Innvandrere, antirasisme
Utvisning hvis ikke gjennomført norskopplæring?
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Innvandrere, antirasisme
- Publisert onsdag 06. mai 2009 04:16
Alle innvandrere må få rett til norskopplæring. De som ikke bruker retten, bør risikere å miste oppholdstillatelsen, heter det i et utspill fra SVs Akhtar Chaudhry. Fordi han velger den offentlige arena for sitt initiiativ - framfor først å ta debatten med sine partikolleger - vil jeg derfor gi uttrykk for at jeg saklig sett ikke kan se at dette er et klokt forslag.Medmenneskelighet, internasjonal solidaritet, internasjonale konvensjoner og våre egne nasjonale interesser taler for at Norge skal føre en human og sjenerøs flyktninge- og asylpolitikk. Den som risikerer liv og helse i et område fordi det er krig og utrygghet skal ha krav på beskyttelse, heter det i en uttalelse fra Oslo SV.
Jeg synes det er en klokere tilnærming. Jeg kan ikke se at det er riktig å påføre folk ytterligere psykiske belastninger gjennom trussel om utkastelse dersom de av forskjellige grunner ikke klarer å nyttiggjøre seg eller følge et norskopplæringskurs. Mennesker som risikerer liv og helse kaster man ikke på dør.
Les Akhtars utspill
Les Oslo SVs syn på flyktninge- og asylpolitikken
Jeg synes Ragner Næss, i Oslo SVs etniske likestillingsgruppe har noen reflekterte tanker om dette:
Jeg synes Akhtars forslag - og hele Aftenposten-oppslaget - illustrerer en bestemt type retorikk som brukes til å ta rettigheter fra folk. Dette er en retorikk vi først og fremst kjenner fra Fremskrittspartiet, men som brer seg i Norge.
Kjernen i retorikken er å skape muligheter for å bruke virkemidler som setter viktige rettigheter til side, sett ut fra allmen rettsbevissthet. At folk skal miste opphold i Norge - et svært vidtrekkende virkemiddel - fordi de ikke går på et kurs, er et virkemiddel som aldri kunne brukes mot norske statsborgere som er født i landet av etnisk norske foreldre ikke kan utvises noe sted.
Tendensen i Norge i dag er at utvisning brukes etter mange år i landet og flere tar også til ordet for at folk skal kunne miste statsborgerskap og utvises i større utstrekning. Etter mitt syn bør SVs linje være å redusere og fjerne muligheter for utvisning på bakgrunn av forseelser og forbrytelser begått i Norge. Det er dobbeltstraff og bør etter almenne prinsipper ikke forekomme. Men å utvise folk fordi de ikke vil delta i et gitt integreringstiltak er å gå meget lenger. Bare av denne grunn må Akhtars forslag avvises.
Et viktig element i denne retorikken er videre å peke på et reelt problem som hevdes å være så alvorlig at man må bruke virkemidler som ordinært ikke brukes fordi de ses på som udemokratiske. Retorikken er mest effektiv når problemet er reelt. Det er særlig Human Rights Services som meget dyktig har drevet med dette. De peker på kvinners og jenters problemer, problemer som er reelle nok – selv om HRS hemningsløst snakker om mørketall for å forstørre problemene. Men en bivirkning av dette er å øke toleransen for drastiske tiltak. Overfor innvandrere hjelper øyensynlig bare tvang. SV er et sosialistisk parti som tar folks grunnleggende rettigheter på alvor og vi bør være på vakt mot forslag som bryter med dette, selv om hensikten er aldri så god og problemene aldri så reelle. Sporene skremmer.
Et tredje element er at tiltakene som stort sett foreslås innen rammen av denne retorikken er ineffektive. Jeg har jobbet i mer enn 20 år med integreringsproblematkk – fra de første famlende forsøkene på å lage en effektiv og enhetlig nasjonal politikk på 80-tallet til dagens introduksjonsprogram. Å ”pøse på” med norskundervisning som et alment botemiddel er et populært slagord. Men norskundervisning må ha et innhold og inngå i en sammenheng der den blir et realistisk virkemiddel til et ønsket og realistisk mål. Gode ideer om hvordan man kan skape denne sammenhengen i praksis er mangelvare i integreringspolitikken. Antall timer eller faktisk fremmøte i klasserommet er sammenliknet med dette stort sett en bisak. Retorikken om at ”de må kunne norsk”, gjentatt og gjentatt, bidrar også til å sementere misforståelsen om norsk-kurs og norskkunnskaper som et slags sesam-sesam som automatisk åpner alle dører. Dette er som kjent ikke tilfelle.
Det fjerde elementet er at man ved å gå inn på denne galeien STARTER en ond sirkel av mer og mer udemokratiske midler. Har man først fått aksept for at problemet er alvorlig og at vi skal og må fjerne det RASKT, er en eskalering på gang. Når vi så opplever etter noen år at problemet jo stadig er der (fordi midlene var ineffektive) går vi et skritt videre og introduserer enda mer drastiske virkemidler. Det produseres mer og mer dramatiske tiltak. Å utvise folk fordi de ikke går på norskkurs er et grotesk forslag. Det finnes alternativer, og noen av de problemene vi ser i dag må vi trolig leve med lenge. Slik vi trolig må leve med etniske nordmenns alkoholvaner, til tross for at de koster samfunnet milliarder av kroner i året og fører en masse tragedier med seg.
Sist men ikke minst: denne retorikkens virkning på minoritetsbefolkningen mer generelt er negativ. Den skaper ikke gode samfunnsborgere. Bruken av utvisning for folk som har vært lenge i Norge, som har en jobb og et nettverk her, har også den siden at alle mennesker i samme situasjon fortsatt minnes om at de er et fremmedelement. Etniske nordmenn soner sin straff og rehabliteres. Men innvandrere stemples som en permanent gjest i Norge med en særlig plikt til å være konform, ikke protestere og ikke lage bråk, noe først og fremst etniske nordmenn har rett til. Jeg har vært på utallige møter på arbeidsplasser, der etniske nordmenn, ofte i mindretall i rommet, stadig tar ordet og mener det ene og det andre, og alle med innvandrerbakgrunn sitter og tier stille. Eller kanskje en og annen våger å ta ordet, men da ofte for å ta sersjantrollen, klage på andre innvandrere og demonstrere at man er mer norsk enn den beste nordmann. De psyko-sosiale virkningene av å skulle gå for halv maskin som menneske fordi man er en slags ubuden gjest i landet skal ikke undervurderes.