Innvandrere, antirasisme

Kommunene må ta imot flere flyktninger

Kommunene må ta imot flere flyktninger

"Kommunene bør være mer offensive og framtidsrettede når det gjelder mottak av flyktninger. Og hvis de tross økte tilskudd ikke tar imot flere, bør staten kunne pålegge dem det. 4500 flyktninger som har fått oppholdstillatelse i Norge venter i mottak. De har behov for å komme i gang med sitt nye liv i Norge.  Et helt vanlig liv, som innebærer å bo i en bolig, lære seg norsk, gå på skole, få jobb og nye bekjentskaper. I dag bor de «i staten». "

Dette skriver Kirsten Hasvoll og jeg i en artikkel i siste utgave av ukeavisa Kommunal Rapport. Les hele artikkelen nedenfor.

 

Kommunene må ta imot flere flyktninger

Av Kirsten Hasvoll (SV), landsstyremedlem i KS, og Ivar Johansen (SV) hovedstyremedlem i KS

Kommunene bør være mer offensive og framtidsrettede når det gjelder mottak av flyktninger. Og hvis de tross økte tilskudd ikke tar imot flere, bør staten kunne pålegge dem det.

4500 flyktninger som har fått oppholdstillatelse i Norge venter i mottak. De har behov for å komme i gang med sitt nye liv i Norge.  Et helt vanlig liv, som innebærer å bo i en bolig, lære seg norsk, gå på skole, få jobb og nye bekjentskaper. I dag bor de «i staten».

Med bakgrunn i dette vedtok landsstyret i KS en uttalelse om hvordan kommunene kan bosette flere flyktninger.  Uttalelsen hadde to hovedfokus; mangel på boliger og mangel på penger.  En grei uttalelse, men vi tror nok kommune-Norge bør være mer offensive og fremtidsrettede. Både bolig og penger er viktig, men ikke tilstrekkelig.

Det er på tide å sette fokus på andre årsaker til at kommunene ikke tar imot flere flyktninger. Og det er på tide på spørre hvorfor og hvordan så mange kommuner lykkes godt med bosetting og integrering av flyktninger, mens andre ikke en gang vil prøve. Hvorfor er det så store forskjeller mellom relativt like kommuner og fylker i forhold til hvor mange flyktninger de bosetter?

Mens flyktningene venter og venter og venter, fyller de opp plassene i statlige asylmottak, noe som gjør at staten må etablere enda flere asylmottak. Eller de bor i desentraliserte asylmottak, det vil si i vanlige boliger i kommunen hvor asylmottakene konkurrerer om utleieboliger i det åpne markedet.  Det er staten som betaler oppholdet deres, på samme måte som staten gir kostnadsdekning til de kommunene som tar imot flyktningene til bosetting.

Denne svarteperleken skyldes i all hovedsak at staten og kommunene skyver ansvar og penger mellom seg. Staten betaler, men har ingen instruksjonsrett overfor kommunene om at alle kommuner skal ta imot et visst antall.

Mange kommuner hevder at det er boligmangel som er årsak til at de ikke tar imot flyktninger.  Men 10-15 flyktninger kan ikke være avgjørende til at det ikke finnes ledige boliger en kommune. Tvert om synes det som å være en sammenheng mellom mangel på boliger til flyktninger og andre grupper som har det vanskelig på boligmarkedet, f.eks. førstegangsetablerere, sosialt vanskeligstilte og studenter. Hvis manglende boliger virkelig er den reelle grunnen, må man spørre om hvorfor kommunene ikke har hatt fokus på boligbygging tidligere, eller hvorfor de ikke har ivaretatt ulike svake grupper på boligmarkedet.

Nå må en slutte å leke Svarteper. Mange kommuner har tatt imot et stort antall flyktninger over mange år, og lykkes med integreringen av disse.  Hvorfor ikke se nøyere på hva disse har gjort?  Har de f.eks. brukt tilskudd fra Husbanken på en annen måte enn de øvrige, eller funnet andre modeller for bygging av utleieboliger? Har de fagkompetanse i skole, barnehage, hos helsesøstre mfl som gjør at de er trygge på den utfordringen det er å ta imot flyktninger?  Hvordan brukes tilskuddene de får fra staten? Har de et NAV-kontor som aktivt jobber med å få flyktninger i jobb? Og har de en god voksenopplæring som lærer folk å snakke norsk? Finnes det et lokalt arbeidsmarked som passer til den kompetansen flyktningene har?  Ser kommunene muligheten i denne arbeidskraften til egen virksomhet? Kommunene trenger nye hender i helse- og omsorgssektoren i årene framover, kan nye innbyggere bidra til å dekke dette?  Mange kommuner trenger nye innbyggere i yrkesaktiv alder for å opprettholde folketallet og kommunal service. Kan nye innbyggere bidra til det?

Det finnes mye kunnskap om kommunenes bosettingsarbeid hos IMDI - Integrerings-og mangfoldsdirektoratet.  KS bør nå sette seg sammen med IMDI og analysere de gode eksemplene, lage en «kokebok» for vellykket bosetting av flyktninger og spre disse til andre kommuner, slik at andre også kan gjøre de rette grepene.  Så kan en ny avtale med staten om mottak av flyktninger bygges på dette.

Kanskje den nye bosettingspolitikken bør ta utgangspunkt i kompetansebygging, etterutdanning av lærere og helsepersonell, styrking av NAV’s tjenester og en generell økt satsing på utsatte grupper i boligmarkedet. Bedre kvalitet på språkopplæring både for barn og voksne. Og satsing på frivillige organisasjoner slik en gjør i mange andre land. I forslag til statsbudsjett for 2014 er integreringstilskuddet økt. Dermed burde diskusjonen om penger være avsluttet, og kommunene klare for å ta imot flere flyktninger.

Og hvis kommunene fortsatt ikke tar imot flyktninger, bør staten kunne pålegge dem det, slik de gjør i alle andre saker.


Kommentarer   

0 #1 Haakon 16-11-2013 04:40
Ja - staten godtar de som kommer og har ingen plan for hvor de skal bo.
Da blir det kø og mange på mottak.
Det betyr at det er et system som ikke virker.

Hva med å gjøre det lønnsomt for kommuner å ta imot? Ikke piske?

Det kom ikke den forrige regjering på....
0 #2 AprilPower 24-02-2014 11:14
"Kommunene bør være mer offensive og framtidsrettede når det gjelder mottak av flyktninger. Og hvis de tross økte tilskudd ikke tar imot flere, bør staten kunne pålegge dem det."

Nettopp. Det første man sier er at innvandring handler om flytte frihet, frihet mellom landegrenser. At alle skal få lov til å bo i trygge rike Norge. MEN SÅ! Når kommunene ikke ønsker å følge dette idealet, da skal det tvangs integreres.

Dagens asylpolitikk og innvandringspol itikk handler ikke om solidaritet.


Del 1

Til eksempel koster en ikke vestlig innvandrer 4,1 millioner kroner. Noen tjener samfunnet på, andre ikke. En gjennomsnitteli g somalier koster for eksempel 9 millioner kroner. Om disse personene får samme levealder som er gjennomsnittlig i Norge (for kvinner 83,4 år og for menn 79,4 år) så vil en gjennomsnittlig ikke vestlig innvandrer koste staten ca 49 000 kr i året for kvinner, og menn vil koste ca 51 000 kr i året. Med andre ord ca 4000 kr i måneden per kvinne og ca 4250 kr per menn. I somaliere sitt tilfelle som koster ca 108 000 kr for kvinner og ca 113 000 kr for menn, eller ca 9000 kr i måneden for kvinnen og ca 9400 kr for menn. Forutsetningen for regnestykket er 100 prosent integrering på sikt, at innvandrernes etterkommere får en økonomisk atferd som den øvrige befolkningen. Det forutsetter dessuten at dagens skatte– og velferdsordning er i hovedtrekk ligger fast.
0 #3 AprilPower 24-02-2014 11:15
Del 2

La oss ta et eksempel med Røde Kors:
For bidrag opp til 500 kr i måneden til fadder prosjektet gis alt nødvendig til en familie på 5 slik at de kan klare seg i en måned. Det vil si at for 1 ikke vestlige innvandrer her hjemme, så kunne vi i stedet ha forsørget 8 familier på 5 (altså 40 personer) i hjemlandet. I somaliere sitt tilfelle kunne man forsørget 90 personer (18 familier på 5). Om man legger sammen antall personer som innvandret til Norge i 2012 av somaliere, altså 3 394 (totale antallet ikke vestlige er mye større), vil de totale kostnadene være (3 394 * 9 000 000) 30 546 000 000 kr. Og dette uten å medregne antall barn de får. Om disse 3 394 personene er kvinner vil de koste minst ca 368 000 000 kr i året, ca 30 666 666 kr i måneden. Dette tilsvarer da 61 333 familier på 5 eller da 306 665 personer totalt. Vel og merke gjelder denne utregningen kun kvinner, så summen blir en god del høyere om man hadde lagt til utgiftene for mennene i denne gruppen innvandrere.

Dette gjelder da bare fadder programmet til Røde Kors, der pengene ikke bare går til selve menneskene, men også i stor grad til nærmiljøet. Med andre ord utviklingsarbei d som ikke selekterer noen heldige. Det går også an å støtte med mindre eller mer penger til samme prosjekt eller til nødhjelp, der det også går ut på å hjelpe mennesker der de bor. Om man ser på andre veldedighets organisasjoner er det lignende prosjekter som også hjelper mennesker, og samfunnet de bor i.

Hva er mest solidarisk: å hjelpe 3 394 personer i måneden i Norge, eller 306 665 i måneden der de er i hjemlandet?


All denne informasjonen kom fra Politisk Ungdom på facebook.

Legg til kommentar