Innvandrere, antirasisme

Har delt Oslo i to

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Innvandrere, antirasisme; Publisert mandag 19. juli 2010 02:17

Oslos politikere har skylden for ghettoene i byen.
Bydeler i indre øst er bevisst gjort populære blant ressurssterke.
Billigere boliger kunne ha vernet folk med lav inntekt fra å fortrenges eller stenges ute, skriver Tone Huse, forfatter og samfunnsgeograf.

Hva mener du?

Har delt Oslo i to

Av Tone Huse, forfatter og samfunnsgeograf

Oslos politikere har skylden for ghettoene i byen. Bydeler i indre øst er bevisst gjort populære blant ressurssterke. Billigere boliger kunne ha vernet folk med lav inntekt fra å fortrenges eller stenges ute.

Gettofrykt i Groruddalen, bussing av barn og alarmerende levekårsulikheter mellom øst og vest - i år som i fjor meldes det om økende etnisk segregering i Oslo. Byrådsleder Stian Berger Røsland sier han vil satse på skolen, men tar ikke grep om den viktigste årsaken til at segregeringen oppstår: Oslo kommune har i en årrekke arbeidet for å gjøre bydelene i Oslo indre øst populær blant ressurssterke. Kombinert med fraværet av en offensiv boligpolitikk, er konsekvensen at de med lav inntekt får stadig færre valgmuligheter når de skal finne et sted å bo. Nederst på inntektsstatistikken finner vi byens ikke-vestlige innvandrere, som i snitt tjener om lag 65% av hva befolkningen sett under ett tjener.

Meglermekka

Oslo indre øst kan ikke lengre ensidig benyttes som et stikkord for levekårsproblemer: Kultur- og næringsliv blomstrer, nye boliger bygges, gamle gårder rehabiliteres, omdømmet bedres. Områder som før var stemplet som slum er omdefinert til attraktive områder i vekst. Men østkantens klassereise kommer hovedsakelig ikke dem med minst til gode: Siden 1990-tallet er boligprisene mangedoblet og en ung, velutdannet, i all hovedsak hvit, middelklasse er i ferd med å ta over. Andelen innvandrere synker, gjennomsnittsinntekten øker. Kommunale boliger er solgt på det private markedet, utdanningsnivået øker.

Gentrifisering

Disse forandringene representerer det som i internasjonal byforskning beskrives som gentrifisering. Prosessen knyttes her til en form for byutvikling hvor byenes myndigheter tar del i aktiviteter som før har vært forbeholdt næringslivet - byene investerer og tar risiko. De privatiserer det som før var offentlige oppgaver, og driver byutvikling med mål om å skape attraktive rom for attraktive mennesker. Gentrifisering, som er en prosess hvor statusen til forfalne, fattige byrom øker, blir derfor betraktet som et godt tegn for byens utvikling. Ofte tales det om revitalisering og gjenerobring når gentrifisering er satt i gang; området har fått et løft. Sjelden omtales de som fortrenges eller stenges ute. I Oslo går flyttestrømmen til bydelene i ytre øst, og det er herfra bekymringsmeldingene om manglende integrering nå tikker inn.

Politikerne i spissen

Hva som utløser gentrifisering varierer: Den kan komme av utbyggeres jakt på nye investeringsområder, middelklassens økte appetitt for byliv, eller boligmangel og dertil press på rimelige områder. I Oslo indre øst er det stat og kommune som har stått i spissen. Ulike verktøy er anvendt til ulike tider - oppgradering av boliger, strategisk plassering av kulturinstitusjoner, estetisk utbedring av offentlige rom, liberalisering av boligmarkedet og salg av kommunale boliger - men med stadig samme resultat: Siden 1980-tallet er lavinntektsgrupper - innvandrere og eldre i særdeleshet - byttet ut til fordel for en jevn strøm ressurssterke beboere.

Utjevning i levekårsulikheter mellom øst og vest har lenge vært et mål i Oslo-politikken, og de nye beboernes tilstedeværelse er med dette blitt tatt til inntekt for en vellykket politikk mot fattigdom og sosial nød. Men tar byråd Røsland turen ut til Alna, Grorud, Stovner og Søndre Nordstrand må han anerkjenne at gentrifisering forskyver heller enn å løse problemer. Her vil han også lære at markedets sosiale sortering skaper etnisk segregering. For mens prisene i bykjernen stiger, har byrådet gjort lite - om noe - for å ivareta et forsvarlig tilbud om rimelige boliger. Den lovede satsingen på kommunale boliger i vest har så langt vært svært forsiktig. Med klokkertro på markedet har de folkevalgte heller pakket ned verktøyene som kunne ha vernet folk med lav inntekt fra å fortrenges eller stenges ute. Da bør det ikke være noen overraskelse at de med dårligst råd bosetter seg der hvor det er billigst å bo.

Et inkluderende Oslo

SSBs befolkningsfremskrivninger tilsier at mellom 100- og 200.000 flere vil bo i Oslo i 2030, en stor andel av økningen vil komme fra innvandring. Erfaringsmessig er det sterk sammenheng mellom botid og inntekt, hvilket betyr at vi også i fremtiden vil ha et stort behov for rimelige boliger. Om byrådet ønsker å motvirke segregeringen som i dag preger hovedstaden, må de borgerlige derfor være villig til å investere i mer enn skolen. Og om de vil lære av sine feil, er et løft i Groruddalen langt fra nok. Det må bygges i vest så vel som i øst.

Å utjevne Oslos levekårsulikheter krever politisk kløkt, så vel som vilje. Men det er slett ikke umulig. For skjevhetene i Oslos sosiale geografi følger ingen naturlov. De er et resultat av politiske valg og prioriteringer.

(VG 9. juli 2010)

Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her