Innvandrere, antirasisme

Stålsetts forklaring i Oslo tingrett

Stålsetts forklaring i Oslo tingrett

Hvorfor valgte Gunnar Stålsett å gi Lula arbeid framfor almisser. « Fordi arbeid er hennes stolthet. Det å ha en jobb bekrefter hennes verdighet som menneske, hennes selvrespekt og identitet. Det gir hennes liv mening på tross av en ellers håpløs livssituasjon. Hun er et ærlig og beskjedent menneske som ikke vil ligge samfunnet til byrde. Jeg kunne ikke gjøre henne til tigger. Jeg valgte altså å fortsette å gi LulaTekle den anerkjennelsen og den livsoppholdene støtten det var for henne å arbeide for betaling.

Utlendingslovens paragraf 108, som jeg er tiltalt etter, utfordrer min rett og min plikt til å hjelpe et menneske til å overleve med verdighet i vårt samfunn, så lenge hun ikke kan returnere til sitt hjemland,» sa Stålsett i Oslo tingrett i dag.

Les hele teksten nedenfor.

Gunnar Stålsett ble dømt til 45 dager betinget fengsel, og 10.000 kroner i bot. Stålsett aksepterte dommen, mens aktor trengte betenkningstid. 

Her er hele Stålsetts forklaring i Tingretten:

Jeg bestrider ikke faktum i saken slik det kommer frem av siktelsen.

Jeg erklærer meg skyldig i å ha gitt lønnet arbeid til LulaTekle, en ureturnerbar asylsøker fra Eritrea. Referatet fra forhøret på politihuset er korrekt og kan legges til grunn for rettens beslutning.

Jeg tar aktoratets påstand om straffeutmålingen på 45 dagers ubetinget fengsel til etterretning. Jeg har ikke på noe tidspunkt bedt om eller ønsket at alder eller personlig status skal ansees som formildende.

Videre aksepterer jeg at påtalemyndigheten har rett til å forfølge saken etter sitt skjønn. Det påhviler påtalemyndighetene en plikt til å håndheve gjeldende norsk lov.

Men jeg ser det også som en plikt, som samfunns borger i et demokrati, utfra det verdisyn som er reflektert i vår grunnlov, å arbeide for å endre lover som har uakseptable konsekvenser for våre medmennesker. Det gjelder uansett lovgivers motiver med loven.

Min forklaring og utdypelse av tilståelsen:

For meg handler denne saken om det jeg holder for å være en etisk begrunnet plikt til å hjelpe en ikke-returnerbar asylsøker, og gjøre det på en måte som også ivaretar hennes verdighet og som kan gi henne håp.

Jeg vil gjerne kort bekrefte fakta i saken og gi bakgrunn for det vanskelige dilemma jeg har stått overfor og forklare hvorfor jeg har handlet som jeg har gjort.

I siktelsen nevnes Lula Tekle som den jeg har gitt arbeid til. Jeg ber derfor om å få utdype hvorfor jeg lot henne fortsette å jobbe for meg også etter at det ble klart for meg at hun ikke hadde lov til lønnet arbeid.

La det være sagt: Jeg er fullt klar over at straffesaken mot meg ikke skal overprøve Lula Tekles asylstatus. Det må eventuelt skje i en egen rettssak.

Heller ikke forvaltningen av utlendingsloven står til doms i denne saken. Det hører hjemme i en eventuell offentlig gransking.

For å bekrefte og utdype min tilståelse, ber jeg retten om å få gi en skisse av Lula Tekles bakgrunn og livssituasjon, i den utstrekning det bidrar til å belyse saken, og min handlemåte.

Hvem er Lula Tekle?

Hun er en av de 2-3000 papirløse og ureturnerbare i Norge i dag. Mange av disse lever under forhold som åpenbart krenker menneskeverd og menneskerettigheter, uten rett til arbeid, utdanning eller helsetjeneste. Mange er bostedsløse og må tigge for å overleve fra dag til dag.

Lula Tekle er statsborger av Eritrea, f 22.04 1964. I sitt 55 år lange liv, har hun vært flyktning i nærmere 30 år. Hun ble arrestert to ganger i Eritrea, først i 1991, fordi hun hadde forlovet seg med en etiopisk soldat. Hun flyktet til Etiopia der hun oppholdt seg i syv år, og flyktet så videre til Sudan og Kenya. Til Norge ankom hun 05.09.2000 og søkte umiddelbart asyl ved Oslo politidistrikt. Hun fikk avslag på sin asylsøknad i 2001. Siden har hun fremmet flere søknader om omgjøring av avslaget. Senest i 2016 søkte hun om opphold på humanitært grunnlag. Det ble avslått.

Utlendingsmyndighetene har hele tiden hevdet at hun uten frykt om represalier trygt kan vende tilbake til Eritrea. Hun vurderer selv situasjonen annerledes og har støtte i den rådende oppfatning internasjonalt at ingen kan tvangssendes til diktaturet i Eritrea. Det eR også Norges offisielle standpunkt at ingen kan tvangssendes til Eritrea.

Så litt om arbeidsforholdet som jeg er siktet for. Fra 2002 arbeidet Lula Tekle som renholder i en barnehage i Oslo kommune og i Oslo Bispedømmeråds lokaler på st. Halvardsplass. Fra 2003 arbeidet hun en gang ukentlig i bispeboligen i Blindernveien. Etter at jeg ble pensjonist i 2005 har hun jobbet i mitt hjem hver fjortende dag frem til i dag. Da denne tjenesten startet hadde hun skattekort og personnummer. Jeg trakk skatt til Oslo kommune og betalte den pålagte arbeidsgiveravgift. Jeg var i den at når hun hadde skattekort og personnummer, et såkalt DUF nummer, så hadde hun også rett til arbeid. At hun hadde jobb i kommunen og kirken bidro vel til at jeg aldri trakk lovligheten av å gi henne arbeid i tvil.

Dette var situasjonen inntil 2008, da det plutselig ikke lenger ble mulig å sende inn beløp til kommunens skatteetat. Etter henvendelse til Oslo kommune fikk jeg vite at skattetrekk ikke lenger kunne betales og heller ikke arbeidsgiveravgift. Ved inndragelsen av skattekortet ble det klart for meg at det nå ville være ulovlig å ha henne i arbeid.

Jeg måtte ta et valg.

Helt fra hun henvendte seg til meg i 2003 og ba om hjelp, har jeg forsøkt å fremme hennes sak om asyl. Jeg hadde gjentatte kontakter med hennes advokat, henvendte meg til UDI, UNE og til Utenriksdepartement. Jeg har rådført meg med NOAS. Og jeg har tatt opp hennes sak med politikere fra alle partier på Stortinget. Jeg har deltatt i offentlig debatt om asylpolitikken til skiftende regjeringer.

Jeg har engasjert meg også internasjonalt for menneskerettigheter, for flyktninger og statsløse. Også i oppdrag fra norske myndigheter. Hva skulle jeg nå gjøre ansikt til ansikt med en arbeidsløs, ureturnerbar asylsøker, en som jeg har hjulpet gjennom flere år? Jeg kunne ha fortsatt å støtte henne økonomisk, uten at hun arbeidet hos meg. Eller jeg kunne fortsette å gi henne lønnet arbeid, vel vitende at jeg da ville bryte utlendingslovensbbestemmelser.

Hvorfor valgte jeg det siste? Fordi arbeid er hennes stolthet. Det å ha en jobb bekrefter hennes verdighet som menneske, hennes selvrespekt og identitet. Det gir hennes liv mening på tross av en ellers håpløs livssituasjon. Hun er et ærlig og beskjedent menneske som ikke vil ligge samfunnet til byrde. Jeg kunne ikke gjøre henne til tigger. Jeg valgte altså å fortsette å gi LulaTekle den anerkjennelsen og den livsoppholdene støtten det var for henne å arbeide for betaling.

Utlendingslovens paragraf 108, som jeg er tiltalt etter, utfordrer min rett og min plikt til å hjelpe et menneske til å overleve med verdighet i vårt samfunn, så lenge hun ikke kan returnere til sitt hjemland.

I et større perspektiv handler denne saken om hvorvidt det er rom for både rettferdighet og barmhjertighet i rettspleien, om humanisme i praksis. Det handler også om å ta realiteten i begrepet ureturnerbar på alvor. Konflikten mellom grunnleggende verdier og lovens bokstav kan i enkelte tilfeller bli så skarp, at den erfares slik at en ikke har noe annet valg enn å bryte loven, og ta de rettslige følgene av det. Det ble min situasjon.

De som i likhet med min venn lever i den tragiske situasjon å være papirløs og/eller returnerbar asylsøker har rett beskyttelse og omsorg. Det mener jeg vårt samfunn må gi dem.

Jeg har kalt dette en samvittighetskonflikt.

Jeg står inne for det valget jeg måtte ta.

Derfor er jeg er her i dag.


Kommentarer   

+1 #1 Holder Kamsare 21-12-2019 01:00
Denne saken kan sees fra ulike sider, den menneskelige og den invandringsjuri diske! Hadde jeg hatt behov for hjelp i huset, hadde jeg nok foretrukket Lula. En arbeidsvillig kvinne i vårt samfunn, som vil jobbe heller enn å motta ytelser! Eritreiske flyktninger kan ikke returneres nå, da kan vi gi dem en fornuftig jobb heller enn å gjøre dem til passive mottakere av ytelser, med de følger det får for deres selvfølelse og verdighet. Verken Stålsett eller undertegnede har Lulas erfaring, vi har glidd igjennom utdanningssyste met og jobb, men vi har nok det til felles at vi har en viss evne til å sette oss inn i andre menneskers livssituasjon. Håper noen i statsapparatet klarer å tenke sjøl i denne saken! Gjennom et langt liv i skolen har jeg vektlagt evnen til å tenke sjøl, kjenne etter magefølelsen, har man ikke lyst å fortelle noe, er det kanskje noe vi sjøl må forandre, egne holdninger eller..... Refleksjon over egne holdninger/syns punkt er aldri feil. Håper de som er ivrige for straff++, kan tenke om igjen!
+1 #2 Holder Kamsare 21-12-2019 01:22
Stålsett har nok ryggrad til å takle noen dager i fengsel for en sak han kan stå for, men kan vi som samfunn leve med slik behandling av mennesker som vil bidra i samfunnet? Hvis våre ledere, vårt styresett, mangler evnen til empati og rettferdighet, bør de nok erstattes av ledere som har den evnen. Saken kan bli en lakmustest på vår evne og vilje til å finne løsninger som samfunn!
-1 #3 O. Aslaksen 08-01-2020 14:53
Så når en biskop bryter loven, så skal han få slippe unna med det fordi han er så snill? Merkelig, hvis jeg bryter loven så er det ingen som mener at jeg burde slippe unna. Hvis jeg blir tatt for å kjøre for fort, så skal jeg bruke argumentet "jeg er så snill så jeg burde slippe unna". Har vi ikke noe i Norge som heter likhet for loven?

Biskopen skal sone straffen sin, akkurat som alle andre må. Og dere som nå støtter han, jeg tror dere er fullstendig gale. Er det fordi han er guds mann dere vil la han slippe unna eller synes dere loven er feil og han burde slippe unna? Han hjalp et menneske som ikke har rett til å være i Norge, et menneske som skjulte seg for politiet i vårt land. Før i tiden så het det landsforræderi og det var meget strenge straffer for det. Men men, dere får støtte biskopen. Så skal jeg spytte han midt i trynet og fortelle han nøyaktig hva han er, hvis jeg har så uflaks at jeg møter det jævla svinet av en kjeltring.

Legg til kommentar