Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert tirsdag 08. januar 2019 04:38

Jeg har en sterk tro på at velferdsteknologi bringer helse- og omsorgstjenester i kvantisprang framover. Og vi skal være åpne for å ta dem i bruk, men selvsagt basert på en sunn grunnskepsisi. For av og til krysser vi noen etiske grenser. Jeg har argumentert for at vi i større grad bør bruke GPS-teknologi for å kunne hjelpe demente som forviller seg bort. Og det finnes mye teknologi som kan gi hjemmeboende en enklere hverdag.

Men en sykepleier ved et kommunalt sykehjem i Oslo mener bleiesensoren - produsert av Vestfold-firmaet SensCom - som nå testes ut på Oslo-sykehjem er etisk problematisk. Hun skriver blant annet:

"Alarmen kommer fra noe som kalles «bleiesensor».  Diaper Sens… Det er en avlang digital innretning som er limt fast utenpå bleiene til pasientene.

Hver gang det kommer noe i bleiene hos  de utvalgte forsøkspersonene, gir systemet en alarm som er hørbar over stort område.  Alarmen går også i lommen på en hjelpepleier som har ansvar for vedkommende. Der befinner det seg en smarttelefon spesielt utviklet til det bruket. Den viser om det som kommer i bleien er urin eller avføring, og angir også hvilket nivå av fukt, eller fast innhold som kommer.

På et visst nivå skal bleien skiftes.

Systemet er ikke bare i bruk om natten. Når pasienten sitter i rullestolene sine, eller andre steder på dagtid, er det samme systemet i bruk.

Vi har gamle mennesker, totalt avhengig av andres hjelp, også til de veldig intime detaljene som er knyttet til å vannlatning og avføring. Stort mer privat blir det ikke. De må akseptere å få hjelp til dette, de har ikke noe valg. Dette bør virkelig utføres på en så diskret og privat måte som overhode mulig, bak lukket dør og med den nødvendige respekt for at pasientene både må blottes nedentil og ha hjelp til vask og stell.

Det må ikke kringkastes på et vaktrom, så alle som er innom, eller går forbi, kan høre signalene fra bleiene deres. De som oppholder seg der nettbrettet står, kan til og med se HVEM som akkurat nå «bruker» bleien sin. På et sykehjem er det mange ut og inn, og mange pårørende blir godt kjent med både personale og andre pasienter. Slik bør det også være, pasientene bor faktisk der.

De som har demenssykdom er ulike. Noen oppfatter mye. Vi vet ikke veldig godt hva de oppfatter bestandig. Hos noen er det ekstremt tydelig at de misliker bleieskift. De drar f eks. klær og sengetøy over seg for å beskytte seg mot blottingen som dessverre må til i forbindelse med stell. Den ene som har bleieovervåkning, gjør akkurat dette. Vedkommende  har ikke språk, men viser tydelig med kroppsspråk,  mistrivsel med situasjonen, " skriver sykepleieren blant annet.

Les hele sykepleierens tekst nedenfor under "les mer." Er dette bra for sykehjemsbeboere eller er det etisk problematisk? Hva mener du?

Her er hele teksten:

Jeg sitter en stille vakt på min arbeidsplass, som er et stort sykehjem som eies og driftes av Oslo kommune. Som sykepleier har jeg overordnet ansvar på natt, for nesten 100 pasienter. Sammen med meg har jeg noen hjelpepleiere, eller pleieassistenter.

I nattstillheten hører jeg alarmen gå inne på vaktrommet, med få minutters mellomrom, gjennom store deler av natten. Hvis jeg går inn på vaktrommet, ser jeg en ny skjerm som er stilt opp der.  Det er et nettbrett.  Den viser et rotete bilde med kurver og sirkler, og fargekoder, - henholdsvis blå og brune signaler. Videre viser den et  stort og tydelig nummer, - som representerer romnr. til det pasientrommet alarmen kommer fra.

Det er ikke den type alarm som får meg til å reise meg og gå til pasienten som ringer. Dette er en ny type alarm som er installert. Det kalles kanskje «velferdsteknologi» og mange  er fascinert av dette.

Alarmen kommer fra noe som kalles «bleiesensor».  Diaper Sens… Det er en avlang digital innretning som er limt fast utenpå bleiene til pasientene.

Hver gang det kommer noe i bleiene hos  de utvalgte forsøkspersonene, gir systemet en alarm som er hørbar over stort område.  Alarmen går også i lommen på en hjelpepleier som har ansvar for vedkommende. Der befinner det seg en smarttelefon spesielt utviklet til det bruket. Den viser om det som kommer i bleien er urin eller avføring, og angir også hvilket nivå av fukt, eller fast innhold som kommer.

På et visst nivå skal bleien skiftes.

Systemet er ikke bare i bruk om natten. Når pasienten sitter i rullestolene sine, eller andre steder på dagtid, er det samme systemet i bruk.

Men teknologi er ikke ufeilbarlig, det vet alle. Ofte kommer vi for å skifte, og det er ingenting i bleien, eller så lite at vi unødig har vekket opp pasienten, som kanskje er gitt medisiner for å sove, og som etter oppvåkning blir urolige og stresset. . Og hva som er kommet, stemmer ofte ikke med hva alarmen viser.

Det hører med til historien at dette er på utprøving. I disse dager skal det også prøves ut på en annen post.

Systemet er slik jeg har klart å finne ut, knyttet til et firma i en annen by i Norge, og går via internett. De som «eier» systemet, er i stand til å gå inn og sjekke hvordan det fungerer, og såvidt jeg har fått vite, også hvordan personalet reagerer på de digitale signalene fra bleiene. Så her er det overvåkning på flere nivåer.

Det er noen unge menn som står bak «oppfinnelsen», men jeg vet ikke mer om dette firmaet. Det bør være lett å finne ut.

Det skal godt gjøres å ikke se svære etiske konflikter her. Hvis man er blind for det, kan det hende man burde finne en annen bransje. Men her er det så mange alvorlige overtramp bygget inn at  man snubler over dem i løpet av 5 minutter!

De pasientene som har systemet til utprøving, er alle mer eller mindre demente. Men ikke alle. Det har også vært prøvd ut på en som ikke er dement men som har andre diagnoser.

De pårørende er blitt spurt, og har sagt ja til at deres mor eller far får delta i forsøket.

Men gjør det det mer etisk "spiselig»?

Vi har gamle mennesker, totalt avhengig av andres hjelp, også til de veldig intime detaljene som er knyttet til å vannlatning og avføring. Stort mer privat blir de tikke.

De må akseptere å få hjelp til dette, de har ikke noe valg. Dette bør virkelig utføres på en så diskret og privat måte som overhode mulig, bak lukket dør og med den nødvendige respekt for at pasientene både må blottes nedentil og ha hjelp til vask og stell.

Det må ikke kringkastes på et vaktrom, så alle som er innom, eller går forbi, kan høre signalene fra bleiene deres. De som oppholder seg der nettbrettet står, kan til og med se HVEM som akkurat nå «bruker» bleien sin. På et sykehjem er det mange ut og inn, og mange pårørende blir godt kjent med både personale og andre pasienter. Slik bør det også være, pasientene bor faktisk der.

De som har demenssykdom er ulike. Noen oppfatter mye. Vi vet ikke veldig godt hva de oppfatter bestandig. Hos noen er det ekstremt tydelig at de misliker bleieskift. De drar f eks. klær og sengetøy over seg for å beskytte seg mot blottingen som dessverre må til i forbindelse med stell.

Den ene som har bleieovervåkning, gjør akkurat dette. Vedkommende  har ikke språk, men viser tydelig med kroppsspråk,  mistrivsel med situasjonen.

Det etiske knyttet til dette prosjektet, er det lite populært å ta opp. Jeg har forsøkt overfor mellomledere og kolleger, flere ganger, men blir avvist. Kolleger trekker litt på skuldrene og sier «sånn er det bare…..». Eller «Vi er pålagt å prøve det ut».

En skremmende utvikling hvis ting bare «er sånn» i stedet for at det jeg betrakter som alvorlige etiske overtramp blir snakket om.

Jeg har også problematisert det økonomiske knyttet til det. Foreløpig betaler ikke etaten noe for prosjektet, men det blir ikke gratis den dagen det blir en ordning Sykehjemsetaten i Oslo kjøper. Vi har nylig også innført et annet digitalt  journalsystem, - som også har etiske problemstillinger knyttet til seg, og som neppe er «gratis» lenger.

Det skal jeg la ligge, for dette siste er mye mer alvorlig.

Samtidig som  det kanskje skal innføres digital bleieovervåkning på permanent basis, skal det spares på mat og kos til de gamle. Det henger lister over hva man kan spare på, - hvordan man kan kjøpe inn billigere saft, pålegg, kaker  osv. Og det bærer maten på institusjonen preg av.

Til jul og påske er det selvsagt litt ekstra, men til hverdags er det enkle greier.

Jeg har stilt spørsmål om pris på bleieprosjektet. Jeg får ikke svar.  Jeg har også etterlyst etisk vurdering. Får ikke svar på dette heller. Det er ganske synlig at det handler om to ting, - det ene er en litt for neseegrus beundring for alt som kan digitaliseres, og det andre er økonomi. Spare personalressurser…. Ansatte er dyrt!  Antall ansatte på sykehjem er allerede skåret hardt inn til beinet. I prosjektbeskrivelsen står det

ting som skal gjøre det «spiselig». Mye av dette kan nok lett «punkteres».