Helsevesen

Takk faen for at jeg har kreft!

Takk faen for at jeg har kreft!

Cecilie (44) forteller om sitt traumatiske møte som kasteball i Oslos helsevesen.

"Jeg ber om at noen sier: "Vi beklager at du var så uheldig å falle gjennom med all venting og feil! Dette skjer så ofte, fordi vi klarer ikke å ha kontroll over de tingene vi burde!" Og - hvorfor kan ikke sykehusene - ihvertfall de i samme by - ha samme systemene? Slik at man ikke måtte bruke så mye tid på å re-registrere samtlige overflyttede pasienter, ta nye bilder, stille samme diagnose på 3 forskjellige sykehus osv.. Det må da være en kyndig data-person der ute som kan lage et slikt system? Ikke alle orker å ta seg bryet med å gå ut med en slik sak som dette. Men det gjør jeg - jeg er rasende! Rasende på alle pasienters vegne! Ja, bortsett fra oss kreftpasienter da... Vi har det ikke så værst.. Men for alle de andre som opplever det vanlige helse-Norge - stakkars dere! Takk faen for at jeg har kreft!" skriver Cecilie.

Hennes historie illustrerer hvordan ferden som akutt syk kan bli i et kasteballsystem hvor kaos regjerer. Og ansvaret ligger selvsagt hos overordnede beslutningstakere og ledelse, og ikke hardt pressede helsearbeidere som gjør en formidabel innsats innenfor altfor knappe budsjettrammer og en New Public Management-preget struktur. Les under "les mer."

Vikarbruk er en fare for pasientsikkerheten

Vikarbruk er en fare for pasientsikkerheten

Lederen for Norsk Sykepleierforbund Osloavdeling er krystallklar:

"Helse–Norge hadde ikke gått rundt uten vikarer, men det er flere farer ved den utstrakte bruken av vikarer og innleie. Jeg har selv jobbet med utrolig dyktige vikarer, men også vikarer som verken innehar kunnskap om pasientgruppen eller har nødvendige språkferdigheter for å jobbe i Norge. Allikevel får de jobb gjennom vikarbyråer og kommer tilbake gang etter gang. Det er et betimelig spørsmål hva slags opplæring de egentlig har?

Vi vet at utstrakt bruk av vikarer er en fare for pasientsikkerheten. Til tross for dette ser det ut til at det blir mer og mer vanlig å fylle behovet for personell og kompetanse gjennom innleie, i stedet for faste ansettelser. Vi har eksempler på at det er flere vikarer enn faste ansatte på noen vakter.

Så lenge det er mennesker som jobber i helsevesenet vil det alltid være en risiko for feil, det er uunngåelig. Men det er uakseptabelt at denne risikoen ikke gjøres så minimal som overhode mulig.

Det må tas et oppgjør med kulturen knyttet til å leie inn personell i stedet for å ansette. Det kan ansettes mange sykepleiere for en milliard kroner. Da kan man på samme tid sikre riktig bemanning og trygge, kjente og kompetente ansatte, skriver Silje Naustvik, fylkesleder i Norsk Sykepleierforbunds Osloavdeling, blant annet i dagens gjesteblogginnlegg. Les under "les mer."

Fritt behandlingsvalg: Hva koster Høies helsepolitikk?

Fritt behandlingsvalg: Hva koster Høies helsepolitikk?

Krystall-klart fra professor Noralv Veggeland.

"Fritt behandlingsvalg innebærer en privatisering av helsevesenet som vil koste det offentlige dyrt. For realisering av prinsippet om «fritt behandlingsvalg» synes to alternativer å foreligge for dagens regjering. Å trekke dem fra totalbevilgningen til sykehusene og redusere budsjettene til de offentlige sykehusene tilsvarende. Eller så må de øke totalbudsjettet til sykehusene. I så fall må de glemme lovnader om skattelette.

Det er ikke rart at helseminister Bent Høie hele tiden blir utydelig når økonomi trekkes inn i debatten om framtidig sykehusstruktur og «fritt behandlingsvalg» for den enkelte pasient," skriver Noralv Veggeland, professor, Høgskolen i Lillehammer, i nedenstående artikkel.

Fylkesmannen til bydel Nordre Aker: Syk får ikke forsvarlige helse- og omsorgstjenester

Fylkesmannen til bydel Nordre Aker: Syk får ikke forsvarlige helse- og omsorgstjenester

Krystallklar beskjed til bydel Nordre Aker: Psykisk syk får ikke forsvarlige helse- og omsorgstjenester, slik han lovmessig har krav på.

Etter at bydel Nordre Aker fjernet personalet rundt ham har 33 år gamle Erling bare blitt dårligere. Legen hans mener bydelen er mer opptatt av byråkratiet, enn av individer som trenger hjelp.  Saken har vært behandlet som klagesak hos Fylkesmannen, og som i sin beslutning er krystallklar.

«Etter en samlet vurdering er Fylkesmannen kommet til at bruker ikke har mottatt forsvarlige helse- og omsorgstjenester fra bydelen etter (…) den 16. september 2013. Fylkesmannen finner at bydel Nordre Aker har brutt forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven § 4.1 Fylkesmannen ber bydelen merke seg våre vurderinger og innrette sin virksomhet på en slik måte at de helse- og omsorgstjenester bruker mottar fra bydelen er i samsvar med loven.»

"At byråd Aud Kvalbein, på tross av anmodning fra et flertall i Oslo bystyre, har nektet/unnlatt å sikre at bydelens beslutning er basert på korrekt og forsvarlig saksbehandling har forlenget og forsterket lidelsene for en sterkt hjelpetrengende," skriver jeg blant annet som min vurdering av saken. Les under "les mer."

Mons Lie: Ullevål og Rikshospitalet må bevares som to likeverdige samarbeidspartnere

Mons Lie: Ullevål og Rikshospitalet må bevares som to likeverdige samarbeidspartnere

"Ullevål og Rikshospitalet kan sammen bli et helt unikt sykehustilbud. Men forutsetningen er at de bevares som to likeverdige samarbeidspartnere med hver sin egenart og hver sin ledelse. Man må bygge på den kultur og de resultatene de hver for seg har utviklet. Høy standard på det ene sykehuset må ikke oppfattes som trussel mot det andre, det må ikke utvikles til et A og et B sykehus.

Den største trussel mot dette sykehusprosjektet er at det ene sykehusets storhet er betinget i at det andre blir pålagt begrensninger, fratas utfordringer og utviklingspotensial. Det må ikke bli slik at det ene sykehuset skal gjøre de lette tingene, det andre de vanskelige. Aker sykehus bør bevares som et offentlig lokalsykehus," skriver Mons Lie, mangeårig lege på Ullevål, sist som direktør ved klinikk for hjerte og lungesykdommer, i dagens gjesteblogginnlegg.

Hva mener du?

Veteraner etter internasjonale operasjoner: Hva skal kommunen stille opp med?

Veteraner etter internasjonale operasjoner: Hva skal kommunen stille opp med?

Byrådet mener Oslo kommune skal bidra til at den norske flyoffiseren som slapp bombene i Libya (og øvrige veteraner) skal få større anerkjennelse, men hva med den tilsvarende hjelpearbeideren fra Leger uten grenser som hjalp libyerne på bakken, og som ble rammet av de samme bombene? Og: særs aktuelt i dag: hvilken anerkjennelse gir vi til tolken?

Jeg er noe ambivalent når byrådet i sak til bystyret beskriver det som en kommunal oppgave å bidra til at "veteranenes anerkjennelse i det offentlige øker". Jeg tenker vel at det først og fremst må være en nasjonal oppgave, mens kommunen opplagt har en oppgave - og hvor det er et stort forbedringspotensiale - i å sikre at byens rusavhengige, sosialhjelpsmottakere og folk med psykiske lidelse føler en større anerkjennelse, og ivaretas med større grad verdighet og forståelse. Og det naturligvis helt uavhengig av bakgrunnen for at en har havnet ut i problemer.

Derimot er jeg selvsagt enig når "Byrådet ønsker at Oslo  kommune skal være en god kommune for veteraner og bidra til at de ivaretas med verdighet og forståelse." Alle som bor i denne kommunen skal bli møtt slik.

Mine mange år i Stortingets ombudsmannsnemnd for Forsvaret gjør at jeg vet at svært mange av de som deltar i militære utenlandsoperasjoner får betydelige senskader og strever med psykiske problemer. De får opplagt ikke god nok støtte. Jeg heier på ethvert tiltak som kan bidra til å styrke deres helse- og sosialpolitiske oppfølging og støtteapparatet. Ikke som et tiltak for at "veteranenes anerkjennelse i det offentlige øker", men fordi de selvsagt har krav på almen-menneskelig oppfølging og støtte.

Hva tenker andre om akkurat dette? Les gjerne byrådssaken, og kom med innspill. Vi skal nå behandle saken i bystyrets finanskomite.

Sentralisering av sykehus blir ikke billigere eller gir bedre kvalitet

Sentralisering av sykehus blir ikke billigere eller gir bedre kvalitet

"Det at sengekapasi­teten er uforsvarlig redusert ved sykehusene medfører at bare de sykeste er igjen, det vil si at pleieomkostningene for disse gjennomsnittlig vil øke. Det kreves relativt større personellbehov både av leger og sykepleiere, fordi noen litt enklere pasienter tidligere krevde mindre innsats. Og den gamle vektlegging av innleggelse til observasjon er blitt borte i beruselsen fra laboratorieresultatene. Ikke rart at de større sykehusene er i ferd med å slite ut bemanningen, det ser ut til at man undervurderer behovet for personale når kompleksiteten øker," skriver Jon B. Reitan, spesialist i onkologi og sist avdelingsoverlege ved Statens strålevern, blant annet som gjesteblogger. Les hele kommentaren under "les mer."

Når helsemytene sprekker

Når helsemytene sprekker

Et innspill tiil helsedebatten fra Liv Askvik: "Så lenge politikerne trodde Norge brukte nest mest offentlige kr på helse av alle OECD-land var dette en sterk indikator. Noe å slå i bordet med. Tall å legge merke til. De "høye, norske helseutgiftene" var med å legge grunnlaget for helsereformen der nettopp pris og kr ble det bærende element gjennom DRG, stykkprisfinansiering og innsatsstyrt finansiering. Påfallende at slikt blåblått tankegods skulle bankes gjennom av en AP-dominert regjering. Og uten forutgående reelle høringsrunder og NOU. Å få kontroll med de høye helseutgiftene var helt avgjørende. At det også skulle gi "bedre behandling" har mange i ettertid stilt betimelige spørsmål ved.

Når et stadig større helseanalytisk miljø (med bl.a.  professor Bjarne Jensen, analytiker Terje Berstad, Legeforeningens statistikksjef Anders Taraldset mf l) har jobbet med å finne fakta omkring norske helseutgifter er følgende myter blitt avlivet -også av SSB:

* Norge bruker ikke nest mest på helse i OECD. Norge har rapportert inn to budsjetter ("sosiale utgifter" + 29%) i steden for ett, og paritet for lønnsforskjell er ikke blitt brukt.

* Norge ligger i snittet i vest Europa -og leder ikke an verken målt i utgifter pro capita eller i forhold til BNP.

* Norge er det landet i OECD som har økt helseutgiftene minst de siste 10 årene.

* Innsparingen i antall sykesenger ved Norske sykehus har sendt oss til bunnen av lista -sammen med Tyrkia.

* Norge har nå et uforsvarlig høyt belegg og vil stå ribbet frem ved en evnt pandemi.

Den 21. mai kommer OECD med sin rapport om helsetjenesten i Norge. Vi aner hva den vil vise når det allerede nå kommer signaler om at utgifter ikke er så relevant. På et vis har SSB-forsker Erling Holmøy rett:

Det burde ikke være så avgjørende for verdens rikeste land hva tallene viser. Det er ikke viktigere enn hvilke resultater disse tallene bringer med seg om hvilken behandling og pleie pasientene får. Men når vi etter Helsereformen har fått et helsesystem der pris og kr måles og rapporteres i alle ledd og er hele systemets bærende struktur er det ikke "irrelevant" hva OECD-rapporten viser om utgifter til norsk helsevesen.

I et møte på Litteraturhuset i Oslo i 2013 påsto daværende helsemininster Jonas Gahr Støre at han kjente til tallene og analysene til tilstedeværende helseanalytiker Terje Berstad, men han syntes heller ikke de var "så interessante". "Så lenge argumentet heller i min favør bruker jeg det for alt det er verd. Når det bikker andre veien gjelder det ikke lengre." Du snakker infantil argumentasjon!"

Helsereformer på feil premisser

Helsereformer på feil premisser

Sentralisering av sykehus blir ikke billigere. Større sykehus er hverken billigere eller gir bedre kvalitet til pasientene enn små lokalsykehus. Dette er av de viktigste funn i en rapport professor Bjarne Jensen ved Høgskolen i Hedmark har utarbeidet på oppdrag fra Kommunenes Interesseforening for lokalsykehus. Dette er rapportens hovedkonklusjoner:

• Helseforetaksreformen og Samhandlingsreformen bygger på både tvilsomme og feil premisser.

• Helseforetakene planlegger/gjennomfører en omfattende nedbygging av halvparten av Norges lokalsykehus uten nevneverdig politisk innblanding.

• Dagens planlegging og konsekvensutredninger av strukturendringer i sykehussektoren er høyst mangelfull.

• Det er en myte at små sykehus både er dyrere og dårligere enn store sykehus.

• Det er en myte at Norge bruker mer ressurser på helse enn andre sammenliknbare land. Norges ressursinnsats til helsetjenester er på gjennomsnittet for EU-landenes innsats og som prosentandel av samlet ressursbruk blant de laveste i Europa.

• Siden 2002 har veksten i ressursbruken til rene helsetjenester knapt holdt tritt med befolkningsøkningen.

• Sentrale helsepolitikere har brukt skremselstall for å begrunne nedlegging av lokalsykehus.

Dette er nyttig lesning, og godt innspill i den helsepolitiske debatten. Hva mener/tenker du om dette?

4 måneders klagebehandlingstid akseptabelt?

4 måneders klagebehandlingstid akseptabelt?

En ung dame lider av den progressive muskelsykdommen Spinal muskel atrofi type III. NAV anså sykdommen som så alvorlig og hemmende for henne at de innvilget full støtte til sertifikat og også maksbeløp kr. 153.000 til kjøp av bil. Blant argumentene for denne avgjørelsen lå nevrologenes utredning fra Ullevål Sykehus og legeattest på at bruk av kollektivtransport blir for energiutmattende for henne.

Men mens NAV altså ga henne støtte til bil fordi de legger til grunn at hun er så bevegelseshemmet at hun ikke kan benytte ordinær kollektivtrafikk sier Oslo kommune gang etter gang nei til at hun kan tildeles parkeringsbevis for funksjonshemmede. Og rettmessig klage til Klagenemda for forflytningshemmede er ennå ikke behandlet - etter 4 måneder. Og etaten begrunner "lang saksbehandlingstid med manglende ressurser."

Må vi leve med at den kommunale forvaltning påfører hjelpetrengende slike tilleggsbelastninger? Under "les mer" står mer om bakgrunnen.

Ny IA-avtale: Hvem lurer hvem?

http://www.ebbawergeland.no/artikler/hvem_lurer_hvem.html

"Produksjonstap eller svinn på grunn av ansattes sykefravær har alltid vært et problem for arbeidsgivere og eiere. For dem er fraværet alltid for høyt. Det er dette produksjonstapet som i trepartsavtalene litt villedende kalles «sykefraværsprosenten» eller bare «sykefraværet».

Trepartssamarbeidet har opphøyd arbeidsgivers evige bekymring til et samfunnsproblem. Det er et skoleeksempel på hvordan «de herskendes tanker blir de herskende tanker», hvordan makteliter oppnår at deres problemdefinisjoner blir våre felles offentlige sannheter. «Alle vet» i 2013 at sykefraværet er for høyt. Enn om det er for lavt?"

spør lege Ebba Wergeland klokt.