Innvandrere, antirasisme

De brysomme menneskene

Detaljer
Overordnet kategori: Temaer
Kategori: Innvandrere, antirasisme
Publisert fredag 08. juli 2011 01:59
De brysomme menneskeneTorsdag 30. juni ble de papirløse iranerne og etiopierne som hadde slått opp telt utenfor Oslo domkirke fjernet av politiet. Oslo domkirke brukte brannfare som argument for å begjære de papirløse flyktningene fjernet. Kirken forklarte i møte med flyktningene at teltene stod i veien gravemaskiner og at de var for nære kirkeveggene. Flyktningene flyttet teltene sine noen meter vekk fra kirken for ikke å være i veien, men ble fjernet av politiet igjen noen timer senere. Denne gangen sa innsatsleder i politiet at det ikke kunne "poppe opp teltleire midt i Oslo by".

Det er et faresignal for oss alle når regler og byråkrati glemmer menneskene. Når selv kirken setter brannreglement høyere enn medmenneskelighet er det på tide å rope et høyt varsko på vegne av hele vårt samfunns sjel. Kanskje er det slik at selv kirken har slukt regjeringens mantra om at vi må ha en streng asylpolitikk for å beskytte asylinstituttet. Mantraet burde falle på sin egen urimelighet. Det riktige for et demokrati tuftet på blant annet menneskerettigheter ville være å si at vi må ha en rettferdig asylpolitikk for å beskytte flyktningene, skriver dagens gjesteblogger Kari Helene Parapuoli, leder for Antirasistisk Senter blant annet.


De brysomme menneskene

Av Kari Helene Partapuoli, leder for Antirasistisk Senter

Torsdag 30. juni ble de papirløse iranerne og etiopierne som hadde slått opp telt utenfor Oslo domkirke fjernet av politiet. Oslo domkirke brukte brannfare som argument for å begjære de papirløse flyktningene fjernet. Kirken forklarte i møte med flyktningene at teltene stod i veien gravemaskiner og at de var for nære kirkeveggene. Flyktningene flyttet teltene sine noen meter vekk fra kirken for ikke å være i veien, men ble fjernet av politiet igjen noen timer senere. Denne gangen sa innsatsleder i politiet at det ikke kunne "poppe opp teltleire midt i Oslo by".

Tiden etter iranerne og etiopierne ble fjernet fra domkirken har vært preget av avslag på avslag. I møter med domkirken foreslo kirken at flyktningene kunne ha en stand utenfor kirken uten telt. Da de kom til kirken med et lite bord og noen stoler fikk de beskjed om å fjerne seg. Kirken hadde visst ikke ment dette så bokstavelig allikevel. Ved henvendelse til kirken får de forskjellige beskjeder.

Når henvendelsen kommer fra Antirasistisk Senter får vi beskjed om at flyktningene må søke kommunen om tillatelse. Når henvendelsen kommer fra den iranske presten i Oslo får de beskjed om at de ikke kan være der i det hele tatt. Flyktningene har aksjoner foran Stortinget og den iranske ambassaden. De har nå fått beskjed om at de ikke lenger kan bruke en ropert da det forstyrrer de som arbeider i regjeringskvartalet. De får heller ikke lov til å lage lyd utenfor den iranske ambassaden i Oslo. Flyktningene møter nå opp hver dag foran Stortinget til en stille aksjon med tape over munnen og en gjentapet ropert.

Politiet har fjernet flyktningene med en begjæring i hånd, offentlig ro og orden må overholdes utenfor Stortinget og i ambassadekvarteret, man kan ikke telte hvor man vil i en by og papirene skal være i orden når man demonstrerer. Dessuten har disse menneskene fått endelig avslag på asylsøknaden sin. Deres eksistens er ulovlig og de bryter utlendingsloven hver eneste dag. Slik ser det ut fra det kalde byråkratiets side.

Men begjæringer, byråkrati, regler om støynivå og utlendingsloven er ikke ufeilbarlige. Flyktningene er mennesker som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt uansett hva UDI eller utlendingsloven måtte mene. Mange har opplevd tortur, noen har mistet sine nærmeste og noen er politiske flyktninger.  I direkte møter med disse menneskene er det helt umulig å ikke bli grepet av deres historier og det er helt umulig å la være å gjøre noe. Det er smertefullt å oppleve at vårt eget demokrati ikke har rom for denne medmenneskeligheten som vi som enkeltpersoner kjenner så sterkt.

Det er et faresignal for oss alle når regler og byråkrati glemmer menneskene. Når selv kirken setter brannreglement høyere enn medmenneskelighet er det på tide å rope et høyt varsko på vegne av hele vårt samfunns sjel. Kanskje er det slik at selv kirken har slukt regjeringens mantra om at vi må ha en streng asylpolitikk for å beskytte asylinstituttet. Mantraet burde falle på sin egen urimelighet. Det riktige for et demokrati tuftet på blant annet menneskerettigheter ville være å si at vi må ha en rettferdig asylpolitikk for å beskytte flyktningene.

Følg Ivar Johansen på Twitter eller Facebook.