Innvandrere, antirasisme
De kriminelle asylsøkerne
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Innvandrere, antirasisme
- Publisert mandag 18. juli 2011 01:34
Nå midt i ferietiden ønsker jeg å benytte anledningen til å komme med et enkelt, men kanskje litt kontroversielt budskap. Jeg vil framsnakke "de kriminelle asylsøkerne", de som selger narkotika langs Akerselva og på Jernbanetorget. I denne sammenheng er framsnakking langt i fra synonymt med glorifisering eller naiv begeistring, det er heller snakk om å nyansere et svært ensidig og reduksjonistisk bilde av en stigmatisert gruppe. I den offentlige debatten er disse mennene som regel redusert til å være kun "kriminelle asylsøkere", som utnytter asylinstituttet for å komme til Norge for å selge illegale rusmidler. "Asylnark", kalles de på politispråket.
De kriminelle asylsøkerne
Av Line Ruud Vollebæk
Styreleder i Landsforeningen for oppsøkende sosialt arbeid (LOSU), og oppsøkende sosialarbeider i Uteseksjonen i Oslo kommune siden 1999
Nå midt i ferietiden ønsker jeg å benytte anledningen til å komme med et enkelt, men kanskje litt kontroversielt budskap. Jeg vil framsnakke ”de kriminelle asylsøkerne”, de som selger narkotika langs Akerselva og på Jernbanetorget. I denne sammenheng er framsnakking langt i fra synonymt med glorifisering eller naiv begeistring, det er heller snakk om å nyansere et svært ensidig og reduksjonistisk bilde av en stigmatisert gruppe. I den offentlige debatten er disse mennene som regel redusert til å være kun ”kriminelle asylsøkere”, som utnytter asylinstituttet for å komme til Norge for å selge illegale rusmidler. ”Asylnark”, kalles de på politispråket.
De fleste andre marginaliserte grupper som lever av og/eller på gata har heldigvis, i hvert fall delvis og tidvis, talsmenn som står frem og taler deres sak. Rusavhengige står enten frem som selvstendige individer eller blir representert eller framsnakket av alt fra fremstående politikere til ideelle organisasjoner. Romfolk fra Europa som tigger, er gatemusikanter og –selgere, og ifølge enkelte også utgjør et hygienisk og smittemessig problem, har heldigvis også sine talsmenn i enkeltpersoner og organisasjoner som forklarer deres bakgrunn, nyanserer deres situasjon og forsvarer deres rettigheter. Dersom man hører på hva disse har å si, så forstår man at det både er individuelle og strukturelle årsaker til at mennesker ender opp med å ta de valgene de tar. Det kan dreie seg om alt fra sykdom, avhengighet, stigmatisering og traumer til diskriminering, arbeidsløshet og fattigdom. Disse forholdene kan føre til at enkeltpersoner ikke opplever at de har mange handlingsalternativer, men at de havner i situasjoner der de utfører handlinger som enten er lovstridige eller blir oppfattet som moralsk forkastelige av andre.
Innerst inne forstår vi vel også at dette også må gjelde de mennene som står og selger narkotika til nordmenn som enten er rusavhengige eller som liker å bytte ut alkoholen med diverse illegale rusmidler nå og da. Blant disse kjøperne er kanskje noen av våre bekjente, naboer, kollegaer, barns kamerater eller venners barn? Det er bare det at de i media konsekvent kun blir omtalt som kriminelle asylsøkere, som lykkejegere som utnytter asylinstituttet, som skal ut så fort som mulig. Til og med organisasjoner som kjemper for asylsøkere og papirløses rettigheter understreker at en mer humanitær praksis fra utlendingsmyndighetene kun bør gjelde for de med plettfri vandel. Og antakeligvis er denne beskrivelsen av gruppa sann, men det er nok ikke hele sannheten. De fleste er asylsøkere, og de gjør ting som er lovstridige. Men kom de hit for å utnytte asylinstituttet for å tjene seg rike på å selge narkotika? Kanskje gjelder dette noen få, men min oppfatning er at de fleste kom til Europa for å få opphold og for å få jobb.
En god del av disse mennene kommer fra land preget av krig og/eller indre konflikter, og selv om de av norske myndigheter ikke vurderes å ha individuelt beskyttelsesbehov, så kan de selv oppleve at det er utrygt og uaktuelt å reise tilbake til hjemlandet. Mange kommer fra land, områder eller sosiale grupper preget av fattigdom, svært høy arbeidsledighet og generelt få fremtidsutsikter. I en slik situasjon kan migrasjon til Europa, som i sammenligning oppfattes som å flyte av melk og honning, oppleves som et logisk, ønskelig og ofte nødvendig livsprosjekt. Når ble forresten ”lykkejeger” er negativt begrep? Det er naturlig å forsøke å bedre fremtidsutsiktene for seg selv og din familie. Mange nordmenn har i tidligere tider migrert til andre land med nettopp dette formål, da det var vi som bodde i et fattig land og mange av oss hadde få fremtidsmuligheter. Da ble vi stort sett ønsket velkommen, så sant vi klarte oss selv eller ved hjelp av eget nettverk av landsmenn. Nå har vi bygd opp ”Festning Europa” som gjør det så å si umulig å slippe inn i sprekkene i muren uten å sette livet på spill på overfylte båter og/eller bruke store summer på å bli smuglet inn av diverse ”hjelpere” eller ”agenter”. De som lykkes med å sette sine ben på europeisk jord, opplever som regel slett ikke at de er velkomne så sant de klarer seg selv. I Norge blir de fleste nektet å jobbe - noe de aller fleste, antakeligvis alle, ønsker (om de hadde funnet seg en anstendig betalt lovlig jobb er en annen sak). Noen av de ”kriminelle asylsøkerne” har allerede fått avslag på asylsøknaden og venter på å bli returnert, andre venter på svar og forventer å få avslag. Andre får ikke behandlet asylsøknaden sin her, men venter på å bli returnert til et annet europeisk land, der de først søkte asyl eller ble pågrepet ved grenseovergang e.l. I denne gruppen kan det befinne seg personer med reelle beskyttelsesbehov, men som må avvente asylbehandling i land som kanskje ikke har de samme krav til saksbehandling og rettsikkerhet som Norge (f.eks. Italia). Enkelte andre igjen har levd som papirløse i andre europeiske land over lengre perioder før de kom til Norge. De kan ha jobbet som f.eks. frisører, bartendere, jordbruks- og industriarbeidere i det svarte arbeidsmarkedet i land som delvis er avhengig av de mange papirløse for å få hjulene til å gå rundt. På grunn av finanskrisen har dette arbeidsmarkedet blitt vanskeligere å få innpass på, og enkelte har da kommet til Norge i et fåfengt håp om at det skal være mulig å få en eller annen jobb her.
I slike situasjoner som beskrevet ovenfor, når man ønsker og trenger en jobb, når man ofte har økonomiske forpliktelser ovenfor familie og kanskje også gjeld til en menneskesmugler (”hjelper”/agent), og forholdene i hjemlandet oppleves enten som utrygge eller håpløse på andre måter – da oppleves ikke det å reise hjem til opprinnelseslandet som noe reelt alternativ. Mange vil oppleve det som enten for farlig eller at det vil innebære et for stort nederlag. Kanskje vil de ikke ønskes velkomne hjem heller, men heller oppleves som en byrde for familie og slekt som kanskje brukte det de hadde av ressurser og vel så det på å sende den unge lovende mannen ut i verden? Mange vil i en slik situasjon naturlig nok bli svært fortvilte. Enkelte vil i sin fortvilelse og desperasjon, og fordi de ikke ser noen bedre alternativer, la seg rekruttere til å selge illegale rusmidler.
Vi har nå fått øynene oppe for at noen av de mindreårige guttene som selger rusmidler i Oslo kan være utsatt for menneskehandel. På grunn av sin sårbare situasjon kan de ha blitt rekruttert til narkosalg enten før de kom til Norge, eller etter ankomst. De kan ha opplevd at de ut fra sin situasjon ikke har hatt andre gode alternativer eller fremtidsutsikter, eller de kan ha blitt presset/truet og kontrollert av voksne bakmenn. Dette kan selvsagt også forekomme blant noen av de voksne migrantene som selger rusmidler, selv om det for voksne forutsettes at de er mer ansvarlige for sine valg og for å søke hjelp dersom de skulle bli utsatt for forsøk på en slik kriminell utnyttelse. Det som kan slås fast, er at asylsøkere og papirløse er ideelle rekrutter for aktører som ønsker å benytte seg av mer eller mindre desperate mennesker for å ta den største risikoen i et lukrativt, illegalt marked.
Det er vanskelig for de fleste av oss å fullt ut sette oss inn i hvordan det vil oppleves å være i en slik og situasjon. De fleste av oss har det godt i Norge, og i det minste har vi et sikkerhetsnett i velferdsstaten som sikrer oss at de fleste av våre basisbehov blir ivaretatt. Både konflikter og ressurser er ulikt og urettferdig fordelt her i verden. I Norge er vi heldige og har lite av det første og mye av det siste. Ikke alle er like heldige. Jeg mener ikke at vi derfor bør ha åpne grenser eller at lovbrudd ikke skal straffes. Men at loven håndheves og at vi fører en streng innvandrings- og asylpolitikk trenger ikke å ledsages av forakt. Det holder at vi nettopp håndhever loven og fører en (etter manges syn streng) asylpolitikk.
Det å forstå hvorfor et lovbrudd blir begått, er ikke det samme som å forsvare eller godta at det blir begått. Men det vil kanskje føre til at det blir litt vanskeligere å forakte menneskene bak? Jeg vil minne om at mennesker er mer enn de handlinger de utfører, og at det er mer ved disse menneskene enn det man ser når man bare ser de ut fra et ”lov og orden”-perspektiv. Det gjør ikke noe at bildet av de dermed blir mer nyansert og komplisert. For sånn er virkeligheten for mange mennesker – komplisert og vanskelig.
Følg Ivar Johansen med Twitter eller Facebook