Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert fredag 18. juni 2021 03:58

"Fastelegetjenesten var i sin tid en svært populær reform, og det med rette. Etterhvert har imidlertid flere oppgaver blitt lagt til tjenesten, og det er i særlighet samhandlingsreformen, en ikke-finansiert reform, som har lagt sten til byrden for fastlegene. Flere kommuner over det ganske land rapporterer om en fastlegetjeneste som kneler, det er ubesatte stillinger, og det er for få leger som vil bli fastlege. Det er for tøft, og arbeidsvilkårene er for dårlige. Fastlegene streiket i høst for å få maksbegrensning på antall timer de skulle bli pålagt i legevakt. Det endte etter kort tid i tvungen lønnsnemnd og med ingen løsning. Rikslønnsnemnda gav heller ingen løsning.  

Hvis fastlegetjenesten ikke får økonomisk livredning vil den dø, og det blir ikke et vakkert lik. En liten reduksjon i deres arbeide betyr en tsunami på sykehusene - dette har vi ikke råd til. Lokalt kan vi gjøre noe, tilby gode fastlønnsavtaler, 8.2-avtaler og flerdelt legevakt, men alle vet at de store pengene finnes over statsbudsjett. En satsning på helse er vel investerte penger," skriver Oda Solheim Hammerstad, psykiater som jobber med spiseforstyrrelser på Gjøvik DPS. Men også med en kortlivet fortid som fastlege. Og ikke minst: kommunestyremedlem i Gjøvik for SV.  

Les hennes artikkel under "les mer."

Fastlegen i krise  

Av Oda Solheim Hammerstad  

Det er et privilegium å være lege. Først og fremst på grunn av rollen man spiller i så mange menneskers liv. Vi har lang utdannelse, stort ansvar og høster stor tillit. Vi opplever at folk kommer til oss med livets små og store hendelser, og det er for det aller meste givende.   Livet som fastlege er på mange måter et fint arbeide. Det er morsomt å variere konsultasjonene fra 3-åringer med vondt i øret, til eldre med høyt blodtrykk og til en ung kvinne med barn i magen. Det er variert, og du får brukt hele deg, både faglig og menneskelig. Jeg satte stor pris på å gjøre kirurgiske inngrep på samme dag jeg gjorde terapeutiske intervensjoner eller satte inn en spiral. Du får brynet deg på å nullstille deg fra det ene til det andre, det er ingen dager som er like, og du må være klar over at du ikke aner hva som skal skje om en time eller to. Jeg likte å bli kjent med folk, jeg likte å hjelpe til med stort og smått.

Samtidig så vokste klumpen i magen. Rekker jeg å skrive den attesten i dag? Fikk jeg egentlig med meg alt som stod i den epikrisen fra sykehuset? Husket jeg på å gi alle beskjedene til hjemmesykepleien? Det virket som at det ikke tok slutt. Det var henvendelser fra så mange kanter, og det var så mye å holde styr på. Dette går jo fint en stund, men så begynner man å kjenne at dette ikke er godt nok. Det er den gryende følelsen av å ha glemt noe, oversett noe, eller rukket over med noe. Det er følelsen av å ikke strekke til.  

Det er ødeleggende å kjenne på avmakt. Avmakt er det motsatte av makt. Avmakt i en jobbsituasjon gjør at mange kjenner på skam, skammen over å ikke mestre det en holder på med. Det gjør en ikke til en bedre lege, det gjør en til en sliten lege. En lege som gleder seg til fredag, fordi da er det to dager til mandag. Det gjorde at jeg tenkte at dette vil jeg ikke for meg eller mine pasienter.  

Det er mange som jobber som fastleger som har et nært og fint forhold til jobben sin, som opplever god flyt i arbeidet, som har funnet rytme og arbeidsrutiner som fungerer godt. Det er de samme som sier at strikken er tøyd. Det er flere som finner seg andre arbeidssteder, eller som sier ifra med utestemme, at det er ikke mer å gå på. Jeg har også møtt leger som vegrer seg fra å gå av med pensjon, fordi de vet ikke om det er en lege som følger etter og tar vare på pasientene.  

Vi trenger sårt fastlegen, og det er mange grunner til det. Det er den legen som representerer kontinuitet, som representerer kjennskap til pasientene over tid. Fastlegen er portvokteren i helsetjenesten, og uten fastlegen kollapser sykehusene. Fastlegene kan mye om det meste, og de gir det meste av legehjelp til en relativt lav kostnad. Vi har ingen gode alternativer til denne svært populære og godt brukte legetjenesten.  

Hvordan har det blitt slik? Det sies at veien til helvete er brolagt med økte oppgaver til fastlegetjenesten. Det er mer arbeid per pasient, det er stadig kortere liggetid på sykehus, det er stadige økte krav til hva fastlegen skal håndtere av oppgaver av både klinisk og administrativ art. For mitt vedkommende har det gått meg veldig fint her i livet. Jeg søkte en annen jobb, har blitt spesialist i psykiatri og jobber nå som overlege på Gjøvik. Det er fortsatt mye å gjøre, men jeg kjenner ikke på avmakt.  

Det er fortsatt et privilegium å være lege. Jeg trives veldig godt der jeg jobber. Det unner jeg og mine kolleger i fastlegetjenesten. Ikke bare fordi jeg vil renne over av en umulig arbeidsmengde om fastlegetjenesten kollapser, men fordi den virkelige generalisten også vil forvitre. Det er ingen av oss tjent med. Hvis vi som samfunn ønsker å bevare gullet i helsevesenet, så trenger vi å hjelpe fastlegen ut av krisen. Det trengs flere utdanningsstillinger for å bli allmennlege, det trengs vilje til å finansiere det som er lagt på fastlegene over år.