Innvandrere, antirasisme

Så smått at det må lykkes

Så smått at det må lykkes

"Debatten om det store «Dødehavet» mellom Afrika og Europa bør ha to like nødvendige konklusjoner:

* Minst 5000 flyktninger tas imot i Norge.

* Samtidig samarbeider vi med andre land om å hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som i årevis har tatt imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret om å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er».

Vi har for lengst skjønt at for å gi noen tusen nye flyktninger forsvarlige livsvilkår her i Norge, trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner. Kommune etter kommune har sagt ja til å stille opp til en slik dugnad.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er». For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hvilke spørsmål det er i hans artikkel nedenfor.

Så smått at det må lykkes

Av Dag Seierstad, rådgiver for SVs stortingsgruppe og medlem av fagrådet til Attac

Debatten om det store «Dødehavet» mellom Afrika og Europa bør ha to like nødvendige konklusjoner:

* Minst 5000 flyktninger tas imot i Norge.

* Samtidig samarbeider vi med andre land om å hjelpe flyktninger «der de er».

Den første konklusjonen er nødvendig for å overbevise fattige land som i årevis har tatt imot hundretusener av flyktninger om at Norge ikke vrir seg unna sin del av ansvaret om å ta imot de flyktningene som trenger aller mest hjelp. Den andre konklusjonen er like nødvendig fordi de aller fleste flyktningene må hjelpes «der de er».

Vi har for lengst skjønt at for å gi noen tusen nye flyktninger forsvarlige livsvilkår her i Norge, trengs det en forpliktende nasjonal dugnad fra partier, kommuner og hjelpeorganisasjoner. Kommune etter kommune har sagt ja til å stille opp til en slik dugnad.

Men det kreves en like forpliktende nasjonal dugnad hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er». For da er det to spørsmål som alle stortingspartier fra Frp til SV må besvare.

1. Hvor er de flyktningene som vi skal hjelpe «der de er»?

2. Hva slags hjelp har de bruk for «der hvor de er»?

Millioner av syrere er mange steder. Noen er på flukt i sitt eget land, andre er i livsfare der de alltid har bodd. Andre millioner har flykta til Tyrkia, Libanon og Jordan. Der bor noen i store leirer, andre bor privat hos mennesker som har åpna hjemmene sine for dem. Mange er enda lenger hjemmefra – på de mange omveiene der Europa er et mål.

Men det er ikke bare syrere som nå dør i Middelhavet. Det kommer flyktninger fra Irak, Eritrea, Somalia og Jemen, fra store deler av Vest-Afrika, sikkert også fra Egypt, Libya og Marokko. Hvis vi skal hjelpe flyktninger «der de er» slik at færre begir seg ut på Middelhavet, må vi hjelpe dem mange steder.

Det er derfor lett å si at flyktninger skal hjelpes «der de er». Det som kan bli mangelvare, er viljen og evnen til å hjelpe dem «der hvor de faktisk er».

For neste spørsmål er: hva slags hjelp er det som trengs?

For det første: Hjelpen må ha stort nok omfang.

Vi kan sende penger slik at FN kan ta imot flere i flyktningleirene og kan gi dem mer menneskeverdige forhold der. Det er humanitær nødhjelp. Det er det første vi må gjøre. Da trengs et hjelpeforlik i Stortinget, bredest mulig. Men da nytter det ikke å flytte noen millioner på statsbudsjettet. Da trengs det milliarder.

Det har vi råd til fordi alternativet til å bruke penger på nødstilte mennesker i Midt-Østen og Nord-Afrika er å la oljefondet vokse. Det trygger vår egen framtid bedre å hjelpe millioner av mennesker i nød enn å satse milliarder av kroner på å kjøpe aksjer i globale konsern.

For det andre: Hjelpen må ha god nok kvalitet til at flyktninger holder ut livet i en flyktningleir.

Da er det ikke nok med vann, medisiner, mat og telt. Både de som er i leirene og de som har slått seg ned hos private vil som et minimum trenge et behandlende og forebyggende helsevesen og skolegang til barna. Da trengs det også et hjelpeforlik i Stortinget – for dette krever penger og innsats av godt kvalifiserte hjelpearbeidere langt utover det omfanget som det til nå har vært snakk om.

Norge har under 2 prosent av Europas befolkning, men halve Europa er så kriseskadd at det er vanskelig nok å å hjelpe sine egne. Likevel trengs det et bredest mulig hjelpeforlik også på europeisk nivå. Norge kan gå foran, fordi vi har mer penger på bok enn noen andre. Burde vi gi et løfte om å gi 10 prosent av den samlede hjelpen fra Europa – uansett hvor raus den måtte bli?

For det tredje: Hjelpen må på sikt bidra til at færre flykter.

Det er å lure seg sjøl å tro at de flyktningebølgene som nå treffer Europa er tilfeldige – eller vil gå over av seg sjøl. Brutale kriger og systematisk terror herjer Syria og Irak, men truer også andre områder. Ekstrem fattigdom og miljøproblem skyver mennesker på flukt i et omfang som kan øke raskere enn vi liker å tenke oss..

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så store at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste langsiktige løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i Midtøsten og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid der hvor de er. Vi skal ikke late som om det er enkelt å få til. Men det er det eneste som kan hindre at vi må leve med dette flyktningepresset i tiår framover.

Utfordringen er stor nok til å kreve en tidobbelt eller kanskje en hundredobbelt Marshallplan, kall det gjerne noe annet hvis bare opplegget er stort nok. I Europa i 1945 var utfordringen å bygge opp et produksjonsapparat som ikke var helt utradert, men som skulle omstilles fra krig til fred. I store deler av Midtøsten må det skapes arbeid og inntekter for millioner av mennesker langt på vei fra «scratch».

Slikt inntektsgivende arbeid kan ikke trylles fram hvis hjelpen strøs jamt og tynt utover. Hjelpen må antakelig fra starten konsentreres om få steder, i lokalsamfunn der hjelperne har både lokale og sentrale myndigheter med seg, og der gode rådgivere kan få i gang utvikling basert på flyktningenes egen kompetanse og innsatsvilje. For de som flykter, har mange former for kompetanse, også yrkeskompetanse som trengs i lokale økonomiske kretsløp.

Da blir de viktige spørsmåla: Hvilke varer og tjenester kan produseres lokalt – og hvilken yrkeskompetanse fins lokalt til å produsere dem? Hvordan kan opplæring bygges opp for at mer skal kunne produseres lokalt?

Her fins ingen fasitsvar. Men mange opplegg kan prøves hvis mange nok land og mange nok instanser satser målretta på noe slikt.

Det må i starten være så smått at det kan lykkes – slik at eksemplene etter hvert kan spres i så mange retninger at de monner. Har vi noe annet valg?

(publisert i Klassekampen)

You have no rights to post comments