Internasjonal politikk

Reservasjonsretten i EØS

Reservasjonsretten i EØS

"Reservasjonsretten er en sentral og nødvendig del av EØS-avtalen. Den gjør det samtidig mulig for Norge å føre en langt mer offensiv Europapolitikk enn vi har gjort til nå.

EØS-avtalen gir Norge en prinsipiell reservasjonsrett som medlemsland i EU ikke har. På miljøfeltet kan denne reservasjonsretten få særlig betydning. Hvis Norge reserverer seg mot et EU-direktiv som svekker norske krav til miljø, helse eller sikkerhet i arbeidslivet, er sjansen stor for at vi har sterke forbundsfeller internt i EU. Det er derfor på disse områdene en gjennomtenkt bruk av den norske reservasjonsretten kan få betydning ikke bare for Norge, men også for andre land.

For EØS-motstandere er reservasjonsretten det eneste forsonende trekket ved EØS-avtalen. Reservasjonsretten gjør det mulig å bekjempe EØS-avtalen innafra ved å mobilisere en så sterk opinion når norske interesser og verdier trues av nye EU-regler, at en norsk reservasjon blir politisk nødvendig.

Denne kampen om å bruke reservasjonsretten er i sin kjerne en kamp mot at det markedsliberale grunnlaget for EU, den uhemmede konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, skal ha fullt gjennomslag i Norge.

For EU-tilhengere er reservasjonsretten i EØS derimot en uting. De vil inn i et EU der ingen medlemsland har noen reservasjonsrett mot nye EU-regler for det indre markedet. De vil derfor stritte imot å bruke en reservasjonsrett som blir et kraftigere argument mot EU-medlemskap hver gang den brukes," skriver Dag Seierstad blant annet som gjesteblogger.

Les mer nedenfor.

I can

I can

En tydelig ICAN-leder i sitt Nobelforedrag:"På mange steder rundt omkring i verden – i nedgravde rakettsiloer, om bord i ubåter som seiler på verdenshavene og fly som befinner seg høyt oppe i lufta – finnes det 15000 gjenstander som er i stand til å ødelegge menneskeheten.

Kanskje er denne tanken så uhyrlig og omfanget av konsekvensene så ubegripelig at mange bare aksepterer denne dystre realiteten. At vi bare lever våre liv uten å tenke over alle de galskapens instrumenter som omgir oss. For det er galskap å la disse våpnene bestemme over oss. Mange av våre kritikere hevder at vi er irrasjonelle, at vi er idealister uten noen form for bakkekontakt. At atomvåpenstatene aldri kommer til å gi avkall på sine våpen.

Men vi representerer det eneste rasjonelle valget. Vi representerer alle dem som nekter å akseptere at atomvåpnene skal være et fast inventar på kloden, som avviser at vår skjebne skal bestemmes av et par linjer i en utskytingskode.

Vår realitet er den eneste tenkelige. Alternativet er utenkelig. Atomvåpnenes historie vil ta slutt, og det er opp til oss å bestemme hvordan denne slutten skal bli. Blir det slutten for atomvåpnene eller for oss? Det blir ett av to.

Den eneste rasjonelle løsningen er å få slutt på en situasjon hvor det ikke skal mer til enn et uberegnelig raseriutbrudd for å skape gjensidig ødeleggelse," sa Beatrice Fihn blant annet.

Les Beatrice Fihn og Setsuko Thurlows Nobelforedrag under "les mer."

Nytale fra EU-kommisjonen

Nytale fra EU-kommisjonen

"Utstasjonering betyr på EU-språket at et selskap tar med sine egne ansatte for å utføre et oppdrag i et annet EU- eller EØS-land.

EU-kommisjonen la i mars 2016 fram et forslag om å endre utstasjoneringsdirektivet slik at det kunne sikre «lik lønn for likt arbeid på samme sted." Hvis utstasjonerte arbeidstakere får normal lønn, kan det bli atskillig mindre utstasjonering enn det er i dag. Det har vist seg at det er nok av arbeidsgivere som satser på de formene for arbeidsinnvandring der verken regelverk eller kontrollapparat sikrer arbeidsinnvandrere anstendige lønns- og arbeidsforhold.

Samtidig har kriseåra gjort arbeidslivet tøffere i de fleste land i Europa. Avregulering av arbeidslivet og stadig økende konkurranse på flest mulig markeder har ført til flere utrygge jobber og en svekka fagbevegelse. Det er mer ufrivillig deltidsarbeid, mer svart arbeid og større inntektsforskjeller. Det er også flere «working poor», mennesker i heltidsarbeid som ikke tjener nok til å forsørge seg sjøl.

En kan undre seg over hva som har skjedd når EU-kommisjonen så plutselig framstiller arbeidsinnvandringen fra øst til nordvest som uakseptabel «sosial dumping." Det framstår også som brå «nytale» når deler av EU-eliten snakker om beskyttelse og rettferdighet i arbeidslivet, mens løsningen på alle samfunnsproblem i flere tiår har vært konkurranse, stadig mer konkurranse og mer liberalisering.

Kanskje er svaret at EU-elitene står rådville overfor de mange akutte utfordringene som plager EU. For hvor går veien ut av flyktningkrisa, ut av den økonomiske stagnasjonen og ut av et arbeidsliv der belastningen på de mest sårbare skjerpes enten de er i jobb eller står i fare for å miste jobben? I den situasjonen overbyr EU-elitene hverandre med budskap om at EU-borgerne må engasjeres – og at EUs institusjoner må bli mer demokratiske, mer åpne, mer lydhøre. Samtidig blir avstanden mellom styrende og styrte stadig mer åpenbar, mens den politiske mistilliten overfor toppolitikere kommer stadig klarere til uttrykk. Håpet er naturligvis at nytalen også er uttrykk for nye tanker," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

Fredspris til Leopold Lopez?

Fredspris til Leopold Lopez?

Skuespiller og fredsaktivist Ane Hoel advarer:  

"Venstres nestleder Ola Elvestuen mener «Norge må i samarbeid med EU ta en lederrolle i kampen for demokrati i Venezuela». Han har nominert den venezulianske “opposisjonspolitikeren” Leopold Lopez til Nobels fredspris 2019. Elvestuen beskriver Lopez som «en av mange modige opposisjonspolitikere som har kjempet for å gjennomføre demokratiske spilleregler i landet, men gang på gang svarer presidenten med vold og fengsling av kritiske stemmer.Lopez er en sterk person med ukuelig vilje til å oppnå et demokratisk Venezuela (…) Lopez en av mange modige demokrati og menneskerettsforkjempere som jobber for en fredelig, demokratisk overgang i Venezuela».  

I Venezuela ser dette slik ut: Lopez var en av kuppmakerne mot den lovlig valgte regjeringen i Venezuela i 2002. Siden amnestiet i 2007 har kuppmakerne, med Lopez i spissen, forsøkt å undergrave regjeringen med voldelige midler. Dette utviklet seg i 2013 og 2014 til  brennende barrikader i gatene og voldelige angrep på fattigfolk og offentlige bygninger. I 2017 har han skjerpet metodene og oppfordret det militære til mytteri.  

Lopez tilhører en av Venezuelas styrtrike familier, de tidligere eierne av landets rike oljeforekomster. Disse driver ikke en form for opposisjonspolitikk slik vi kjenner den. De er overhode ikke interessert i dialog, bare vold. Folk som Lopez reiser nå rundt i verden som “menneskerettighetsforkjempere”. Det er nærmest uvirkelig å se at dette kjøpes av norske politikere som aldri har satt sine ben i landet det her er snakk om. Den volden Lopez og hans kone, med egne og utenlandske midler, står for, ville, om den var foretatt i Norge, kvalifisert til høyeste fengselstraff.  

Det er så si umulig å komme frem i avisene med dette i Norge, jeg har forsøkt flere ganger. Kapital og vold som politisk våpen er ikke noe nytt. Samme fremgangsmåten  felte Allende i Chile i 1973, og Zelaya i Honduras i 2009," skriver Ane Hoel.

Hva tenker andre om dette? Skriv gjerne i kommentarfeltet.

Stein Ørnhøi: Jeg har sett en russer le

Stein Ørnhøi: Jeg har sett en russer le

"Jeg har sett en russer le. Men det var ikke på fjernsyn eller i avisen. Det var på gata i Russland. Der ser folk stort sett ut som de gjør på gata her hjemme.

De triller barnevogn, de ler, flørter og går på kino. Mange – svært mange – går også på teater og konserter. Noen skravler og har det bare trivelig, mens andre haster av sted fordi de skal rekke metroen. Russland er et helt vanlig naboland fullt av alminnelige hverdager. Hadde vi skjønt det, hadde den permanente russerskrekken vært mindre og vår verden hadde vært tryggere.

Vårt bilde av Russland er ensidig og endimensjonalt. Ikke fordi vestlige korrespondenter sender hjem falske nyheter og usannheter, men fordi bare halve sannheten lett blir en usannhet. Dukker det opp en levende russer i en nyhetssending, er det gjerne en sint gammel dame med skaut og uten fortann. Og svært ofte selve klassikeren; en utgammel mann med medaljer over hele overkroppen. I skandinavisk krim er skurken alltid en russer på 1,90 med barbert skalle og svart lærjakke og pistol på lomma. Vi ser aldri en russisk film på fjernsynet. Vi sender Tolstojs mektige «Krig og fred». Men da på engelsk. Jeg har aldri sett en russisk Tsjekhov-forestilling. Russerne kan lage film. Det var de som skapte den moderne filmfortellingen. Og de kan fortsatt teater, selv om Stanislavskij er død. Russisk musikk kjenner alle. Sammenliknet med det meste av elektoratet i Midtvesten eller i de indre deler av Bayern er den jevne russer godt opplyst. Naturligvis er Russland autoritært. Men du må ikke på politistasjonen for å få kjøpt bussbillett.

Ingen vanlig russer går rundt med planer om å underlegge seg Norge eller andre deler av Vesten. Men noen føler nok en viss utrygghet fordi de er omringet av et Nato som har 15 ganger større militær kapasitet enn Russland. Og de er smertelig klar over at vi har atomvåpenkapasitet til å utslette dem 30 ganger. Om de føler trygghet ved at de kan utslette oss bare fem ganger, er jeg mer usikker på," skriver Stein Ørnhøi blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Etiske investeringer: Oslo kommune vektlegger miljø, menneskerettigheter og folkerett

Etiske investeringer: Oslo kommune vektlegger miljø, menneskerettigheter og folkerett

Byrådserklæring mellom Ap, SV og MDG i Oslo har kloke formuleringer på etiske investeringer: 

«FNs klimapanel har slått fast at 80 prosent av kull, olje og gass som vi allerede har funnet må bli liggende i bakken, dersom vi skal unngå farlige klimaendringer. Samtidig vokser den finansielle risikoen knyttet til slike investeringer. Oslo Pensjonsforsikring er allerede i ferd med å avvikle investeringene i kullselskaper. Byrådet vil starte arbeidet med sikre at investeringsstrategien til Oslo Pensjonsforsikring (OPF) holder en høy etisk profil både når det gjelder miljø, menneskerettigheter og folkerett.»

Dette er bl.a. konkretisert i at «byrådet vil

- Sammen med OPF starte arbeidet med å avvikle investeringer i selskaper som produserer fossil energi

- At OPF skal samarbeide tett med Norges Bank og KLP om å bidra til en god og etisk forvaltning av pensjonsmidlene, og benytte seg av deres eksklusjonslister»

Koblingen til å følge KLPs eksklusjonslister er gjort fordi vi fra SVs side ser at KLP har en strengere etisk praksis enn Oljefondet, særlig knyttet til menneskerettigheter og folkerett.

Men hvordan er dette i praksis for det kommunale selskapet Oslo Pensjonsforsikring? Det vil jeg gjerne at mine mange venner og forbindelser på Facebook og andre sosiale medier hjelper meg med å sjekke ut. Det er to problemstillinger her: Det ene er investeringer i enkeltvirksomheter, noe annet er investering i fond, og hvor fondene kan ha eierinteresser i tvilsomme selskaper.

Her er Oslo Pensjonsforsikrings eksklusjonsliste og her er OPFs investeringsportefølje. Er det noen tvilsomme plasseringer på investeringsportefølje-listen så vil jeg gjerne ha beskjed.

Flyktninger: Norge bør ta større ansvar – ikke mindre

Flyktninger: Norge bør ta større ansvar – ikke mindre

Regjeringen mer enn halverer antall kvoteflyktninger neste år. Dette skjer i en tid da det er flere mennesker på flukt enn noen gang tidligere, og andre land øker sitt mottak av flyktninger. Kvoteflyktninger er de flyktninger som har størst behov for beskyttelse. Norge bør ta større ansvar – ikke mindre. Ingebrigt Steen Jensen reagerer slik:

"I dag rykker norske kommuner ut og støtter tenkningen: Den sterke reduksjonen i antall asylsøkere innebærer at lokale mottak legges ned, kompetanse og arbeidsplasser forsvinner og trygghet for vår evne til å hjelpe i en ny krise blir borte. Kommunene taper mye økonomisk, og enda mer i form av at nytt liv og nye impulser i lokalsamfunnet blir borte. Den er nesten så man aner at litt av gleden i hverdagen i lokalsamfunn Norge rundt forsvinner for hver flyktning som ikke kommer hit.

Opposisjonen foreslår at vi bør ta imot 5.000 kvoteflyktinger mer neste år - altså flyktninger som FNs Høykommisær fastslår har et ugjendrivelig beskyttelsesbehov. De kan ikke returneres til sine hjemland uten fare for livet, og kan heller ikke leve i trygghet i de leirene og landene de har flyktet til. Hvorfor ikke skjære igjennom og hjelpe disse 5.000 - det er et menneske, en skjebne og en families fremtid som står på spill hver eneste gang. Så kunne man sikkert innvende at det blir "en dråpe i havet", men havet består av dråper, og hvis alle sier at ingenting monner, blir ingen ting gjort.

La oss gjenreise litt av vår fordums posisjon som humanitær stormakt, og i hvert fall ikke bli berømte for være strengest og kjipest av alle."

Hva gjør Norge i EUs militærprosjekt?

Hva gjør Norge i EUs militærprosjekt?

– Da Norge for 25 år siden inngikk EØS-avtalen, ble det understreket at avtalen ikke omfatter utenriks- og sikkerhetspolitikk. Har regjeringen helt glemt det, spør Kathrine Kleveland,leder i Nei til EU.

EU er i ferd med å utdype militærsamarbeidet sitt. Det er gjort vedtak om utvikling av et felles kommandosenter (MPCC), en felles kommandostruktur (PESCO) for de militære foregangsstatene, finansiering av EUs kampgrupper over fellesbudsjettet og opprettelse av et felles forsvarsfond (EDF). Sistnevnte får et årsbudsjett på rundt 14 milliarder kroner. Forsvarsfondet blir omtalt som et «taktskifte» og som «en tilknyttet og utfyllende del av implementering av EUs globale strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikken når det gjelder forsvar og sikkerhet», heter fra i et faktaark fra EU-kommisjonen 7. juni.

Mens Sverige og Danmark avstår, blir Norge invitert med i fondets pilotprosjekt. EU-minister Frank Bakke-Jensen vil at pilotprosjektet (PA) innlemmes i EØS-avtalens protokoll 31 for samarbeid utenom de «fire friheter».

Folket har to ganger sagt tydelig nei til EU-medlemskap og dermed nei til et sikkerhets- og utenrikspolitisk veivalg som innebærer støtte til EUs militære oppbygging.

– Nei til EU krever at Norge trekker sitt bidrag til EUs kampgrupper og ikke deltar i EUs forsvarsfond. Foran stortingsvalget bad de alle partier klargjøre om de er for eller imot at Norge blir del av EUs militære oppbygging og støttespiller for unionens globale strategi. Såpass skylder de velgerne.

Les mer nedenfor.

Oslo kommune støtter Globaliseringskonferansen 2018

Oslo kommune støtter Globaliseringskonferansen 2018

Bevilger 1 million kroner.

Et nytt politisk flertall i Oslo bystyre gjør en forskjell: I byrådserklæringen heter det at «som vertskommune til Nobels fredspris vil vi styrke Oslos posisjon som fredsby.» Byrådet følger opp dette ved å forslå at bystyret legger 1 millon på bordet til Norges Sosiale Forum og Globaliseringskonferansen 2018.

Globaliseringskonferansen er et møtested og samarbeidsforum for alle som vil lære mer om globale forhold, urettferdighet og nye løsninger på  mange av problemene vi ser i verden i dag.

Med fokus på aktuelle samfunnsproblemer, alternativer og strategier har Globaliseringskonferansen befestet seg som en viktig begivenhet for alle som ønsker seg, og arbeider for en annen og mer rettferdig verden. Vanlige folk, aktivister, tillitsvalgte, politikere, artister og andre engasjerte møtes her for å lære og danne nye samarbeid for en verden der hensynet til mennesker, samfunn og miljø settes foran hensynet til økonomisk vinning. 

I løpet av de fire dagene konferansen pågår, holdes en rekke plenumsmøter, seminarer, verksteder, debatter og foredrag med innledere fra både inn-og utland. I tillegg satser konferansen på fristende kulturinnslag som kulturbarnehage, konserter, film og bokbad.

Globaliseringskonferansen arrangeres av Norges Sosiale Forum som per juni 2017 har 70 organisasjoner i ryggen. NSF representerer et bredt spekter med alt fra forskningsmiljøer, bistandsorganisasjoner, solidaritets-, miljø-, kvinne- og fagbevegelse, partier og ungdomsorganisasjoner.

Globaliseringskonferansen 2018 finner sted i Oslo fra 21. til 23. september 2018.

Jeg heier på at kommunen støtter dette tiltaket, og jeg/SV har bidratt til at det har kommet på plass.

EØS: Bastet og bundet

EØS: Bastet og bundet

Gjennom EØS har Norge, med store samfunnsmessige konsekvenser, bundet seg til EUs markedsliberale system, skriver Dag Seierstad:

"Vi er bundet til en markedsliberalisme som tar vekk folkevalgt styring på nasjonalt og lokalt nivå,

- som fremmer privatisering

- som i de fleste EU-land svekker fagbevegelsen

- som utvikler nye former for fattigdom

- som øker sosiale forskjeller

Vi er bundet til et EU der nasjonale lover må vike for EU-lover,

- der EU-domstolen svekker faglige retter

- der EU-domstolen er gitt makt til å utvikle EU i stadig mer markedsliberal retning

Også EØS-landet Norge er bundet av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det.

Hvordan bekjempe den økende ulikheten?

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må arbeide for å kvitte seg med den traktatpålagte konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi ut av EØS. Det er mye enklere, " skriver Dag Seirstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

USAs mottrekk mot Russlands nye atomubåter

USAs mottrekk mot Russlands nye atomubåter

Det er vanskelig å vite om det er lagt press på Norge for å anskaffe de nye flyene og basevalg, men det er langt fra usannsynlig, skriver NRK-journalist Bård Wormdal.

"Andøya har en lang historie med etterretningsvirksomhet, hemmelighold og usanne historier. I juni 1962 la kabelleggingsfartøyet Bullfish i all hemmelighet 50 kilometer sjøkabel fra land med en 500 meter lang antenne ytterst for å ta inn lyd fra mikrofoner på bøyer langt ut i havet. Sjøforsvarskommando Nord-Norge annonserte skyteøvelse i havet vest for Andøya. Det var bare tull. Formålet var å holde operasjonen hemmelig. Regjeringa med statsminister Einar Gerhardsen i spissen godkjente kabellegginga som et rent «vitenskapelig prosjekt»," skriver han, og vi kjenner dette fra Ikkevold-redaksjonens avsløring av SOSUS-anlegget.

"Norge kjøper en ny generasjon antiubåtfly for Barentshavet, og nordlige områder og basen flyttes fra Andøya til Evenes til voldsomme lokale protester. For to år siden mente et offentlig oppnevnt utvalg at Norge ikke hadde råd til å kjøpe nye fly. Norge har hatt et lite omtalt tosidig samarbeid med USA ved siden av NATO-samarbeidet om overvåking og etterretning i nord helt siden 50-tallet.

Er de nye flyene i hovedsak et amerikansk mottrekk mot de nye russiske atomubåtene som truer amerikanske storbyer? Kan flyene øke den militære spenningen i våre områder? Det er vanskelig å vite i hvor stor grad dette er et amerikansk eller norsk prosjekt, og om det kan være strid mellom amerikanske og norske interesser," skriver Wormdal.

Les hele hans artikkel på linken.