Innvandrere, antirasisme

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert torsdag 04. juni 2015 16:27

Pakistanere og tyrkere. De var med og bygde landet i en avgjørende tid. Mange med helsa som innsats.

"Kall meg gjerne godhetsposør, jeg er lei av å bøye nakken for slemhetsposørene. La oss kalle en spade for en spade.

Jeg er født i 1971, ett år etter at Norge fant olje. Pakistanere og tyrkere kom til Norge omtrent samtidig som jeg ble født. De jobbet både ett, to og tre skift på fabrikker og bodde i kjellere og skur. De var med og bygde landet i en avgjørende tid. Mange med helsa som innsats. Ingen spurte hvilken Gud de ba til.

Jeg fikk utdanning, bolig og et trygt velferdssystem som har tatt vare på meg. Barna mine vokser opp som verdens heldigste med alle muligheter. Nå er tyrkerne og pakistanere mine naboer og medborgere. De er foreldrene til mine kolleger og barnebarna deres går i klassen til mine barn.

Hver gang jeg ser en dødsannonse med en halvmåne over tenker jeg det samme; var det noen som takket deg? Du jobbet hardt, du dør tidlig. Kommer noen i begravelsen din og takker for innsatsen du la ned for velferden vår?" skriver Guri Riksaasen blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor.

Guri Riksaasen:

I ytringsfrihetens navn: Takk!

Kall meg gjerne godhetsposør, jeg er lei av å bøye nakken for slemhetsposørene. La oss kalle en spade for en spade.

Jeg er født i 1971, ett år etter at Norge fant olje. Pakistanere og tyrkere kom til Norge omtrent samtidig som jeg ble født. De jobbet både ett, to og tre skift på fabrikker og bodde i kjellere og skur. De var med og bygde landet i en avgjørende tid. Mange med helsa som innsats. Ingen spurte hvilken Gud de ba til.

Jeg fikk utdanning, bolig og et trygt velferdssystem som har tatt vare på meg. Barna mine vokser opp som verdens heldigste med alle muligheter. Nå er tyrkerne og pakistanere mine naboer og medborgere. De er foreldrene til mine kolleger og barnebarna deres går i klassen til mine barn.

Hver gang jeg ser en dødsannonse med en halvmåne over tenker jeg det samme; var det noen som takket deg? Du jobbet hardt, du dør tidlig. Kommer noen i begravelsen din og takker for innsatsen du la ned for velferden vår?

Jeg underviste voksne innvandrere i norsk og samfunnsfag. Det var noen av mine beste år. Det var glede, men vi felte også tårer sammen. En somalisk mor hadde mistet alle sine seks barn da en bombe gikk av på et marked i Mogadishu. En mor hadde mistet to av barna sine i flukten gjennom jungelen.

En annen mor hadde kommet bort fra barna sine da hun ble fengslet i Kongo for å ha hjulpet krigsvoldtatte kvinner. Det var stadig angst for familiemedlemmer som satt fast i krigsherjede land og kjære som hadde avslag og utvisningsvedtak hengende over seg.

Det beste jeg vet i livet er når jeg kan gå ut på balkongen og rope barna mine inn fordi jeg har fått en telefon og vi må skynde oss fordi et barn som var mistet har blitt funnet og straks lander på Gardermoen. Gledestårer over gode nyheter fra UDI er dyrt kjøpte tårer.

Jeg har også undervist ungdommer som har kommet til Norge uten grunnskoleopplæring. En dag møtte jeg tre unge gutter som kom hit alene fra Afghanistan. De har kjempet kamper og overvunnet redsler vi ikke kan begripe eller forestille oss. De har ingen høyere ønsker enn å bli en del av vårt fellesskap. Så bra at dere er her, sa jeg. Så bra at dere ikke ligger på bunnen av havet. Vi trenger folk med deres mot.

De så på hverandre og de så på meg. Dette var ord de aldri hadde hørt før. De hadde vært her i fire år. Natta etter drømte jeg om en afghansk mor som ba meg ta vare på sønnene hennes. Jeg skylder henne disse ordene.

Barna vi med bekymring og alvor teller i prosent minoritetsspråklige er barna hvis besteforeldre og foreldre bygde landet vårt. De er barna som ikke døde da en bombe gikk av. De er barna som ikke ble mistet, eller som ble funnet igjen. Jeg vil ikke være uten en eneste av dem. Ikke fortell meg at de ikke duger som lekekamerater for mine barn. Så kommer PEGIDA og Max Hermansen med sine marsjer.

Så kommer en (tidligere) folkekjær og jovial artist og omtaler våre landsmenn, våre kolleger, våre venner og våre naboer som lopper, lus og miljøforurensing. Det er menneskene som bidro til vår velferd og menneskene som skal bygge vår framtid han snakker om. Jeg skammer meg. Jeg skammer meg så det velter seg i magen over hvordan vi rike, trygge nordmenn omtaler våre medborgere.

Og jeg kjenner uroen får nakkehårene til å reise seg. Vi er i ferd med å gjøre våre egne til fiender. Hvem kjemper vi da for, og hvem kjemper vi mot? Det er utfordringer. Vi kunne ønske oss at alle hadde den samme sterke tilhørigheten og tilknytningen til fellesskapet. Vi kunne ønske oss mindre delte nabolag. Vi kunne ønske oss at alle vokser opp med like reelle muligheter til å bidra.

Det er et problem at noen barn går på skolen med vesker til tusenvis av kroner, mens andre barn står uten muligheter til å delta i fritidsaktiviteter fordi familien ikke har råd. Ekstremister finnes i alle leire, til og med blandt de somm ikke ber til noen Gud. Det haster å løse disse utfordringene. Men hvordan skal vi klare det om vi går med hodet bøyet i skam? Skam fordi vi er her, skam fordi vi blir dømt for hva andre gjør og sier? Kall meg gjerne godhetsposør, men jeg er lei av å bøye nakken for slemhetsposørene.

Vi må snakke sammen. Vi må erkjenne at vi deler dette landet av fjell og stein og dårlig vær sammen. Vi har bare hverandre og vi blir ikke bedre enn vi er sammen. La oss rette nakken og se hverandre i øynene. Jeg starter den samtalen med å si takk. Og unnskyld. Jeg er glad for at du er her.