Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert fredag 29. november 2019 06:58

"Lula er kvinnen med det vakre smilet og som alltid er positiv. Hun beveger seg stille og forsiktig, redd for å ta for stor plass og være til bry. Lula har levd i Norge i over 20 år, mitt land har også blitt hennes land.

Lula lever ikke et vanlig liv. Hun mangler utdannelse, jobb og et sted å bo. Lula har ingen barn eller familie som kan ta vare på henne. Noen få venner og bekjente hjelper henne med en seng eller en sofa slik at hun ikke trenger å sove på gata.

Fram til 2011 kunne personer uten oppholdstillatelse få skattekort og dermed en mulighet til å skaffe seg betalt arbeid. Men så ble rutinene strammet inn, og mange mistet denne muligheten.

Lula hadde fast jobb i en barnehage i Oslo kommune og egen leilighet. Hun levde et verdig og meningsfylt liv, hun var en del av et fellesskap. På et bilde fra barnehagen ser jeg en stolt og glad Lula. Dette er nå historie.

Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett er en av dem som har støttet Lula og gitt henne deltidsjobb," skriver Trude Hellesø.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer."

Rettsaken er i Oslo Tinghus 19. desember kl. 10.00. Still opp i solidaritet.

Hvem skal holde Lula i hånden når hun dør?

Av Trude Hellesø, styremedlem i Mennesker i Limbo og Fast Adresse - stiftelse for hjemløse «papirløse» kvinner

Den fengsla, tyrkiske forfatteren og journalisten Ahmet Altan skriver: «Dagen lang prater eg med menneske som ingen har sett eller høyrt, menneske som ikkje finst før eg har prata om dei. Eg lyttar til kva dei snakkar med kvarandre om. Eg tek del i deira kjærleik, håp og otte, sorg og glede». I sin siste bok, Eg får aldri sjå verda igjen, skildrer Altan kampen for menneskeverdet.

Selv om mye foregår i hans fantasiverden, blir jeg som leser minnet på de «usynlige» kvinnene jeg kjenner, og som kjemper sin kamp for menneskeverdet.

Usynlige Lula

56 år gamle Lula er en av dem.

Lula er kvinnen med det vakre smilet og som alltid er positiv. Hun beveger seg stille og forsiktig, redd for å ta for stor plass og være til bry. Lula har levd i Norge i over 20 år, mitt land har også blitt hennes land.

Lula lever ikke et vanlig liv. Hun mangler utdannelse, jobb og et sted å bo. Lula har ingen barn eller familie som kan ta vare på henne. Noen få venner og bekjente hjelper henne med en seng eller en sofa slik at hun ikke trenger å sove på gata.

Fram til 2011 kunne personer uten oppholdstillatelse få skattekort og dermed en mulighet til å skaffe seg betalt arbeid. Men så ble rutinene strammet inn, og mange mistet denne muligheten.

Lula hadde fast jobb i en barnehage i Oslo kommune og egen leilighet. Hun levde et verdig og meningsfylt liv, hun var en del av et fellesskap. På et bilde fra barnehagen ser jeg en stolt og glad Lula. Dette er nå historie.

Gunnar Stålsett ga henne jobb

Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett er en av dem som har støttet Lula og gitt henne deltidsjobb. I august fortalte Stålsett til Vårt Land at han har brutt Utlendingsloven ved å gi en asylsøker uten lovlig opphold arbeid. «Det er min moralske plikt som kristen, plikten til å hjelpe et medmenneske i nød er viktigere enn lydigheten mot en uklar rettsordning», forklarer han til avisen.

Lula har fått avslag på sin asylsøknad flere ganger og lever nå som «papirløs» i Norge. Hun er en av de lengeværende og ureturnerbare, og hun har ingen rettigheter. Hverdagen er tung for en kvinne som begynner å bli eldre.

Lula kommer opprinnelig fra Eritrea. Et land som ifølge Amnesty fengsler regimekritikere, journalister og folk som utøver andre enn de fire anerkjente religionene. I Lulas hjemland lever mange i konstant frykt og utrygghet. Lula er en av dem som måtte forlate Eritrea nettopp på grunn av denne frykten og utryggheten. 20 år senere frykter hun fremdeles politisk forfølgelse. Men norske myndigheter tror ikke på henne.

Livet på mottak for eldre enslige kvinner

I 2017 kom rapporten «Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør? av RIA Kvinnegruppe (Rettferdighet i asylpolitikken). Ifølge en statistikk fra UDI bodde det i 2017 62 enslige kvinner over 50 år med endelig avslag, på asylmottak i Norge.

Lula er ikke en del av denne statistikken, hun er en av dem som har valgt å klare seg utenfor mottakene. Mange år på mottak er utmattende. Kvinnene som RIA snakket med, har ulike grunner til å komme til Norge. Men alle forteller om dramatisk hendelser i hjemlandet og under selve flukten. Mange har blitt utsatt for seksuell vold og traumatiske opplevelser.

Til tross for avslag på opphold, velger kvinnene å bli i Norge. For noen er det farlig å reise tilbake, andre har ikke lenger familie eller annen tilknytning til hjemlandet. Alle kvinnene RIA snakket med forteller om fysisk og psykisk sykdom. Alvorlige helseproblemer som skaper dårlig livskvalitet.

Hvem skal holde Lula i hånden?

«Den eneste løsningen vi ser for denne gruppen er at kvinnene får amnesti, som kan begrunnes med humanitære og menneskelige hensyn», skriver RIA i sin rapport. Mennesker i Limbo og Fast Adresse jobber for å gi eldre, lengeværende asylsøkere trygghet og verdighet. Vi støtter RIAs forslag om amnesti.

Regjeringen skal «legge til rette for en engangsløsning for eldre, lengeværende og ureturnerbare asylsøkere», står det tydelig i regjeringsplattformen fra Granavolden. Er denne erklæringen bare tomme ord?

Tiden er dessverre i ferd med å renne ut for Lula, og for Aster, Hana, Sahra, Lily, Gifti, Tigrise og mange andre, de mest usynlige og sårbare av oss alle.

Kjære politikere, hvem skal holde Lula i hånden når hun dør?

(publisert i Vårt Land)