Helsevesen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Helsevesen

Publisert onsdag 19. mars 2008 14:03

Når de sykeste ansatte nektes pensjon i kommunens pensjonsforsikringsselskap. Det er spesielt når byrådet i Oslo nekter å ta ansatte i heleide kommunale aksjeselskaper inn i kommunens pensjonsforsikringsselskap med den begrunnelse at sykeligheten og uføregraden blant de ansatte er for høy, skriver Ivar Johansen i tidsskriftet Velferd.

Når de sykeste ansatte nektes pensjon i kommunens pensjonsforsikringsselskap.

Av Ivar Johansen, (SV) bystyremedlem i Oslo

Da Oslo bystyre tidligere i år behandlet årsberetningen for Oslo Pensjonsforsikring AS uttalte en enstemmig finanskomite: ”Komiteen merker seg at Oslo Pensjonsforsikring leverte den klart beste avkastning av landets livselskaper. Med en bokført avkastning på 7,8 % skapte selskapet en merverdi på 700 mill. for kundene.” Sagt med andre ord: Oslo kommunes eget pensjonsforsikringsselskap er i øyeblikket landets beste, både for kommunekassa (dvs. skattebetalerne) og for de som skal ha pensjon (dvs. kommunens ansatte).

Oslo Sporveier har – prisverdig nok – ønsket å se på om deres pensjonsordninger kan gjøres bedre og billigere, til beste for både selskapet og de ansatte. Helt rimelig ønsket kommunens eget forsikringsselskap, Oslo Pensjonsforsikring, å levere anbud på linje med private selskaper. Som det livsforsikringsselskap i landet med best avkastning de siste årene er det grunn til å tro at de ville kunne levere et svært konkurransedyktig anbud. Men så skjer det utrolige; H/Fr.P-byrådet nekter det kommunale selskapet å levere anbud.

Vi kjenner det private forsikringsmarkedet: forsikringsselskapene gjør maksimalt for å forhindre at de får de minst lønnsomme kundene. Hvis du ikke kan levere en positiv helseerklæring risikerer du å bli nektet forsikringer, eller forsikringspremien blir så høy at det i realiteten innebærer nektelse.

Slik opptrer nå også H/Fr.P-byrådet i Oslo: som byrådet skriver: ”uføregraden i AS Oslo Sporveier er høyere enn gjennomsnittet i offentlig sektor”, og de er derfor ikke ønsket inn i fellesskapet. I det gode selskap, eller i ”risikofelleskapet” – som det heter. Å nekte å ta inn i fellesskapet de minst lønnsomme kundene er en lite solidarisk holdning. Hva blir da det neste? Å si at kommunalt ansatte i sykehjem eller hjemmetjenestene - som kan ”konkurrere” med Sporveien når det gjelder uføregrad og sykelighet - skal skyves ut?

Så kan byrådet si at å få inn flere kommunale selskaper med høy uføregrad kan øke risikoen i det kommunale pensjonsforsikringsselskapet, og som til sist er en risiko for eieren, dvs. kommunen og bykassa. En risiko for høyere premier. Teoretisk er dette riktig. Men samtidig: Oslo Sporveier er et heleid kommunalt aksjeselskap som forvalter helt vital infrastruktur for byen. Bystyret har derfor et særlig engasjement i selskapets utvikling og drift, også på den økonomiske siden. Selskapet får derfor også betydelige tilskudd fra bykassa. Bykassa kan derfor uansett få regningen, enten den ene eller andre veien.

Men om dette skulle være en risiko er det også en betydelig mulighet for å skape merverdi for kommunen og fellesskapet. Som det livsforsikringsselskapet som over år gir klart best avkastning – langt bedre enn sine private konkurrenter – for sine forsikringstakere er dette også en særs lønnsom butikk for bykassa. 700 millioner i avkastning i fjor er formidabelt, og ved også å få Sporveiens ansatte inn i fellesskapet vil dette kunne gi en økt avkastning som er mangedoblet den lille årlige premiebesparelsen Sporveien får hos private selskaper. Det totale fellesskap er tjent med det.

Konkurranseutsetting er ikke det samme som privatisering, ynder borgerligheta å si. Men når Høyre og Fr.P nekter de privates kommunale konkurrent å delta i anbudskonkurranse må det nettopp være privatisering som er målet. Det er særs spesielt at byrådet går så langt som å begrense konkurransen i en slik prosess.

(Tidsskriftet Velferd des. 2005)