Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert søndag 16. september 2018 03:38

I 2015 førte den tyske regjeringen en raus flyktningpolitikk midt i flyktningstrømmen det året. Angela Merkel står med ryggen mot veggen, nå som EU-landene ikke lenger vil løfte i flokk, skriver Dag Seierstad.  

"Hvis hun ikke kan tilby en avtale mellom EU-statene om hvordan asylsøkere skal fordeles, vil Italia enten slutte helt å slippe båtflyktninger i land – eller slutte å registrere dem slik at når strømmen av asylsøkere så velter nordover, vil Østerrike og Tyskland ikke vite hvilket land de skal returneres til. Dermed vil domino-effekten bli slik den ble da strømmen av flyktninger var på det største i 2015: Alle grenser mellom EU-land stenges. Da hjelper det ikke at Tyskland er det land i Europa som har flest naboland.  

EU-kommisjonen har også gått inn for at det opprettes såkalte «mottaksplattformer» i land utafor EU. Slike «plattformer» har til oppgave å «skille mellom økonomiske migranter og de som trenger internasjonal beskyttelse». Lykkes det, vil færre legge ut på livsfarlige reiser, er tankegangen.   Det sier mye om den politikken som EU-kommisjonen nå vil satse på, at en oppfordrer EU-regjeringer «med sterke band til tidligere kolonier» om å sette opp slike «plattformer». Hvor? I det som en gang var kolonier. Foreløpig har flere afrikanske land sagt et klart nei til slike opplegg på deres område.  

Dimitris Avramopoulos, ansvarlig for innvandring i EU-kommisjonen, gir seg ikke, men oppfordrer regjeringer med «privilegerte relasjoner» til tredjeland til å bruke sine «diplomatiske og økonomiske verktøy» for å få oppretta «mottaksplattformer»," skriver Dag Seirstad blant annet.  

Les hele artikkelen nedenfor.

Kampen mot flyktninger

Av Dag Seierstad

Det var på forsommeren 2015 at strømmen av flyktninger til Europa virkelige eksploderte. I juni 2015 varsla regjeringen i Ungarn at den ville sperre Schengen-grensa mot Serbia med piggtråd og murer slik at ingen flyktning kunne komme forbi. Det var da tyske myndigheter sa seg villig til å ta imot alle de asylsøkerne som var kommet til Ungarn. EU-kommisjonen fulgte opp med å foreslå at 40.000 flyktninger skulle fordeles på frivillig basis mellom de ulike EU-landene.

I september 2015 måtte tallet økes til 160.000. EU-kommisjonen prøvde å få til en forpliktende fordelingsnøkkel mellom de 28 medlemsstatene fordelt etter folketall og økonomiske styrke. Fire land, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Romania, stemte mot hele opplegget. Dermed brøt viljen til å løfte i flokk sammen, og i løpet av våren 2016 skifta holdningene i de tre land der velkomstvelviljen hadde vært sterkest, i Tyskland, Sverige og Østerrike.

Sverige hadde i 2014 tatt imot 80.000 asylsøkere. Høsten 2015 lå det an til at tallet ville komme opp i 190.000. Det høyreekstreme partiet Sverigedemokraterna hadde fått 14 prosent av stemmene ved riksdagsvalget i september 2014. I august året etter viste meningsmålingene 25 prosent. Da slo regjeringen bremsene på.

EU-parlamentet har for et halvt år sia med stort flertall (390 mot 175 stemmer) vedtatt et forslag som forutsetter at alle EU-land godtar å ta imot sin andel av godkjente asylsøkere. Andelen skulle beregnes ut fra folketall og brutto nasjonalprodukt. Dette forslaget ble vraka på flere punkter i EU-rådet der EU-regjeringene møtes. Det var ikke mulig å få vedtatt noen kvotefordeling, og heller ikke at alle EU-land kunne forpliktes til å ta imot asylsøkere. Tallet på asylsøkere til Europa var bare en halv prosent av det samlede folketallet i EU da toppen ble nådd i 2015–16. Kontrasten er stor til et land som Libanon som med et folketall på seks millioner har tatt imot halvannen millioner flyktninger.

I Tyskland er Angela Merkel skritt for skritt blitt tvunget til å gi opp den rause tyske flyktningpolitikken. Det ekstreme høyrepartiet Alternativ for Tyskland (AfD) fikk i fjor et valgresultat på 13 prosent og er nå det største opposisjonspartiet til samlingsregjeringen av kristendemokrater og sosialdemokrater. Nå presser AfD det lokale kristendemokratiske partiet i Bayern (CSU), som hadde støtte fra 39 prosent av velgerne i Bayern ved valget i fjor, til stadig strengere innvandringspolitikk.

Der har CSU-lederen Horst Seehofer trua med å stoppe alle asylsøkere ved grensene til Bayern dersom ikke Merkel får på plass en avtale om å fordele asylsøkerne på langt flere EU-land. Det er ingen tom trussel, siden Seehofer er Merkel-regjeringens innenriksminister.

De fire Visegrad -statene Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn har lenge nekta å ta imot flyktninger – og avviser enhver forhandling om hvordan kvoter skal fordeles på EU-land. I Ungarn vedtok parlamentet i juli en lov som ilegger organisasjoner en skatt på 25 prosent hvis de driver «propaganda-virksomhet som framstiller innvandring i et positivt lys». Etter siste valg er regjeringene i Italia og Østerrike like steile som Visegrad-statene. Den italienske regjeringen har i flere uker ikke latt båtflyktninger fra Libya komme i land i italienske havner.

I Østerrike er det høyreekstreme Frihetspartiet (FPØ) nå i regjering med det store konservative partiet ØVP – Østerrikes Folkeparti. Forbundskansler Sebastian Kurz legger opp til en knallhard innvandringspolitikk som forsvares med at det skal hindre at velgerne går over til det høyreekstreme FPØ. Derfor kan Seehofer stå sammen med Salvini og Kurz som det han kaller en «akse av villige» om en strammere innvandringspolitikk i tre så sentrale EU-land som Tyskland, Italia og Østerrike. Angela Merkel må se i øynene at hun står overfor en samla front fra Polen i nord via Bayern, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn og Østerrike til Italia i sør.

I kampen om hvordan flyktninger skal fordeles, står Merkel nå med ryggen mot veggen. Hvis hun ikke kan tilby en avtale mellom EU-statene om hvordan asylsøkere skal fordeles, vil Italia enten slutte helt å slippe båtflyktninger i land – eller slutte å registrere dem slik at når strømmen av asylsøkere så velter nordover, vil Østerrike og Tyskland ikke vite hvilket land de skal returneres til. Dermed vil domino-effekten bli slik den ble da strømmen av flyktninger var på det største i 2015: Alle grenser mellom EU-land stenges. Da hjelper det ikke at Tyskland er det land i Europa som har flest naboland.

Statsministrene Matteo Salvini i Italia og Sebastian Kurz i Østerrike hevder at flyktningstrømmene må møtes med nasjonale mottiltak, ikke med fellestiltak i EU-regi. EU-kommisjonen har fulgt opp med å tilby 6000 euro til enhver regjering som tar imot en flyktning fra båter som krysser Middelhavet. Den vil også betale for å opprette og drive «kontrollsentra» rundt om i EU som skal behandle søknader om asyl, og som skal sende alle som ikke får asyl, tilbake til landet som de kom fra.

EU-kommisjonen har også gått inn for at det opprettes såkalte «mottaksplattformer» i land utafor EU. Slike «plattformer» har til oppgave å «skille mellom økonomiske migranter og de som trenger internasjonal beskyttelse». Lykkes det, vil færre legge ut på livsfarlige reiser, er tankegangen. Det sier mye om den politikken som EU-kommisjonen nå vil satse på, at en oppfordrer EU-regjeringer «med sterke band til tidligere kolonier» om å sette opp slike «plattformer». Hvor? I det som en gang var kolonier. Foreløpig har flere afrikanske land sagt et klart nei til slike opplegg på deres område. Dimitris Avramopoulos, ansvarlig for innvandring i EU-kommisjonen, gir seg ikke, men oppfordrer regjeringer med «privilegerte relasjoner» til tredjeland til å bruke sine «diplomatiske og økonomiske verktøy» for å få oppretta «mottaksplattformer».

(artikkelen er publisert i Klassekampen)