Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert onsdag 02. mai 2018 03:14

Oslo Universitetssykehus (OUS) har i dag sykehusvirksomheten i hovedsak fordelt på fire beliggenheter – Ullevål, Aker, Gaustad (Rikshospitalet) og Radiumhospitalet. Styret for sykehuset har vedtatt at OUS i framtida skal bestå av tre sykehus. I følge denne planen skal det være lokalsykehus på Aker, sykehus med nasjonale, regionale og lokale funksjoner på Gaustad og spesialisert kreftsykehus på Montebello (Radiumhospitalet).

Dette vedtaket innebærer at sykehusdriften på Ullevål avvikles. Beslutningen om å gå videre med disse planene er senere bekreftet av Helse Sør-Øst og foretaksmøtet (dvs. helseministeren). Ansattes representanter, Oslo legeforening, helseøkonomer og andre fagfolk har lenge advart om at Gaustadplanene er underestimert med hensyn til øyeblikkelig hjelp-tilbudet, pasientbehov (kapasitet) og finansiering. Ansatte har konsekvent stemt imot planene i styret i OUS. Det er bekymring knyttet til den betydelige risikoen som er forbundet med Gaustadplanene. Fagfolk advarer også om at viktige elementer som befolkningsvekst og en aldrende befolkning ikke er ivaretatt.

Rune Slagstad er kritisk: "OUS-prosjektet er et av de største prosjekt på fastlandsnorge med en ramme på ca. 40 milliarder, med betydelige ringvirkninger utover hovedstadsregionen. Likevel: Minimal offentlighet omkring det faglige, det økonomiske, det politiske – og nå også det kulturhistoriske. Helsetjenesten er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring. Byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende doldisbyråkrater. Den mest betydningsfulle helsepolitikk drives med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt. OUS-fusjonen har ført ikke bare til faglighetens marginalisering, men også til politikernes abdisering," skriver Slagstad.

Les hele hans innspill under "les mer." Det er selvsagt fullt mulig å se annerledes på dette? Hva mener du?

Rune Slagstad

Et eiendommelig ustyrt helsevesen

1. Byråkratitis-epidemien.

- Helseforetaksreformen i 2002 skulle skape tydeligere ansvarsforhold, mindre byråkrati og bedre politiske styring. Slik ble det ikke. Reformen har ført til at de som leverer helsetjenester direkte til pasientene, har mistet administrativ støtte til rapportering, men til gjengjeld har fått en stadig voksende overordnet administrasjon som krever rapportering. Det totale antall årsverk i norske helseforetak økte med ca. 18 % i perioden 2008 til 2016. I samme periode økte antall ansatte i de fire regionale helseforetakenes sentraladministrasjon med 102 %. (Jfr. B. Jamtveit et al, «Utvikling i andel administrativt personale i norske helseforetak», under publisering).

Høyre har siden 2008 hevdet at partiet ville fjerne de regionale helseforetakene, hvis partiet kom i regjeringsposisjon: helsepolitikken skulle tilbake til de folkevalgte organ. Vi snakker om «ansiktsløse byråkrater», sa opposisjonspolitiker Høie, «når viktige politiske beslutninger om sykehusstruktur og innhold i sykehus fattes av foretak innenfor et system som folk rett og slett ikke kjenner seg igjen i » - «av byråkrater og foretaksstyrer». Etter at han ble helseminister, har ikke Høie villet høre mer snakk om «ansiktsløse byråkrater». - Patologiprofessor Olav Hilmar Iversen diagnostiserte allerede på 1970-tallet en «slow-virus»-sykdom som han kalte «byråkratitis». «Byråkratitis» artet seg ifølge professor Iversen slik: «Når en byråkrat gjør en feil og fortsetter å gjøre den, blir feilen regjeringens nye politikk.» Professor Iversen slapp selv å oppleve den byråkratitis-epidemi som siden helseforetaksreformen har rammet norsk helsevesen.

2. Foretaksadelen.

- I stedet for folkevalgt kontroll har vi gjennom foretaksreformen fått en maktkonsentrasjon med en helsebyråkratisk maktelite av en slags førdemokratisk karakter. Adelen ble som kjent formelt avskaffet i Norge i 1821, men den synes å ha gjenoppstått som en helsebyråkratisk adel, riktignok med en noe mer kontorisert og mindre representativ fremtoning enn den tradisjonelle adel. De ansiktsløse byråkratene viser seg ved nærmere ettersyn å ha både navn og ansikt. En av disse heter Herlof Nilssen, sivilingeniør fra NTNU, direktør for Helse Vest siden 2002, styreleder i Spekter. Noen uker etter at Solberg-regjeringen var tiltrådt i 2013 slo direktør Nilssen fast til NRK: «Den nye regjeringen kommer ikke til å legge ned de regionale helseforetakene.» Dagens Medisin publiserte direktørens uttalelse under overskriften «Helseminister Nilssen».

Innen foretaksadelen er det utstrakt gjenbruk av direktører og styreledere i ulike kombinasjoner. La meg her kun gi et par navn. Tor Ingebrigsten var direktør for UNN fra 2007 til februar i år, da han måtte gå etter å ha fremsatt trusler mot styrelederen i Helse Nord. Med seg fikk han en gullkantet pensjonsavtale verdt ca. 30 mill. Ingebrigtsen var også i noen år medlem av OUS-styret, i en tid da Stener Kvinnsland, direktør for Helse Bergen, var styreleder. Det er med Jan Vincents Johannessens formulering som om et SAS i krise skulle oppnevne «Bjørn Kjos i Norwegian til styreleder og Michael O’Leary i Ryanair til styremedlem». Kvinnsland ble for øvrig i 2016 etterfulgt som leder for OUS-styret av Gunnar Bovim, tidligere direktør for St. Olavs Hospital og direktør for Helse Midt-Norge, nå rektor ved NTNU. Bovim er blant dem som er så tilfreds med helseforetaksmodellen, at den nå bør eksporteres til universitet og høyskoler. Bovim skal visstnok være den som sørget for å få dette punktet inn i «Jeløya-erklæringen».

Et annet navn er Thomas Bagley, som var IKT-direktør i HSØ og styreleder for Sykehuspartner. For en tid tilbake inngikk Sykehuspartner kontrakt med HP, til tross for sterke advarsler fra teknisk personale og tillitsvalgte. Da NRK sist sommer kunne avsløre at utenlandske IT-arbeidere hadde fått tilgang på sensitive personopplysninger, ble Bagley fjernet som styreleder for Sykehuspartner og IKT-direktør i HSØ, men han fikk kort tid etter en ny direktørstilling, opprettet for ham, i et annet statsforetak, Norsk Helsenett. Også styrets nestleder, Bjørn Erikstein, forsvant ut bakdøren.

Helsevesenet har gjennom de senere år vært utsatt for et ekspanderende kontrollregime. Det paradoksale er at dette kontrollregime er blitt drevet gjennom av et sjikt doldisbyråkrater som selv er hinsides demokratisk kontroll. Økende kontroll nedover, sviktende kontroll oppover.

3. Imperiebyggeren på Gaustad

I 2014 fikk Erikstein OUS-styrets tilslutning til en plan som innebar å utradere Radiumhospitalet på Montebello og flytte også det til Gaustad. Flyttingen hadde ifølge Erikstein støtte i det onkologiske fagmiljøet. Det viste seg å være fake news, idet samtlige 116 overleger ved Radiumhospitalet signerte et opprop mot nedleggelse. Kravet om et nytt klinikkbygg på Montebello vant frem, til tross for kontinuerlig motstand fra Erikstein. – Heller ikke Aker ville Erikstein i 2014 gjenoppbygge, men her måtte han bøye seg for den sterke lokalpolitiske motstand. Erikstein fikk problemer med sin Gaustad-plan også på annet hold. Den foreslåtte løsningen med lokk over Ringveien var ifølge Statens Veivesen ikke «gjennomførbar».

«Et godt samarbeid med de ansattes representanter og gode og faglige diskusjoner» ville være helt avgjørende forutsetninger for en vellykket prosess, hevdet Erikstein kort etter tiltredelsen. Etter hvert er det klart at OUS-fusjonen tvert om er blitt et lærestykke i en management-dirigert fusjonsprosess, der den medisinske fagkompetansen gradvis er blitt hektet av. Noe av det første Erikstein nå planlegger å flytte til Gaustad er traumeavdelingen med dens akuttmottak, den avdeling som etter 22.juli 2011 ifølge Gjørv-kommisjonen leverte «kirurgi i verdensklasse». I 2012 uttalte Tina Gaarder til Dagens Næringsliv: «Det har ikke vært smertefritt og uten kamp, men i dag forstår de fleste viktigheten av traumeavdelingens funksjon. Det er snart bare sykehusledelsen som ikke fullt ut forstår den, ved å flytte deler av miljøet til Rikshospitalet.» Slik er det altså fortsatt. Dette er bakgrunnen for oppropet fra lege-allmøtet ved Ullevål sist høst: «De fremlagte planene for oppdeling av akuttsykehuset vil med høy sannsynlighet svekke det samlede akutt-tilbudet, inkludert katastrofeberedskapen, i regionen. Vi ber om at planprosessen stanses.»

«Ullevål sykehus har meget stor helsehistorisk verdi i kraft av å være det anlegget i Norge som i størst grad reflekterer institusjonsutviklingen i perioden fra 1880-tallet og frem til i dag,» heter er det i Riksantikvarens fredningsplan for Ullevål. Den lå til grunn for den arealutviklingsplan for et modernisert Ullevål som direktør Hatlen fremla i 2011.

Denne planen med kombinasjon av tradisjon og modernitet står i grell kontrast til Gaustad-prosjektet som tar sikte på å realiseres i et område med, som Byantikvaren formanende fremholder, «svært høye bevaringsverdier». Det gjelder ikke bare Gaustad Sykehus og dets omsluttende grøntområde, men en rekke kulturminner i bakken fra bronse- og jernalder. I 10 år har det nå versert ulike Gaustad-planer uten at planleggerne har brydd seg med å iverksette arkeologisk kartlegging av dette meget verdifulle kulturminneområdet.

Byantikvaren hadde allerede i mars 2017 minnet utbyggerne om at det var noe som het «Kulturminneloven», og hadde klare innsigelser mot prosjektet, slik det ble vedtatt av OUS- og HSØ-styrene i løpet av våren, uten at disse synes å ha brydd seg om Kulturminneloven eller de antikvariske innsigelsene, så heller ikke helseministeren fra det som en gang ble kalt kunnskapspartiet Høyre. - 21.3.2018 sendte Byantikvaren et skarpt brev til planleggingsfirmaet Rambøll som ikke synes å være plaget av påfallende kulturhistorisk Fingerspitzgefühl. Byantikvaren gjør oppmerksom på at et av utredningsalternativene «vil være i sterk konflikt med bevaringsverdiene». Om de to planalternativene Byantikvaren er blitt presentert for konkluderes det: Begge innebærer «potensiell konflikt med hensynet til kulturminneverdiene i området og fredningsbestemmelsene for Gaustad sykehus». Rambøll har, som OUS-administrasjonen, neglisjert, påpekes det karakteristisk nok, «Bystyremelding 4/2003 ‘Kulturminner i Oslo’, vedtatt av Bystyret 11.02.2004». Her er ikke siste ord sagt!

4. Politikerne som forsvant

OUS-prosjektet er et av de største prosjekt på fastlandsnorge med en ramme på ca. 40 milliarder, med betydelige ringvirkninger utover hovedstadsregionen. Likevel: Minimal offentlighet omkring det faglige, det økonomiske, det politiske – og nå også det kulturhistoriske. Helsetjenesten er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring. Byråkratene har ikke handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke hatt noen betydningsfull egenvilje. De er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende doldisbyråkrater. Den mest betydningsfulle helsepolitikk drives med basis i anonym byråkratmakt som skyr den offentlige debatt. OUS-fusjonen har ført ikke bare til faglighetens marginalisering, men også til politikernes abdisering.

Tillit er kalt «Skandinavias gull». Tillit er systemets demokratiske kapital. På spørsmål om du har tillit til de fleste andre mennesker, svarer to av tre skandinaver ja, mens Hellas, Portugal og Brasil ligger langt nede på listen. Det er sjelden at man i Skandinavia ser en person med en kniv i den ene hånden uten at vedkommende har en gaffel i den andre. Eriksteins private Gaustad-drøm er et byråkratisk luftslott, og luftslott er som kjent dårlig egnet som sykehus. Men det alvorlige er også dette: OUS-prosessen bidrar til å undergrave den demokratiske kapital - borgernes tillit til vårt demokratiske system, de styrtes tillit til de styrende.

(Innlegg, Redd Ullevål Sykehus, 23.4.2018)