Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert lørdag 10. juni 2017 03:39

En tydelig Ingebrigt Steen Jensen:"Terroristene har det til felles at de har bodd lenge i landene der de har begått sine ugjerninger. De fleste er faktisk født der – i Frankrike, Tyskland, England, Belgia og Sverige. Ingen av dem har vokst opp i Aleppo, Mosul, Damaskus eller Tripoli så vidt jeg har fått med meg.

Så problemet er kanskje ikke hvor de er kommet fra, men hva de har reist til? At våre vestlige demokratier har undervurdert viktigheten av helhjertet integrering, språkopplæring, skolegang, sysselsetting og årvåkenhet omkring miljøer som kan bidra til radikalisering og ekstremisme. De har vært hos oss lenge, vi har ikke maktet å gjøre dem til våre. Mange av dem har kanskje ikke villet heller, men utenforskap må aldri bli et alternativ. Mange har vært i kontakt i politiet. Sannsynligvis har for få av dem har vært i kontakt med det lokale idrettslaget.

Nå skal vi etterforske oss til trygghet. Kanskje vi heller burde utforske oss til den? Komme i møte, være nysgjerrige, gi flyktninger plass på fotballaget, i rockeklubben, i jeger- og fiskerforeningen. Vekk fra radikale giftspredere, inn i levende lokalsamfunn.

Det er i det minste en interessant tanke. Kan det være – i hvert fall nesten – så enkelt: At de som blir tatt godt i mot, stilt krav til og satset på, utvikler en immunitet mot imamer, og en mottakelighet for mangfold?

Noen vil kalle dette naivt, apologetisk og selvpiskende. Det får så være; nå kommer slike innsigelser stort sett automatisk. Men det handler ikke først og fremst om å plassere skyld for det som har skjedd. Det handler om å plassere ansvar for det som ikke skal skje. Og hvem skal ta det, om ikke vi."

Les hele hans tekst under "les mer."

Om terror og flyktningstrøm

Av Ingebrigt Steen Jensen

To år etter at flyktningstrømmen til Europa og Norge eksploderte er det interessant å se hva som har skjedd – og kanskje enda mer fascinerende; hva som ikke har skjedd, siden sommeren 2015, i vårt eget land og på vårt eget kontinent.

En bølge av terror har truffet oss, to ganger i Paris, to ganger i London, i Berlin, i Nice, i Brussel og Stockholm, i Istanbul og Manchester. Ekstreme jihadister har trolig stått bak dem alle. Da er det nærliggende å tenke at grensene må stenges så tett som mulig for å unngå mer vold og usikkerhet, men en annen konklusjon tvinger seg frem: Det er ikke desperate flyktninger som truer oss, det er dårlig integrerte landsmenn som gjør det.

For dette har gjerningsmennene - fra Charlie Hedbo til London Bridge - til felles, at ingen av dem har kommet til Europa som del av flyktningestrømmen de siste to årene. Ingen av dem har krysset Middelhavet i gummibåt, ingen er sendt ut som ankerbarn og ingen har rømt fra Syria, Irak, Afghanistan eller Libya de siste årene. Med ett eller to mulige unntak har ingen av dem sittet i et asylmottak verken her eller der.

Terroristene har tvert i mot det til felles at de har bodd lenge i landene der de har begått sine ugjerninger. De fleste er faktisk født der – i Frankrike, Tyskland, England, Belgia og Sverige. Ingen av dem har vokst opp i Aleppo, Mosul, Damaskus eller Tripoli så vidt jeg har fått med meg.

Så problemet er kanskje ikke hvor de er kommet fra, men hva de har reist til? At våre vestlige demokratier har undervurdert viktigheten av helhjertet integrering, språkopplæring, skolegang, sysselsetting og årvåkenhet omkring miljøer som kan bidra til radikalisering og ekstremisme. De har vært hos oss lenge, vi har ikke maktet å gjøre dem til våre. Mange av dem har kanskje ikke villet heller, men utenforskap må aldri bli et alternativ. Mange har vært i kontakt i politiet. Sannsynligvis har for få av dem har vært i kontakt med det lokale idrettslaget.

Nå skal vi etterforske oss til trygghet. Kanskje vi heller burde utforske oss til den? Komme i møte, være nysgjerrige, gi flyktninger plass på fotballaget, i rockeklubben, i jeger- og fiskerforeningen. Vekk fra radikale giftspredere, inn i levende lokalsamfunn.

Det er i det minste en interessant tanke. Kan det være – i hvert fall nesten – så enkelt: At de som blir tatt godt i mot, stilt krav til og satset på, utvikler en immunitet mot imamer, og en mottakelighet for mangfold?

Noen vil kalle dette naivt, apologetisk og selvpiskende. Det får så være; nå kommer slike innsigelser stort sett automatisk. Men det handler ikke først og fremst om å plassere skyld for det som har skjedd. Det handler om å plassere ansvar for det som ikke skal skje. Og hvem skal ta det, om ikke vi.