Innvandrere, antirasisme

Rik på tillit

Rik på tillit

Det er merkeleg korleis tillit avlar tillit. Tillit er ein fornybar ressurs. Viss alle får vere med på køyreturen, skriver Guro Gravem Johansen.

"Det er ein ting eg hugsar spesielt godt frå den første dagen Lwanda var utvekslingsstudent på utdanningsinstitusjonen der eg jobbar. Rykket i kroppen hans.

Cape Town er ikkje Oslo. Men kontrasten mellom den generelle frykten som hadde tatt bustad i Lwanda og den generelle tryggleiken eg tok for gjeve i gatene i Oslo, minte meg på noko om det å bo i Noreg. Tilliten. Utlendingar som besøker Noreg blir ofte fascinert over turisthyttesystemet vårt, at vi berre kan legge nøkkelen under dørmatta og så kan folk kome og gå, og attpåtil legge igjen litt vaskemiddel til nestemann. Over at du kan passere T-banesperringa, som nettopp IKKJE er ei sperring, utan streng kontroll. Denne norske tilliten er kanskje ein mykje viktigare del av norsk identitet enn brunost og binders. Vi smykker oss med den, vi er stolte av den," skriver Guro Gravem Johansen som gjesteblogger.

Les hele teksten hennes nedenfor, under "les mer."

 

Rik på tillit

Av Guro Gravem Johansen

Det er ein ting eg hugsar spesielt godt frå den første dagen Lwanda var utvekslingsstudent på utdanningsinstitusjonen der eg jobbar. Rykket i kroppen hans.

Lwanda kom til Oslo frå Cape Town i Sør-Afrika for om lag ti år sidan, for ta eit år på Norges Musikkhøgskole. Sidan det tok ei veke før SiO greidde å skaffe han ein hybel, bodde han til å begynne med heime hos familien min. Den første dagen på skolen følgde eg han rundt for at han skulle lære seg praktiske ting som kor han fekk kjøpt seg mat, få norsk mobilnummer, ta T-banen, og slike ting.

Og det var det med T-banen. «This is the subway station nearest school» sa eg medan eg geleida han ned i undergangen på Majorstua stasjon. Allereie i trappa fekk han eit rart drag i ansiktet. Når T-banen stoppa på perrongen gjekk eg mot døra, med Lwanda bak. I det han skjønte at eg totalt ubekymra hadde til hensikt å gå inn i vogna, rykka han til. «Is it safe?!» Eg skjønte først ikkje kva han meinte. Det var då ikkje så stor glipe mellom perrongen og døra at det var noko å vere redd for? «Yeah, of course», sa eg, men Lwanda hadde stivna i heile kroppen.

Vel om bord annamma han stemninga og slappa litt meir av. Då kunne han forklare at det å ta T-banen i Cape Town er ei uaktuell handling, med mindre du har våpen på deg. Sjansen for unngå ran, juling eller det som verre er er mikroskopisk. For Cape Town og andre sør-afrikanske storbyar er svært farlege stader å vere utan betydelege sikringstiltak. Den personlege fridomen til å røre seg fritt omkring åleine er så godt som ikkje-eksisterande. Sjølv om apartheid blei formelt oppheva lenge før Lwanda var i Oslo, er Sør-Afrika framleis eit av dei mest klassedelte landa i verda. Skilnadane i levekår mellom dei som veks opp i ein township der majoriteten har opplevd arbeidsløyse, alkoholisme, vald, hiv, valdtekt og graviditetar før fylte 20, og dei som veks opp i villaer bak tre meter høge piggtrådgjerde, er, frå eit nordisk perspektiv, ikkje til å fatte.

Lwanda tilhøyrte folkegruppa Xhosa. Det at trompetspelet hadde kvalifisert han for musikkutdanning og fekk moglegheit til å dra på utveksling i Noreg, fortel at familien hans må ha vore relativt velståande etter sør-afrikansk målestokk, sidan dei kunne prioritere å kjøpe eit instrument og betale for årelang musikkopplæring. Og likevel gjekk han rundt med ein sånn internalisert frykt at synet av ein T-bane i Oslo sette fluktinstinktet hans i full beredskap.

Cape Town er ikkje Oslo. Men kontrasten mellom den generelle frykten som hadde tatt bustad i Lwanda og den generelle tryggleiken eg tok for gjeve i gatene i Oslo, minte meg på noko om det å bo i Noreg. Tilliten. Utlendingar som besøker Noreg blir ofte fascinert over turisthyttesystemet vårt, at vi berre kan legge nøkkelen under dørmatta og så kan folk kome og gå, og attpåtil legge igjen litt vaskemiddel til nestemann. Over at du kan passere T-banesperringa, som nettopp IKKJE er ei sperring, utan streng kontroll. Denne norske tilliten er kanskje ein mykje viktigare del av norsk identitet enn brunost og binders. Vi smykker oss med den, vi er stolte av den. Men kor kjem den frå?

Det er kanskje lettare å forklare kor mistillit kjem frå. Viss du er ein som eig veldig mykje i ein kultur der mange, mange fleir har så godt som ingenting, så er du utsett. Då er det naudsynt å gjerde inn privilegia med piggtråd. Og motsett, viss du ikkje eig nåla i pappveggen, og du ser at i det same samfunnet er det nokre få som er fødd inn i rikdom du ikkje kan førestille deg, medan du går frå arbeidslause periode til neste arbeidslause periode, så bygg det seg opp ein frustrasjon.

Ein ser andre i same situasjon også vere forbanna, dei begynner å koordinere eit kollektiv raseri, tenner på bilar og brukar vald for å gi uttrykk for raseriet. Dette har vi sett aukar i USA, Frankrike, Hellas, Tyskland. Og det har vore kvardagen i Cape Town og Johannesburg i mange, mange tiår. Ein felles årsak – sjølv om graden varierer – er stor og stadig større ulikskap mellom folk. Det er eit kausalt forhold mellom materielle skilnadar og sosial uro og mistillit. Dei rike utviklar mistillit fordi dei har sine privilegiar å beskytte mot den fattige bermen, og dei fattige og arbeidslause utvikler mistillit fordi dei blir holdt utanfor velstandsutviklinga.

Og denne utviklinga aukar, folkens. Ein OECD-rapport frå 2015 slår fast at dei rikaste 10 % av befolkninga i medlemslanda tjener i snitt 9,6 gongar meir enn den fattigaste tiandedelen, betrakteleg meir enn ved førre måling sju år før. USA er verstingen, der dei rikaste tjener 18,8 % meir enn dei fattigaste, medan dei skandinaviske landa ligg eit par prosentpoeng under gjennomsnittet. Men idealet og forestillinga om den norske likskapen kan vi ikkje ta for gjeve. For også i Noreg aukar skilnadane. Dette har ulike årsakar, der både innvandring, fall i oljeprisen og politisk initierte goder som enorme skattelette til dei aller rikaste verkar inn.

Men uansett om årsakane er mogleg eller ikkje mogleg å påverke politisk, må dei takast på alvor. Det som teller er å ha eit politisk fokus og tydelege og uredde verkemiddel for å fordele ressursane slik at vi opprettheld idealet om mest mogleg materiell likskap, og forhindrar fattigdommen i å breie om seg. Det kjem også dei velståande til gode. Det er OECD-rapporten heilt samd i. Når avstanden aukar mellom fattig og rik, tapar alle, seier den. Under mørkeblått styre har dei rikaste i Noreg blitt svært mykje rikare, mellom anna gjennom dei irrasjonelle skattelettene (som ikkje har ført til verdiskaping og arbeidsplassar, stikk i strid med den blåøgde ideologien til regjeringa, men heilt i tråd med fagøkonomar sine analyser), samstundes som det blir fleire fattige og arbeidsløysa aukar. Høgresida har ingen tiltak, anna enn meir skattelette til dei rikaste. For SV er eit materielt likestilt samfunn med god omfordeling av ressursar eit samfunn som bygg eit bolverk mot kollektiv sosial aggresjon. Det er samfunn som er godt for alle, fordi det fostrar tryggleik, solidaritet og tillit mellom folk.

Lwanda lærte seg fort å bli trygg på å ta t-banen. Det er merkeleg korleis tillit avlar tillit. Tillit er ein fornybar ressurs. Viss alle får vere med på køyreturen.