Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Innvandrere, antirasisme

Publisert onsdag 13. mai 2020 03:55

"Hvem skal få låne lokaler i bibliotekene? Når rammer retten til å få ytre seg andres frihet ved at de føler seg hetset og skremt? Er bibliotekene i en annen situasjon enn en annen utleier fordi bibliotekene skal være et trygt sted for alle?

Bibliotekloven slår fast at biblioteket skal være et tilbud til «alle som bor i landet». Formålet til folkebibliotekene er «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom aktiv formidling». I tillegg skal bibliotekene være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Når biblioteket skal være et tilbud til alle, skal man også være et tilbud til SIANs Lars Thorsen. Men på hvilke premisser?

Folkebiblioteket er den offentlige tjenesten som blir brukt av flest. Biblioteket har ganske stor troverdighet som et trygt sted å være, som et sted som formidler kunnskap som stemmer i motsetning til konspirasjoner og fake news. Det er også et tilbud som brukes svært mye av innvandrerbefolkningen som har tillit til biblioteket og som f.eks. tør å la biblioteket være et fristed for deres unge døtre. Etter min mening er det avgjørende for biblioteket at man tar vare på denne tilliten. Det betyr ikke at man skal være tannløs og ikke være et sted hvor holdninger og meninger skal bli utfordra.

Bibliotekene må verne om den tilliten vi har som et tilbud til hele befolkningen. Det betyr at vi skal være forsiktig med å bli et politisk redskap for myndighetene. Men vi må også sette grenser for ytringsfrihet når våre brukere som er homofile, kvinner eller innvandrere, blir hetset. Hvis ytringsfriheten omfatter at folk får hetse homofile, skal det ikke skje i biblioteket som skal være et trygt sted for homofile. Uavhengig av hvilke regler som ellers måtte gjelde, mener jeg at dette er et ansvar som hviler på enhver bibliotekleder," skriver Lars Egeland, nestleder i Norsk Bibliotekforening, blant annet som gjesteblogger.

Biblioteket er for hele folket, der skal ingen mobbes

Av Lars Egeland, SV-politiker og nestleder i Norsk Bibliotekforening

Hvem skal få låne lokaler i bibliotekene? Når rammer retten til å få ytre seg andres frihet ved at de føler seg hetset og skremt? Er bibliotekene i en annen situasjon enn en annen utleier fordi bibliotekene skal være et trygt sted for alle?

Denne debatten  kommer med jevne mellomrom – i praksis gjerne utløst av at en biblioteksjef har lånt ut lokaler til en fremmedfiendtlig eller anti-muslimsk gruppe. Nå har professor emeritus Joron Pihl dratt i gang en ny debatt gjennom et nett-innlegg i Bok og Bibliotek Pihls innlegg dro i gang en debatt på bibliotekarenes epostliste BibliotekNorge.

Bakgrunnen for Joron Pihl sitt innlegg er at Deichmanske bibliotek ga Stopp islamiseringen av Norge  (SIAN) tillatelse til å holde sitt årsmøte i Majorstua-avdelingen i mars. Etter protester fra fagforeninger og publikum ble møtet avlyst, men bibliotekdirektør Knut Skansen ga likevel SIANs leder Lars Thorsen tillatelse til å holde foredrag på Deichman Majorstua 18. mars, men da med Selvstendighetspartiet som arrangør.

I sin artikkel viser Joron Pihl til at Lars Thorsen så seint som i 2019 ble dømt i Oslo Tingrett for hatefulle ytringer mot islam og muslimer.

Uten å gå inn på denne enkeltsaken, vil jeg si noe prinsipielt om bibliotek og ytringsfrihet:

1. Biblioteksjefen har rett til å bestemme over sine lokaler og hva de brukes til – på samme måte som en redaktør bestemmer over hva som skal stå i spaltene. Det er en rett – og et tungt ansvar.

2. Det er mulig at Lars Thorsen skal ha rett til å arrangere et møte der han kan få ytre seg. På forhånd vet vi jo ikke hva han skal si. Hvis han kommer med hatefulle ytringer, kan han bli dømt på nytt. Lars Thorsens rett til å ytre seg betyr imidlertid ikke at han skal ha rett til å ytre seg i biblioteket.

3. Biblioteksjefen er ansvarlig for bibliotekets egne arrangementer. Dette var ikke et arrangement i regi av biblioteket, men heller en avtale om utleie. Så lenge det skjer i bibliotekets lokaler, mener jeg likevel at biblioteksjefen ikke kan gjemme seg bak at det er et utleieforhold der han ikke har noe ansvar for innholdet.

Bibliotekloven slår fast at biblioteket skal være et tilbud til «alle som bor i landet». Formålet til folkebibliotekene er «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom aktiv formidling». I tillegg skal bibliotekene være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Når biblioteket skal være et tilbud til alle, skal man også være et tilbud til Lars Thorsen. Men på hvilke premisser?

Folkebiblioteket er den offentlige tjenesten som blir brukt av flest. Biblioteket har ganske stor troverdighet som et trygt sted å være, som et sted som formidler kunnskap som stemmer i motsetning til konspirasjoner og fake news. Det er også et tilbud som brukes svært mye av innvandrerbefolkningen som har tillit til biblioteket og som f.eks. tør å la biblioteket være et fristed for deres unge døtre. Etter min mening er det avgjørende for biblioteket at man tar vare på denne tilliten. Det betyr ikke at man skal være tannløs og ikke være et sted hvor holdninger og meninger skal bli utfordra.

I fjor var jeg på det store tyske bibliotekmøtet som hvert andre år arrangeres i forkant av bokmessa i Leipzig. Ved åpningen av bokmessa var det store demonstrasjoner under slagordet «Ikke en hyllemeter til fascistene». Bakgrunnen var at Bokmessa hadde åpnet opp for at høyre-ekstreme forlag fikk delta. Demonstrantene var innvandrere, kvinner, homofile som mente at de høyre-ekstreme forlagenes frihet begrensa deres frihet. Og de fikk støtte fra bibliotekarer og ikke minst den tyske forfatterforeningen. Inne i konsertlokalet der den offisielle åpningen skulle foregå satt det ledende politikere fra delstaten Sachsen. Nervøsiteten var utpreget. Det skulle være delstatsvalg i Sachsen uka etter. Hvor stor ville oppslutningen bli om høyre-ekstreme partier?

På selve bibliotekmøtet var det diskusjon der en rekke bibliotekledere hadde tatt initiativ til et opprop om kamp mot høyre-ekstremisme. De klaget over at få bibliotekledere fra de nye delstatene – altså det tidligere DDR – hadde sluttet opp om oppropet. Disse lederne var tilbakeholdne. De pekte på at bibliotekene hadde en genuin tillit i befolkningen, som de ikke ville sette på spill ved å bli for utpreget politiske. De følte trykket fra politikerne som ville ha bibliotekene på banen mot høyre-ekstremisme, men mange av dem hadde opplevd å måtte være redskap for et politisk regime tidligere. Det ville de ikke bli på nytt.

Jeg forteller dette for å si at saken ikke er uten dilemmaer. Bibliotekene må verne om den tilliten vi har som et tilbud til hele befolkningen. Det betyr at vi skal være forsiktig med å bli et politisk redskap for myndighetene. Men vi må også sette grenser for ytringsfrihet når våre brukere som er homofile, kvinner eller innvandrere, blir hetset. Hvis ytringsfriheten omfatter at folk får hetse homofile, skal det ikke skje i biblioteket som skal være et trygt sted for homofile. Uavhengig av hvilke regler som ellers måtte gjelde, mener jeg at dette er et ansvar som hviler på enhver bibliotekleder.