Helsevesen

Helsepolitikk - på bakkeplan!

Helsepolitikk - på bakkeplan!

"Helseforetaksmodellen har utspilt sin rolle. Beslutninger om helsetilbudet må forankres hos dem som har skoene på," skriver Kristin H. Johnsen, overlege ved Kristiansund sykehus.

"Beslutninger om hvordan helsetilbudet til befolkningen i landet skal se ut må fattes av demokratisk valgte helsepolitikere i samråd med folk som innehar nødvendig kompetanse og erfaring. Dernest må disse beslutningstakerne ta inn over seg at om bosettingsmønsteret skal bestå slik det er i dag, må enkelte tilbud faktisk befinne seg i nærheten av der folk bor. Derfor er det viktig å skille mellom akutt- og elektiv behandling. Vi må ta oss råd til å gi folk i Norge et tilstrekkelig godt utbygd helsevesen.

Innsparinger må ikke ramme våre lokalsykehus og frata dem helt nødvendige funksjoner. Blant de viktigste av disse funksjonene er et godt utbygd tilbud til akuttpasienter og til fødende. Barneavdelinger bør også skånes. For at mor og far skal kunne skjøtte jobbene sine mens barnet ligger på sykehus og ikke bli sykmeldt på feilaktig grunnlag, må barneavdelingen ligge i kortest mulig avstand til bo- og arbeidssted. Så kan mye av planlagt behandling for voksne pasienter heller foregå ved større, sentraliserte og spesialiserte enheter," skriver hun blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Helsepolitikk - på bakkeplan!

Forfatter: Kristin H. Johnsen, overlege ved Kristiansund sykehus

Jeg er lege og har et etter hvert langt liv bak meg. Det har rommet erfaringer både fra sykesengen og fra behandlersiden, både i første- og andrelinjetjenesten. Noen ganger er kort vei til nødvendig helsehjelp helt avgjørende, for at en akutt syk eller alvorlig skadet person skal overleve, eller for at en fødsel skal ende godt. Ikke all helsehjelp eller fødselshjelp kan gis hjemme, på et legesenter eller i ambulansen.

Spesielt tenker jeg mye på de hastekeisersnittene jeg var med på å assistere ved i min turnustid. Da var minuttene, kanskje sekundene, viktige. Barnet måtte ut umiddelbart. Situasjonen var ikke planlagt, naturen er lunefull.

I 2016 var det ved rundt 36 prosent av fødslene her i landet behov for ulike inngrep. I lys av dette er det mer enn bekymringsfullt at nær 400 norske kvinner årlig ufrivillig føder før de når fram til kvalifisert fødselshjelp.

De siste 20 årene har jeg bodd og arbeidet ved sykehuset i min hjemby, Kristiansund, men også hatt arbeidsperioder i Molde, sju mil unna på den andre siden av Fursetfjellet. Som andre innbyggere på Nordmøre og Romsdal har vi som helsearbeidere levd i skyggen av dragkampen mellom sykehusene i Kristiansund og Molde. Aktørene på toppen, satt til å forvalte fellesskapets midler har av ulike og dels uklare årsaker, hatt stadig nye ansikter og navn.

De 10–12 første årene etter millenniumsskiftet var preget av funksjonsfordelingsdebatten, der vi i som var ansatt ved sykehuset i Kristiansund følte at vi maktesløse ble vitne til at sykehuset vårt ble ribbet for stadig flere funksjoner. Da det ble besluttet at det skulle bygges et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal, ble det altoverskyggende temaet naturlig nok hvor dette sykehuset skulle ligge.

Igjen ble det Nordmøre som trakk det korteste strået, med hårfin margin. Nokså uventet ble det snakk om en ukjent som ubegripelig «clustermodell», der det dukket opp et argument om at sykehusene innad i helseforetaket (les: Molde og Ålesund) burde ligge nær hverandre. Videre skjedde det en virkningsfull utskifting i gruppen med beslutningstakere i dagene før vedtaket skulle fattes som syntes å være utslagsgivende. Etter dette hardnet kampen til. I den senere tiden har det meste dreid seg om å få beholde føde–og akutt-tilbudet også her i Kristiansund. Et stortingsvedtak som besluttet at fødetilbudet i Kristiansund skulle bestå fram til et nytt sykehus ved Molde sto ferdig, gjorde at vi endelig kunne ta en pause, senke skuldrene. Vi hadde tross alt noen år på oss, i hvert fall når det gjaldt dette.

Helseforetakets administrasjon tok derfor oss innbyggere på sengen, da de nå i januar uventet bebudet en stengning av fødeavdelingen i Kristiansund. Alle fødende på Nordmøre og i Romsdal skal fra 8. februar føde i Molde. Dette til tross for at det i Kristiansund ligger en barneavdeling som sikrer helsetilbudet også til nyfødte, og at bygningsmassen som utgjør sykehuset i Kristiansund er nyere og av bedre kvalitet. Gjennom de siste årene har det nemlig, ikke overraskende, vært lettere å rekruttere fagfolk til sykehuset i Molde. De fleste foretrekker en varig arbeidsplass fram for en midlertidig.

Manglende utlysning av stillinger i Kristiansund er nylig bekreftet og beklaget fra ledelsens side. Begrunnelsen for å avvikle fødetilbudet i Kristiansund nå er at det er for langt å pendle til Kristiansund for de ansatte i Molde, som tallmessig er flere. Hvor mange som må pendle den andre veien, og hva de synes om dette, har vi ikke hørt så mye om. Konsekvensene av denne rekken med beslutninger for helsetilbudet i Nordmøre og Romsdal kan oppsummeres slik:

* Molde sykehus har tatt over mye av både akutt og planlagt behandling av pasientene på Nordmøre og i Romsdal. Kristiansund sykehus har tapt svært mange av sine opprinnelige funksjoner og må forholde seg til fremtidig ytterligere avvikling og nedleggelse.

* Folk på Nordmøre vil snart få dels betydelig forlenget reisevei til føde–og akuttilbud som kan utgjøre forskjellen mellom liv og død, helbredelse og varig skade. Desto lenger nord i fylket man kommer, ute på øyer som Tustna og Smøla, vil avstand virke inn og faren øke for potensielt livstruende situasjoner når det haster å komme seg til sykehus.

* Samarbeidet mellom sykehusene i Kristiansund og Molde har blitt skadelidende. Det som kunne vært et fruktbart samarbeid mellom to lokalsykehus har tatt stor skade av en lang og vond kamp om funksjoner og lokalisering.

Nå viser det seg også at en realisering av det nye Fellessykehuset i Molde ser ut til å befinne seg betydelig lenger fram i tid enn det man så langt har vært forespeilet. En ufattelig mangel på evne til planlegging og økonomistyring fører nok en gang til ytterligere innstramminger. For oss som driver klinisk og pasientrettet arbeid betyr dette avvikling av stillinger og nedlegging av velfungerende tilbud til pasientene.

Igjen tegnes et bilde av et trøstesløst forsøk på å skaffe midler til veie, i dette tilfelle flere hundre millioner kroner, og prisen er at stadig flere av sykehusenes funksjoner legges brakk. Og imens toer helseminister og statsminister sine hender. Til tross for en tilsynelatende vanvittig sløsing med penger, har ledelsen i helseforetaket deres fulle og hele tillit. Helseforetaksmodellen har utspilt sin rolle. Beslutninger om hvordan helsetilbudet til befolkningen i landet skal se ut må fattes av demokratisk valgte helsepolitikere i samråd med folk som innehar nødvendig kompetanse og erfaring. Dernest må disse beslutningstakerne ta inn over seg at om bosettingsmønsteret skal bestå slik det er i dag, må enkelte tilbud faktisk befinne seg i nærheten av der folk bor. Derfor er det viktig å skille mellom akutt- og elektiv behandling. Vi må ta oss råd til å gi folk i Norge et tilstrekkelig godt utbygd helsevesen.

Innsparinger må ikke ramme våre lokalsykehus og frata dem helt nødvendige funksjoner. Blant de viktigste av disse funksjonene er et godt utbygd tilbud til akuttpasienter og til fødende. Barneavdelinger bør også skånes. For at mor og far skal kunne skjøtte jobbene sine mens barnet ligger på sykehus og ikke bli sykmeldt på feilaktig grunnlag, må barneavdelingen ligge i kortest mulig avstand til bo- og arbeidssted. Så kan mye av planlagt behandling for voksne pasienter heller foregå ved større, sentraliserte og spesialiserte enheter.

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Publisert i Klassekampen.

 

Legg til kommentar