Innvandrere, antirasisme

Drømmeknuseren

Den beste medisinen mot utenforskap er at noen har tro på deg.

"Det er en litt hektisk morgen. Endelig sitter vi alle rundt frokostbordet. Radioen summer i bakgrunnen. På NRKs Politisk kvarter Sylvi Listhaug.

I et forsøk på å kave seg ut av vanskelige spørsmål, sier Listhaug følgende om barn på norske asylmottak: «Mange av dem som kommer, har veldig urealistiske forventninger om hva man kan oppnå i Norge. De ønsker å bli advokater og leger, og alt sånt, og mange får seg en nedtur når de kommer. Det jeg er bekymret for er at mange av disse, som blir skuffet, kan gå inn i en kriminell løpebane».

Kjære Sylvi Listhaug. Hør her: Den beste medisinen mot utenforskap er at noen har tro på deg. Som integreringsminister må du heie fram og ikke trykke ned. Den beste medisinen mot fremmedgjøring er å ha forventninger til alle barn. Til alle asylbarn i Norge må vi si høyt i kor: Du kan bli lege, dersom det er det du vil og du jobber hardt. Du kan bli advokat, dersom du står skikkelig på og aldri gir deg.

Mine tre unger møter høye forventninger fra storsamfunnet. Det de vil, får de til. Og det er nettopp denne troen på alt man kan velge å fylle livet sitt med, som gjør at unger blomstrer. Når andre tror på deg, får du tro på deg selv. Så enkelt er det. Det er usigelige trist at vi har en integreringsminister som synker så lavt at hun velger å latterliggjøre asylbarns vidunderlige framtidsdrømmer. Framtidsdrømmer er alle barns viktigste skatt. Og det er i den nøkkelen til god integrering ligger," skriver Anne Ragnhild Kjær Sti blant annet.

Les hele hennes tekst nedenfor, under "les mer."

 

 Drømmeknuseren

Av Anne Ragnhild Kjær Sti

Det er en litt hektisk morgen. Endelig sitter vi alle rundt frokostbordet.

Radioen summer i bakgrunnen og jeg småkjekler litt med den nybakte trettenåringen som stadig ikke klarer å bestemme seg for hvilket valgfag han skal velge på ungdomsskolen. Og valgfagslappen må jo leveres i dag! Er det mulig å være så ubesluttsom? Kaffekoppen min er fylt til randen og velstanden vår er så stor at irritasjon over ungdommens omskiftelige meninger er det som gjør at jeg til slutt søler rundt meg med verbal irritasjon.

Samtidig som vår lille morgenseanse finner sted, samtidig som jeg hører meg selv kjefte på trettenåringen som har så mange valg at han ikke klarer å velge, blir politikerstemmen på radioen med ett tydeligere til stede i rommet. På NRKs Politisk kvarter blir Sylvi Listhaug endelig svar skyldig når en godt forberedt journalist stiller de helt nødvendige spørsmålene om regjeringens lemfeldige bruk av forskning.

Noe seinere på dagen kommer rektor ved Universitetet i Oslo til å kalle denne radioseansen direkte vond å høre på. Rektoren har helt rett, for det som strømmer ut av radioen, på vårt trygge kjøkken, er direkte smertefullt å høre på. «Forslagene våre står seg likevel», repeterer ministeren videre, og for å belegge påstandene, som stadig blir mer tynnkledde, må ministeren til slutt ty til retorikkens mest hjelpeløse triks, nemlig anekdotiske bevis. «Folk har fortalt meg at ...», insisterer ministeren. Og alle vi som lytter, hører at radiomageplasket er et faktum. Der og da må jeg beskjemmet innrømme at jeg likte det jeg hørte. Jeg likte å høre at såpeglatte Sylvi Listhaug for en gangs skyld famlet og ble svar skyldig. Jeg likte å høre at hun retorisk mistet fotfeste, for så høyt misliker jeg politikken denne kvinnen står for.

Men fem minutter og tredve sekunder ut i debatten er det ikke lenger morsomt. I et forsøk på å kave seg ut av vanskelige spørsmål, sier Listhaug følgende om barn på norske asylmottak: «Mange av dem som kommer, har veldig urealistiske forventninger om hva man kan oppnå i Norge. De ønsker å bli advokater og leger, og alt sånt, og mange får seg en nedtur når de kommer. Det jeg er bekymret for er at mange av disse, som blir skuffet, kan gå inn i en kriminell løpebane».

Jeg tror ikke helt det jeg hører. Jeg hysjer på ungene mine, glemmer valgfagsdiskusjonen, og drar radiospilleren på iPhonen ett minutt tilbake. Hørte jeg virkelig rett? Jeg hørte rett. Listhaug sa det virkelig. Hun fremhevet hvor usannsynlig og virkelighetsfjernt det er at asylbarn drømmer om å bli leger og advokater i Norge. I desperasjon over egen håpløs argumentasjon påsto hun faktisk at det var asylbarns tåpelige framtidsdrømmer som gjør at vi må nekte dem automatisk oppholdstillatelse, også etter 18-årsdagen sin. Argumentasjonsrekken var som følger: Fordi de blir så skuffet over at de ikke kan få oppfylt drømmene sine, så kan de nemlig bli kriminelle. Hun sa faktisk det, integreringsministeren.

Kjære Sylvi Listhaug. Hør her: Den beste medisinen mot utenforskap er at noen har tro på deg. Som integreringsminister må du heie fram og ikke trykke ned. Den beste medisinen mot fremmedgjøring er å ha forventninger til alle barn. Til alle asylbarn i Norge må vi si høyt i kor: Du kan bli lege, dersom det er det du vil og du jobber hardt. Du kan bli advokat, dersom du står skikkelig på og aldri gir deg.

Ved frokostbordet, en aprilmorgen, litt rød i toppen etter å ha diskutert med ungdommer som ikke klarer å manøvrere i alle valgmulighetene sine, slår det meg: Mine tre unger møter høye forventninger fra storsamfunnet. Det de vil, får de til. Og det er nettopp denne troen på alt man kan velge å fylle livet sitt med, som gjør at unger blomstrer. Når andre tror på deg, får du tro på deg selv. Så enkelt er det.

Det er usigelige trist at vi har en integreringsminister som synker så lavt at hun velger å latterliggjøre asylbarns vidunderlige framtidsdrømmer. Framtidsdrømmer er alle barns viktigste skatt. Og det er i den nøkkelen til god integrering ligger.

(publisert i Telemarksavisa)

Kommentarer   

+2 #1 Elin Kristiansen 13-04-2016 06:33
Det virker som hun vil at flyktningene skal være utenfor, aller helst utenfor Norges grenser.
+1 #2 Wenche Thommessen Engh 13-04-2016 06:52
Å knuse et menneskes drømmer er å voldta sjela deres.
Å knuse barns drømmer er å ta fra dem livsmotet.
+3 #3 Maren Farmen 13-04-2016 07:36
Vi skal ikke ta fra dem drømmene, men hjelpe dem til å sette og nå realistiske mål - akkurat som med egne unger. Det er viktig at våre nye landsmenn kjenner seg trygge og velkomne ellers går det ut over integreringslys t, språkopplæring og konsentrasjon. Mange har mye vondt i bagasjen.
#4 Åse M Lammethun 13-04-2016 11:41
Uansett kva Listhaug og andre meiner,så blir dei slått i hovude med : du kan ingenting,du veit ingenting,du er hjartelaus osb. Slike debatter blir berre fordummande. Når det gjelder asylbarna: Er det beste for dei at dei for læring til meistring Slik at når det blir fred der dei kommer frå kan vera med å bygge oppatt landet ,tilføre det demokrati! Berre på den måten kan Norge gjera ein god innsats for ein bedre verden for alle barn.
-1 #5 C Yasmine Håkonsen 13-04-2016 13:20
Dette her er ikke interessant for Listhaug- for hun har faktisk all interesse av at det går så dårlig som overhodet mulig. FrP har da ikke tenkt å avvikle virksomheten de neste årene- så det er ganske lite trolig at de skal aktivt motarbeide det eneste argumentet de faktisk har for å tiltrekke seg velgere som ikke har en dritt å tjene på Frps øvrige politikk- nemlig "innvandringsmo tstand". Skal "innvadringsmot stand" tjene som noe argument er det lite fordelaktig om alle er i jobb og skole eller tilpasser seg, trives og er ressurrser for samfunnet rundt seg. Da er der fordelaktig om dette går så gærent det kan få blitt for da kan man jo dra opp det FrPske fyndordet "hva var det vi sa"- og fremstå som synske messiasser i politisk embete til stående applaus ved valgurnene. Det overraskende er dog at vi har en regjering som aktivt underkaster seg en sånn strategi- for det tyder på at hvordan den vanlige mann og kvinne faktisk har det i samfunnet fremover- ikke er viktig om dette går på bekostning av makt og oppslutning.
#6 Ellen Zirr Buaas 13-04-2016 13:24
Hvis noen ikke har fattet det hittil så sier hun i klartekt at sånne mindreverdige unger må ikke innbille seg..... osv. og er i godt selskap med mange i kommentarfelten e. Nå viser det seg jo at skoler med en stor andel av integrerte elever skårer godt på nasjonale tester. Men det faktum hopper utkastelsesmini steren glatt over. Hun lever i sin verden og sammen med sine gullstoler og spader og får jammen så mye presse som mer humane politikere bare kan drømme om. Jeg spør meg jo om dette er målrettet gjort. Jeg er lei av å se mennesket avbildet i alle aviser og hennes meninger markedsført hver dag fra Klassekampen til Aftenposten. Det går ikke an å åpne en avis uten å se henne avbildet og lese hennes meninger smurt utover sidene. Det må nå snart ha gått opp for alle sammen hvordan hun ser ut eller hva hun mener. Eller står alle avisene til hennes disposisjon som gratisreklame for hennes meninger og hennes parti??
#7 Veronica Amalie Rusdal 13-04-2016 13:25
Mulig hun er engstelig for asylbarnas innvirkning på det norske samfunnet om de får en god utdannelse? Flyktningebarna må etter hvert tjene penger til livets opphold—om de får bli, men mulig ikke for viktige yrker?
#8 Monica Strand 13-04-2016 20:32
Hvor mange advokater og leger trenger vi, er det ikke godt nok med en annen utdanning?
#9 Håvard Pedersen 13-04-2016 20:33
Monica: Tror du har misforstått noe vesentlig. I barnehagen vil drøssevis bli brannmenn, i barneskolen fotballproffer eller popstjerner, i ungdomsskolen.. .. Dette handler om barn og unges drømmer og mål på forskjellige stadier, og uten at det er dermed sagt at de får realisert drømmene sine. Men det er samtidig uhyre viktig at vi voksne ikke går inn og knuser drømmene deres, for dette handler om noe langt dypere enn å realisere et yrkesmål: Det handler om barn og unges selvbilde og troen på seg selv, og troen på selv å få til noe i framtiden. Med tida finner de selv ut hvilken yrkesutdanning som er realistisk for eget vedkommende, men da har drømmene vært en viktig inspirator underveis. Det er denne inspiratoren Sylvi L, vil knekke hos pur unge mennesker som ikke har den samme hudfargen - og har fått vokse opp med den samme tryggheten som hennes egne barn.
#10 Monica Strand 13-04-2016 20:51
Håvard: Neida, ikke misforstått, jeg tenker at det er lite realistisk at alle (uansett etnisitet) skal bli leger og advokater, og jeg mener at å ha realistiske mål som man kan nå, gir en god mestringsfølels e. Alle har ulike utgangspunkt, og ulik "vekstsone" . Alle har drømmer, men det er viktig å anerkjenne andre yrksesretninger som er minst like viktig! Vi kommer i årene fremover til å trenge mange i helsesektoren. Jeg mener ikke at det er galt å ha drømmer, men et godt mål bør være realistisk og gjennomførbart, jeg synes ikke det er så knusende som noen vil ha det til.
#11 St.HansHaugen 14-04-2016 01:37
Politikken er den samme i NAV.
Å mindre gjør ett menneske er blitt en del av det norske kultur.
#12 Trine Eklund 14-04-2016 09:34
Det er helt avgjørende at vi som står for en annen politikk og andre løsninger enn dagens politikere, kommer ut med våre syn på demoniserings politikken som pt.oser frem også i NRK, aviser og blogger. Takk til Ivar som tar inn våre artikler og viser at vi er mange som har andre løsninger og meninger.
#13 Tulle Elster 15-04-2016 04:49
Håvard Pedersen: Min erfaring fra land som er eller har vært i krig, er at de aller fleste barna, når de blir spurt hva de ønsker å bli, er "lege" eller "advokat". Jeg tolker det slik at de som sier lege, ønsker å hjelpe krigsskadde mennesker de har sett på nært hold, eller advokat i håp om å bidra til å skape rettferdighet. At mange gutter ønsker å bli forballstjerner er kanskje ikke så rart, men jeg har aldri hørt om noen svare at de ville bli brannmenn eller popstjerner.

You have no rights to post comments