - som det meste innen medisinen. Meningen var at den gamle huslegen skulle gjenfødes, han som hadde tid, han som kjente sine pasienter, gjerne i generasjoner, han som lyttet og forsøkte å rette til det som var skjevt, lindre det som ikke lot seg kurere og trøste der det var det beste man kunne gjøre.

I dag er situasjonen en annen. I dag er det pengene som teller. I dag er huslegen død. Han har vært død lenge, antakelig helt siden fastlegeordningen trådte i kraft. Det finnes få tegn til at han skal gjenoppstå. Huslegen er erstattet med pillelegen. Særlig typisk og særlig bekymringsfullt er det i psykiatrien. En skikkelig psykiatrisk undersøkelse tar tid. Først skal pasienten føle seg noenlunde trygg. I hvert fall trygg nok til å tørre å fortelle om seg selv. Trygg nok til å våge å åpne seg for et fremmed menneske, som fastlegen antakelig har blitt, ettersom huslegen er død og begravet. Så skal pasienten gi legen en slags historie, mens han for eksempel er full av angst, der legen etter hvert helst skal kunne forstå hvorfor pasienten har angst eller er deprimert.

Dette skal han helst klare på 10-15 minutter. Umulig? Selvsagt! Alle leger vet jo dette. Noen tar seg tid, en tid de egentlig ikke har. Mange leger opplever at de ikke kan nok om psykiatri også og nøyer seg med å konstatere at pasienten har angst eller er lei seg. Legens konklusjon: Enten et antidepressivum fordi pasienten har angst og er lei seg eller et antidepressivum fordi han/hun er trist. - Nevroleptika, som egentlig skal brukes når pasienten lider av en alvorlig psykisk lidelse (f.eks en psykose) brukes ofte i stedet for de lettere nevroleptika, (Valium eller Sobril). Disse kan gi avhengighet. At de tunge nevroleptika (som Leponex og Zyprexa) kan gi symptomer som minner om schizofreni er mindre viktig enn risikoen for avhengighet. Dette har legen fått lære på kurs. Resultatet kan bli at pasienten får symptomer som lett kan mistolkes som en «ekte» schizofreni.

Synes du dette høres ut som uforsvarlig medisinsk praksis? I så fall er svaret at du har rett. Det ER uforsvarlig. Legene vet det, alle som har stiftet bekjentskap med systemet slik det praktiseres i dag, vet det.

Hva skjer med en deprimert pasient som oppsøker sin fastlege, der denne vet at 10 minutter stilles til rådighet for å avgjøre hvilken terapi legen skal velge. Legen har egentlig ikke noe valg. Den frustrerte legen vet at han/hun gjør en dårlig jobb, men har ikke tid til noe annet. Samlebåndet venter. Samlebåndet krever. Pasienten får et antidepressivum trass i at legen vet, hvis han følger med, at tabletten så å si er uvirksom, i hvert fall mot en depresjon. (Ofte er det imidlertid slik at pasienten blir bedre av seg selv, men tror det skyldes tablettene.)

Pasientens følelsesliv forflates, legens samvittighet lider samme skjebne og pasienten tror han er blitt bedre fordi han har fått piller. Byråkratene, politikerne og legemiddelindustrien er tilfredse ? helt til de selv kommer på sykehus eller får en psykiatrisk diagnose. I det siste tilfellet blir resultatet ofte at de etter hvert som flere og flere piller adderes, forkastes og nye blir lagt til eller erstattet, at politikerpasienten eller byråkratpasienten både blir forvirret og deretter - sløv. Da kan han ha mistet evnen til å protestere.

Om denne utilfredsstillende ordningen vil fortsette?

Ingen grunn til å tro noe annet.

P.s.: Det ser ut til at fler og fler leger opplever situasjonen uholdbar, for sin egen del også. Tiltak? Et antidepressivum. (Leger har en urovekkende høy selvmordsrisiko. Verst rammet er ? psykiaterne.) Forresten: En liten ide til alle fastleger: Ikke stol blindt på psykiaterne. De vet ikke alltid hva de gjør. Som oftest bare prøver de seg frem. Det gjelder både diagnoser og terapier. D.s.