Innvandrere, antirasisme

Bosetting av flyktninger: Om nødvendig må vi forlate frivillighetslinja

Bosetting av flyktninger: Om nødvendig må vi forlate frivillighetslinja

Trolig nærmer vi oss tidspunktet da det ikke lenger kan være frivillig hvorvidt kommunene skal bosette flyktninger.

I KS sitt hovedstyre drøftet vi sist uke den særs uheldige situasjonen at flyktninger blir sittende alt for lenge i flyktninge- og asylmottakene, mens de venter på å bli bosatt en kommune. Antallet som venter er dessverre økende. Staten kan opplagt i større grad legge forholdende til rette ved å finansiere de reelle kostnader ved mottak av flyktninger, og: kommunene bør vise et større solidarisk ansvar slik at Norge kan ha en human flyktninge og asylpolitikk. KS sitt hovedstyre gjorde i den sammenheng utmerkede, enstemmige, vedtak.

Men det er en grense for hvor lenge vi kan tåle frivillighet. Jeg fremmet derfor i tillegg følgende forslag, som jeg dessverre ble stående alene om: "Den internasjonale situasjon med millioner på flukt fra krig og politisk forfølgelse gjør det særs viktig at Norge tar sin del av det humanitære ansvar. Dersom frivillighetslinjen innen utgangen av 2015 ikke har gitt vesentlig bedring i forhold til å bosette de 5.000 med oppholdstillatelse som sitter i mottak aksepterer KS at bosetting av flyktninger blir en lovpålagt tjeneste."

Jeg ble også stående alene om å stemme i mot et forslag fra Venstre: "Vurdere å gjeninnføre kravet til forsørgerevne for flyktninger som søker familiegjenforening/familieinnvandring." Det ville bety å gjeninnføre en særs diskriminerende bestemmelse som rammer de sykeste og mest hjelpetrengde. Den flyktning som er frisk, ressurssterk og har vunnet i lotteriet om å få seg jobb og inntekt skal få familiegjenforening. Men den som har langvarige psykiske og fysiske lidelser fra krig og tortur, og uten evne til å få seg jobb, skal påføres en tilleggsbelastning med ikke å kunne gjenforenes med ektefelle eller egne barn.

Hvordan ser andre på dette?


Kommentarer   

0 #1 Barbro M.Eide 23-02-2015 12:39
Jeg vet jeg tråkker i et minefelt nå, men lurer på om det kunne være mulig å tenke litt integrerbarhets skala mht utplassering i middels store tettsteder.
Jada det er feil å sortere folk, men det er også feil å utplassere de nyeste, vanskeligst integrerbare i sårbare middels store tettsteder... det skal ikke mye til før store ringvirkninger.
Det er himmel og hav forskjell på en familie som har litt utdanning, kanskje er fra en by og ikke et stammesamfunn utenfor byene, som har bodd her en stund, greier seg relativt greit, omgås nærmiljøet relativt greit... og noen som er traumatisert og ikke en gang har fått behandling, kulturopplæring og lært språket til en viss grad. Går det ikke an å i første omgang utplassere noen kjekke greie "Marie Amelie'r", etpar forfattere fra andre kontinenter, noen som er litt spennende og har noe å by på,i distrikter? Dermed kunne en også legge geunnlaget for nysgjerrighet og velvilje hos "den norske urbefolkningen" :) ?
0 #2 Olav Randen 23-02-2015 12:42
Etter mitt skjøn er framlegget frå Ivar Johansen fornuftig og nødvendig. Staten gir kommunar/innbyg gjarar ei rekkje pålegg, frå skattlegging via undervisning, sosial- og eldreomsorg og til helsestell. Det å fordele mellom kommunane ansvaret for mottak av dei flyktningane Norge tek imot, er i same kategorien. Verda er ikkje slik at me kan velje vekk flyktningsituas jonen, og då kan me heller ikkje velje vekk vårt eige ansvar.
+1 #3 Per Atle Einan 23-02-2015 12:52
Enig i det med familiegjenfore ning. Når det gjelder bosetting er det mange ting som griper i hverandre og som vi må diskutere å finne løsninger på før vi innfører tvang. Et eksempel: Introduksjonspr ogrammet fordrer at vi har mange ulike arenaer å benytte i arbeidet med å gi deltakerne grunnlegende kvalifisering. Ut fra min erfaring er det flere og flere som reserverer seg mot å gå inn på ulike arenaer pga religiøse overbevisninger . Dette vil vi selvsagt ikke akseptere, men det er fånyttes å tvinge disse ut i det private praksismarkedet når de ikke er motivert i det hele tatt. Da forskyver vi bare problemene ut og får ikke resultater. I stedet reserverer de private arenaene seg mot holdningene og vi sitter igjen med færre arenaer og mindre muligheter til å lyktes. Så hva skal vi da gjøre for å innfri introduksjonslo ven? Vi må gjerne pålegge kommunene bosetting, men da må vi også ha tilrettelagte arenaer som fungerer i et integreringsper spektiv.
+1 #4 Anna Sigridsdatter Heen 24-02-2015 00:03
Skjønner godt dine beveggrunn og også ditt forslag Ivar.Samtidig synes jeg det Per Atle Einan skriver her på bloggen er vktig. Se dette i forhold til hverandre og gjør valget så komplisert det faktisk er før man lander på hva man skal gå for.
0 #5 Barbro M.Eide 24-02-2015 13:45
Nettopp... det er ikke ukomplisert. Det ville det heller ikke vært om en liten stamme i midtøsten skulle integrere meg.
Noe av det hyggeligste jeg ser i integreringssam menheng Grorud / Oslo rundt der jeg bor, er foreldre til barn i skolealder som forteller om naturlige gode lekekamerater barna har fra nær sagt hele kloden. Tror f.eks mødre til barn i skolealder har gode sjanser til å få en natulig måte å omgås via skolen. Dermed lærer de nye mye fortere kodene her (ikke bare språket).
Selvfølgelig blir det feil om de mest omgjengelige i f.eks Groruddalen skal sendes ut i distriktene og dalen få en ny gjeng med helt "ferske", men i veldig liten skala og som en prøveordning er det kanskje mer realistisk å få det til med noen "veltilpassede" og "oppegående" som har sjanse til å bli sett på som velkomne naboer steder hvor en unektelig vil bli mer synlig enn i Oslo?
0 #6 Trine Eklund 02-03-2015 12:13
Takk til Ivar for at du står på med empati og menneskelig varme i dagens høyst kyniske og is-kalde politiske Norge hvor de fleste politikere ikke ser utover sin egen nesetipp og egen velferd.
Det selvgode Norge er ekkelt og skamfullt

Legg til kommentar