Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert søndag 02. juni 2013 23:33

"Stadig hyppigere må jeg forsvare det faktum at jeg er innvandrer – en genetisk variabel som jeg ikke får gjort noe med.

Det kan hende at jeg begynner å bli paranoid, i så fall er jeg ikke alene om det.

Det er mange med meg som deler den samme følelsen. Følelsen som tilsier at jeg ikke lenger er akseptert, at jeg føler meg utrygg og bekymret for min egen og mitt barns eksistens. Jeg snakker om en snikende panikk som gjør at jeg må vurdere om jeg i det hele tatt har noen fremtid i dette landet. Uansett hvor jeg går, uansett hvilken diskusjon jeg involverer meg i, er det alltid noen som prøver å forklare alle samfunnsproblemer – uansett hvor irrelevante de er – med innvandring og innvandrere. Den innvandringspolitiske debatten har kuppet alle andre politiske debatter," skriver Jasmin Agovic-Nordaas i dette blogginnlegget.

En innvandrers bekjennelse

Av Jasmin Agovic-Nordaas, Innvandrer, akademiker og Venstre-lokallagsleder

Stadig hyppigere må jeg forsvare det faktum at jeg er innvandrer – en genetisk variabel som jeg ikke får gjort noe med. Det kan hende at jeg begynner å bli paranoid, i så fall er jeg ikke alene om det. Det er mange med meg som deler den samme følelsen. Følelsen som tilsier at jeg ikke lenger er akseptert, at jeg føler meg utrygg og bekymret for min egen og mitt barns eksistens. Jeg snakker om en snikende panikk som gjør at jeg må vurdere om jeg i det hele tatt har noen fremtid i dette landet. Uansett hvor jeg går, uansett hvilken diskusjon jeg involverer meg i, er det alltid noen som prøver å forklare alle samfunnsproblemer – uansett hvor irrelevante de er – med innvandring og innvandrere. Den innvandringspolitiske debatten har kuppet alle andre politiske debatter.

Et annet moment, som ikke akkurat hjelper på situasjonen, er den omfattende generalisering av innvandrerbefolkningen. Den siste utløsende faktor i denne konteksten var uroligheter i Stockholm. La meg med en gang presisere og gjøre det klinkende klart for alle: Det denne mobben i Stockholm gjorde, er helt uakseptabelt! Det er ikke i samsvar med demokratiske verdier, samtidig som det er lovstridig. Dermed får de ingen støtte for sine handlinger fra meg, uansett hvor de kommer fra, hvilken religion de tilhører eller hva årsaken til deres misnøye er. Men samtidig tar jeg avstand fra den omfattende generaliseringen som tok av i etterkant av hendelsene.

Ved å analysere hendelsene i Stockholm, ser vi fort at det ikke er noe behov for generalisering. De som står bak «opprøret» er veldig få. I følge medier, snakker vi om en hard kjerne på mellom 40-60 ungdom – noen av dem helt ned i 12-års alder. Majoriteten av disse er uten utdanning, arbeidsledige, fattige, mange har kriminell bakgrunn og føler seg stigmatiserte. Dvs. en farlig blanding av variabler som danner en nærmest håpløs situasjon for mange av dem. Så hva har de å tape? Svaret er: Ingenting. Dialog er ikke et alternativ for dem, mye fordi de mener at dialog ikke har noen effekt. Derfor tyr de til det eneste språket de kan, nemlig vold og ødeleggelse. Det er meget synd og beklagelig fordi jeg tror vi hadde hatt godt av å høre deres misnøye gjennom fortellinger og argumentasjon. Ikke misforstå – deres misnøye er ikke fiktiv, den er i særlig grad reell og berettiget. Problemet er, som sagt, måten de uttrykker denne misnøyen.

Jeg forstår meget godt at man er kritisk til disse mennesker. Men i motsetning til mange andre, jeg vil ikke benytte meg av anledningen til å kritisere alle innvandrere, eller bruke dette som et eksempel på økt faktor av jihadisme eller islamsk radikalisme. Disse ungdommer bryr seg egentlig ikke om religion, etnisitet eller nasjonalitet. De er bare «fed up» fordi deres liv ikke har blitt som de hadde håpet på, dvs. preget av stabilitet, normalisering og inkludering. Grunnen til hvorfor jeg ikke ønsker å generalisere, er fordi jeg tenker rasjonelt. Vi snakker tross alt om en veldig liten gruppe mennesker som deltok aktivt i disse opptøyene. Hvordan kan jeg da rasjonelt mene at denne gruppen representerer den store majoriteten av innvandrere?

Disse ungdommene som tenner på biler og kaster stein på myndighetenes forlengede arm, representer ikke meg. Ei heller ikke representerer de den store majoriteten av ordinære innvandrere. Kan vi da slutte å sette alle i samme bås? «Råtne epler» finner vi i alle samfunnsgrupper, uavhengig av religion, etnisitet, hudfarge eller nasjonalitet. Jeg kommer aldri til å generalisere etniske nordmenn med bakgrunn i handlinger begått av Anders Behring Breivik. En slik generalisering fra min side hadde vært på grensen av idioti. Hvis leserne er enig med meg i det siste, da må jeg spørre: Hvorfor skal jeg, og mange likesinnede, akseptere at det generaliseres over en lav sko der alle med innvandrerbakgrunn stemples som «samfunnssøppel» fra en, etter hvert, ganske stor del av befolkningen?

Mange der ute oppfordrer oss «normale» innvandrere til å stå frem i medier og ta avstand fra radikaliserte grupperinger. Nå står jeg fremfor dere og tar klart og tydelig avstand fra handlinger begått i Stockholm de siste dagene, og som muslim tar jeg avstand fra radikale tilnærminger som benyttes i islamsk navn. Er det da for mye å be om at dere svarer med samme mynt, og dermed står frem og tar avstand fra alle de som har gjort generalisering av innvandrerbefolkningen til en sport?

(også trykket i VG)