Innvandrere, antirasisme
Et beskjedent forslag
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Innvandrere, antirasisme
- Publisert torsdag 20. mars 2008 13:32
Et beskjedent forslag
Av Knut Kjeldstadli
Har samfunnet råd til å la være å gi minoriteter jobb, Bjarne Håkon Hanssen?
Det er et faktum at arbeidsløsheten fortsatt er høy blant mennesker fra minoritetene, 8,4 prosent for ikke-vestlige, 13,2 prosent blant afrikanere 4. kvartal 2006.
Sjøl om en kan vise til at også arbeidssøkere fra flertallet, ikke minst middelaldrende og eldre, kan ha vansker med å få jobb, er minoritetene kraftig overrepresentert. Ledigheten holder seg oppe trass i at det generelt har vært en kraftig etterspørsel etter arbeidskraft. Det ordinære arbeidsmarkedet klarer med andre ord ikke å sysselsette alle, sjøl i disse gode tidene. Forklaringer som språkproblemer eller mangel på personlig egnethet kan nok forklare noe, men ikke den systematiske overrepresentasjonen. Den skyldes bevisst diskriminering, eller en usikkerhet hos arbeidsgivere som gjør at de ikke ansetter, og som fungerer som om utelukkingen var overlagt.
Behovet for arbeid er like stort hos alle. La det være sagt, så det ikke skapes noen misforståelse. Men i denne sammenhengen vil jeg fokusere på de særlige problemene til innvandrere med høyere utdanning. De som er født i Norge, får i stor utstrekning arbeid. Vanskene er størst hos dem som har en utdanning fra opphavslandet eller har kommet til Norge i voksen alder og har tatt utdanning her.
Når de går ledige, betyr det for samfunnet at ressurser ikke tas i bruk. Kvalifiserte arbeidstakere får ikke bruke evner og kunnskaper. Samtidig finnes det jo en rekke fornuftige oppgaver som kunne og burde løses.
De arbeidssøkende sjøl kan nok få slengjobber eller praksisplasser, men ofte innen felt som ligger helt unna det de er utdannet for. Å ta en mastergrad i et samfunnsfag, for så å gå med aviser eller å bli tilbudt å være assistent på en skolefritidsordning virker ikke meningsfullt. En kan si med Alf Prøysen at «arbe' skjemmer ingen». Men det er høyst forståelig at det ikke motiverer å ta jobber som en like gjerne kunne ha fått uten utdanning - og uten studiegjeld. I så måte er det ingen forskjeller på folk fra mindretallene og fra flertallet.
Opplevelsen av å ha gjort hva det norske samfunnet har forventet, at en skulle ta utdanning, samtidig med at dette ikke fører noen vei, produserer betydelig bitterhet. Fra å satse positivt, begynner folk å se det slik at i dette landet finnes det ikke utveier. Noen snakker om å migrere til Storbritannia eller USA, ut fra en tanke om at arbeidsmarkedet der er mindre diskriminerende. Felles er en følelse av avvisning og fremmedgjøring, stoff som radikal fundamentalisme er lagd av, og viktig fordi flere er opinionsledere i sine miljøer.
Det finnes en egen ordning, Aetat intro, som er spesielt rettet inn mot langtidsutdannete innvandrere. Men den oppleves av mange som lite effektiv og stundom meningsløs. Det er nok greit å få hjelp til å sette opp CV og søknader én gang. Men det virker som en hån når det gjentas. Og realiteten er at arbeidskontoret ikke har hatt stillinger som folk kan formidles til, da hjelper det lite med en pent oppsatt CV.
Så derfor et beskjedent forslag: Staten tar ansvaret for å skape jobber som skal være et alternativ til å gå på sosialhjelp, som er bedre betalt enn sosialhjelp, som dekker samfunnsnyttige oppgaver og som trekker veksler på de generelle høye kvalifikasjonene folk.
Kommuner og virksomheter og organisasjoner i «tredje sektor» som kommer opp med gjennomtenkte ordninger er aktuelle som arbeidsgivere. Sysselsettingssituasjonen for dem som ansettes på slike vilkår, må tas opp med mellomrom, slik at dette ikke blir en blindvei i et ekstraordinært arbeidsmarked.
Hva slags arbeid kan komme på tale? For noen kan det være spesielt lagt opp. Fra Australia finnes eksempler på at kunstnere skal levere et kunstverk, eller oppføre en forestilling. (Flere eksempler herfra - se http://e1.newcastle.edu.au/coffeee/job_guarantee/JobGuarantee.cfm)
Men det må også finnes arbeid der folk kan gå inn med en forholdsvis kort opplæring oppå den allmennkompetansen de har, der forholdsvis mange kan sysselsettes, og der virksomheten kan føres videre med nye folk sjøl om de enkelte arbeidstakere slutter.
For å nevne noen eksempler:
1) De gamle håndskrevne folketellingene kan legges over til elektronisk lesbar form, en innsats som vil tjene historieforskning og slektsforskning. 2) For å sikre erfaringene fra den moderne innvandringen har Norsk Folkemuseum og Internasjonalt Kultursenter og Museum gjennomført hundre livsløpsintervjuer med innvandrere. Men her ville det være rom for flere tusen intervjuer, gjerne gjennomført av intervjuer som språklig og kulturelt kjenner den enkelte gruppa. 3) I mange sosiale og kulturelle organisasjoner og institusjoner drevet av minoritetene trengs kvalifisert arbeidskraft.
4) Ulike miljøtiltak.
5) Det kan skapes trainee-ordninger i alle offentlige etater og bedrifter av en viss størrelse.Finansiering må skje over statsbudsjettet. Den vil koste - forskjellen mellom at folk går på sosialhjelp og på en anstendig minstelønn. Men kultursysler krever ikke store kapitalutlegg. Og har samfunnet råd til å la være, Bjarne Håkon Hanssen?
(Klassekampen 22. mai 2007)