Innvandrere, antirasisme

Hverdagsrasismen: Hvordan skape en trygg og inkluderende by?

Oslo ønsker å framstå som ”byen med det store hjerte”. Mange av byens innbyggere kjenner ikke denne hjertevarmen. Vi har sagt vi ønsker en trygg by og en inkluderende by. Når to mennesker er blitt drept og tre er blitt hardt såret i Oslos gater i løpet av årets første måned, må vi dessverre si at bystyret ikke har lykkes. Holmliadrapet viser at intoleransen går så langt at i denne byen risikerer ungdommer å bli drept eller utsatt for vold ene og alene fordi de har en bestemt hudfarge, skriver Ivar Johansen i Aftenposten.

Hverdagsrasismen: Hvordan skape en trygg og inkluderende by?
Av Ivar Johansen, bystyremedlem for SV
 

Oslo ønsker å framstå som ”byen med det store hjerte”. Mange av byens innbyggere kjenner ikke denne hjertevarmen. Vi har sagt vi ønsker en trygg by og en inkluderende by. Når to mennesker er blitt drept og tre er blitt hardt såret i Oslos gater i løpet av årets første måned, må vi dessverre si at bystyret ikke har lykkes. Holmliadrapet viser at intoleransen går så langt at i denne byen risikerer ungdommer å bli drept eller utsatt for vold ene og alene fordi de har en bestemt hudfarge. Det er viktig at vi som byens øverste politiske ledelse spør oss hva vi kan gjøre for å skape en inkluderende by. Hvordan vi kan bekjempe hverdagsrasismen. Vi vet at innvandrere ikke får jobb eller bolig utelukkende fordi de har et utenlandsk navn eller mørk hudfarge: Kommunen selv er vel av de største arbeidsplasser i Oslo, og gjør vi tilstrekkelig for ikke å diskriminere kvalifiserte innvandrere ved ansettelsesprosessene?

Og hva når kommunalt ansatte innvandrere diskrimineres: hva gjør kommunen når brukere av hjemmetjenesten krever å få en hjelper som ikke er innvandrere? Aksepterer vi slike holdninger?

Et vanskelig tema, men av stor betydning, er vårt språkbruk, slik vi for eksempel bruker det i bystyredokumentene. Smak på ordet: 2.-generasjons innvandrere. Er det en inkluderende måte å omtale norsk ungdom, født og oppvokst i Oslo?  Den eneste forskjellen deres ungdomsvenner merker er at de har en annen hudfarge. Hverdagsrasismen oppleves i Oslos restaurantliv hver eneste helg, ved at fargede nektes adgang. Vi  har kjent til diskrimineringen lenge,  men den fortsetter. Har vi da gjort nok? Så lenge den rasistiske diskrimineringen fortsetter har vi selvsagt ikke det. Vi må også tørre å markere avstand fra de politikere som gir næring til hverdagsrasisme gjennom konsekvent å spille på fordommer og intoleranse.

Osloskolen står helt sentralt. Våpnene sitter løst i en del ungdomsmiljøer. Holmlia ble rammet denne gangen, - noe tilfeldig. Det kunne like gjerne vært et annet skolemiljø.  Når vi hører om skolefritidsordninger i krise, PP-tjeneste med lange ventelister og særs pressede skolebudsjetter må vi spørre; har skolene et tilstrekkelig apparat til å møte diskriminering og vold med nulltoleranse? Har skolene tilstrekkelige ressurser til å stå for den brede etiske mobiliseringen som må til for å bekjempe hverdagsrasismen og skape et inkluderende ungdomsmiljø?

I bystyrets siste møte fremmet SV to konkrete forslag til vedtak Det første var et forslag om at Oslo bystyre erklærer Oslo som en antirastistisk sone. Det vil være en aktiv solidaritetserklæring til det flerkulturelle Oslo, og en beskjed om at Oslo bystyre aktivt vil motarbeide fremmedfrykt, rasisme og etnisk diskriminering.

Allerede har et 40-talls kommuner og fylker vedtatt det samme. Herunder for eksempel Trondheim, Tromsø og Kristiansand. Og bydel Gamle Oslo. Bystyret kan ikke gjennom vedtak fjerne rasistiske og intolerante holdninger. Like lite som at en på nasjonal plan løser dette ved forbud mot bestemte organisasjoner. Det er å ta toppen isfjellet, uten å gripe hverdagsrasismen ved roten. Her må vi ha en massivt etisk og folkelig mobilisering. Oslo kommune må være en drivkraft i dette arbeidet, i et bredt samarbeid med alle gode krefter. Derfor foreslo SV at byrådet snarest mulig legger fram en tiltaksplan overfor bystyret.

Ved tverrpolitisk velvilje formulerte bystyrepartiene seg sammen om felles forslag i denne retning. Det er bra!!

(Aftenpostens aftennummer 20. febr. 2001)

Legg til kommentar