Innvandrere, antirasisme

Integreringen går bedre enn du tror

Integreringen går bedre enn du trorFlertallet av barn til innvandrerne som kom til Norge på 1970- og 80-tallet er under 20 år, men i løpet av det siste tiåret har de første kullene tatt steget ut i arbeidslivet. Tross medienes stadige problemorientering, tegner ny forskning i hovedsak et bilde av vellykket integrering blant etterkommere av innvandrere i Oslo, skriver Are Skeie Hermansen.

Les artikkelen under
Les hele hans masteroppgave


Integreringen går bedre enn du tror

Av Are Skeie Hermansen, magister i sosiologi og vitenskaplig assistent ved Universitetet i Oslo


Innvandringens langsiktige konsekvenser er et sentralt politisk spørsmål i Norge og andre land i Vest-Europa. Det er derfor strategisk viktig å fokusere på innvandrernes etterkommere, det vil si de som er født her i landet eller som kom i svært ung alder. Etterkommere har andre forutsetninger for å klare seg i utdanningssystemet og i arbeidslivet enn sine foreldre. Deres muligheter på disse to arenaene, ofte kalt strukturell integrasjon, er avgjørende for inkludering og livsutfoldelse på de fleste andre felt. Derfor omtales dette ofte som den langsiktige integrasjonens lakmustest.

Oslos særstilling

I norsk sammenheng er Oslo i en særstilling når det gjelder å møte innvandringens utfordringer og berikelser. Ved inngangen av 2010 bodde om lag en tredjedel av den norske innvandrerbefolkningen her, og gruppen utgjør rundt 27 prosent av Oslos befolkning.

I offentligheten rettes fokuset ofte på integreringsproblemer. I vår har debattene om moralpoliti på Grønland, demonstrasjoner mot karikaturtegninger og tiltagende etnisk segregering i Oslo-skolen preget nyhetsdekningen av det flerkulturelle Oslo.

Det er viktig å diskutere disse temaene, men vi må heller ikke miste av syne alt det som går bra. Hva forteller forskningen oss om den strukturelle integreringen av etterkommergenerasjonen?

Kunnskapsstatus

Gjør vi opp status ved inngangen til 2010-tallet, finner vi at etterkommerne i mange tilfeller opplever stor grad av oppadgående sosial mobilitet. Statistisk sentralbyrås tall viser at andelen etterkommere mellom 19 og 24 år med såkalt ikke-vestlig bakgrunn i høyere utdanning nå er like stor som ellers i befolkningen. Dette kommer til tross for at de jevnt over har foreldre med lavere utdanning og inntekt enn sine norsk-norske medstudenter. De er også overrepresentert i prestisjetunge utdanningsløp, som blant annet kvalifiserer til de såkalte ALI-yrkene (advokat, lege og ingeniør). Dette tyder på høye ambisjoner og utdanningsdriv.

Barna til innvandrerne som kom til Norge på 1970- og 80-tallet er likevel fortsatt unge, flertallet er under 20 år. I løpet av det siste tiåret har de første kullene tatt steget ut i arbeidslivet. De første analysene av dette spranget foreligger nå.

Likhet i arbeid

Jeg har studert yrkesaktivitet blant etterkommere med bakgrunn fra India, Pakistan, Tyrkia og Vietnam - de dominerende gruppene i årskullene født mellom 1965 og 1980. Ved hjelp av omfattende data om hele den norske befolkningen har jeg sammenlignet alle etterkommere i disse årskullene med deres jevnaldrende med norskfødte foreldre og besteforeldre.

Funnene viser stor grad av samsvar mellom oppnådd utdanningsnivå og de yrkene etterkommerne havner i, når de først er i arbeid. Etterkommere har like sjanser for å befinne seg i typiske middelklasseposisjoner som personer i majoritetsbefolkningen med sammenlignbare kvalifikasjoner.

Lite tyder altså på en systematisk overrepresentasjon i mindre attraktive yrker, ved at etterkommere med god utdanning må ta til takke med arbeid under sitt kompetansenivå. Tar vi hensyn til sosioøkonomisk bakgrunn, er det i noen tilfeller en marginal fordel for etterkommerne. Andre studier dokumenterer at det kun er små inntektsforskjeller over tid mellom yrkesaktive etterkommere og majoriteten, gitt lik utdanning. I noen tilfeller er også disse forskjellene i etterkommernes favør.

Flaskehals

Bildet er likevel ikke uten bekymringer. Inngangsporten til arbeidsmarkedet ser ut til å være smalere for etterkommerne. De har en lavere sysselsettingsgrad enn majoriteten, både før og etter vi tar hensyn til forskjeller i utdanningsnivå og sosioøkonomisk bakgrunn.

Deler av gapet kan skyldes ansettelsesdiskriminering, selv om det finnes andre mulige delforklaringer. Hos kvinnelige etterkommere er det for eksempel de med bakgrunn fra Pakistan og Tyrkia som har lavere sysselsettingsgrad. Dette kan nok delvis forklares ut fra andre kjønnsrollemønstre knyttet til kvinners arbeidsdeltagelse etter barnefødsler og ekteskap.

Tross denne flaskehalsen er det viktig å understreke at de gruppene jeg har studert ikke er marginaliserte. Heller tvert om. Det er viktig å fortelle om suksesshistoriene, ikke bare om forskjeller og ekskludering. Vi er nå midt inne i en dynamisk sosiodemografisk endring i Oslo og Norge. I tiåret som kommer vil etterkommerne for alvor ta steget inn i norsk middelklasse og erobre nye, viktige posisjoner i samfunnslivet. Slik endres byen og landet vårt.

Vi trenger ikke alltid rette fokus mot medaljens bakside, og alt som kunne og burde vært bedre. I stedet kan vi med fordel dvele litt ved medaljens forside. Årene som kommer vil by på stadig flere og mer forskjelligartede historier om vellykket integrering.

Skal vår offentlige samtale være i takt med sin samtid, må vi klare å løfte disse historiene tydeligere frem. Fordi de har klangbunn i den nye virkeligheten som forskningen faktisk speiler.

(Aften 27. juli 2010)

Følg meg på Facebook her
Følg meg på Twitter her

Legg til kommentar