Internasjonal politikk

Flyktninger: Norge bør ta større ansvar – ikke mindre

Flyktninger: Norge bør ta større ansvar – ikke mindre

Regjeringen mer enn halverer antall kvoteflyktninger neste år. Dette skjer i en tid da det er flere mennesker på flukt enn noen gang tidligere, og andre land øker sitt mottak av flyktninger. Kvoteflyktninger er de flyktninger som har størst behov for beskyttelse. Norge bør ta større ansvar – ikke mindre. Ingebrigt Steen Jensen reagerer slik:

"I dag rykker norske kommuner ut og støtter tenkningen: Den sterke reduksjonen i antall asylsøkere innebærer at lokale mottak legges ned, kompetanse og arbeidsplasser forsvinner og trygghet for vår evne til å hjelpe i en ny krise blir borte. Kommunene taper mye økonomisk, og enda mer i form av at nytt liv og nye impulser i lokalsamfunnet blir borte. Den er nesten så man aner at litt av gleden i hverdagen i lokalsamfunn Norge rundt forsvinner for hver flyktning som ikke kommer hit.

Opposisjonen foreslår at vi bør ta imot 5.000 kvoteflyktinger mer neste år - altså flyktninger som FNs Høykommisær fastslår har et ugjendrivelig beskyttelsesbehov. De kan ikke returneres til sine hjemland uten fare for livet, og kan heller ikke leve i trygghet i de leirene og landene de har flyktet til. Hvorfor ikke skjære igjennom og hjelpe disse 5.000 - det er et menneske, en skjebne og en families fremtid som står på spill hver eneste gang. Så kunne man sikkert innvende at det blir "en dråpe i havet", men havet består av dråper, og hvis alle sier at ingenting monner, blir ingen ting gjort.

La oss gjenreise litt av vår fordums posisjon som humanitær stormakt, og i hvert fall ikke bli berømte for være strengest og kjipest av alle."

Hva gjør Norge i EUs militærprosjekt?

Hva gjør Norge i EUs militærprosjekt?

– Da Norge for 25 år siden inngikk EØS-avtalen, ble det understreket at avtalen ikke omfatter utenriks- og sikkerhetspolitikk. Har regjeringen helt glemt det, spør Kathrine Kleveland,leder i Nei til EU.

EU er i ferd med å utdype militærsamarbeidet sitt. Det er gjort vedtak om utvikling av et felles kommandosenter (MPCC), en felles kommandostruktur (PESCO) for de militære foregangsstatene, finansiering av EUs kampgrupper over fellesbudsjettet og opprettelse av et felles forsvarsfond (EDF). Sistnevnte får et årsbudsjett på rundt 14 milliarder kroner. Forsvarsfondet blir omtalt som et «taktskifte» og som «en tilknyttet og utfyllende del av implementering av EUs globale strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikken når det gjelder forsvar og sikkerhet», heter fra i et faktaark fra EU-kommisjonen 7. juni.

Mens Sverige og Danmark avstår, blir Norge invitert med i fondets pilotprosjekt. EU-minister Frank Bakke-Jensen vil at pilotprosjektet (PA) innlemmes i EØS-avtalens protokoll 31 for samarbeid utenom de «fire friheter».

Folket har to ganger sagt tydelig nei til EU-medlemskap og dermed nei til et sikkerhets- og utenrikspolitisk veivalg som innebærer støtte til EUs militære oppbygging.

– Nei til EU krever at Norge trekker sitt bidrag til EUs kampgrupper og ikke deltar i EUs forsvarsfond. Foran stortingsvalget bad de alle partier klargjøre om de er for eller imot at Norge blir del av EUs militære oppbygging og støttespiller for unionens globale strategi. Såpass skylder de velgerne.

Les mer nedenfor.

Oslo kommune støtter Globaliseringskonferansen 2018

Oslo kommune støtter Globaliseringskonferansen 2018

Bevilger 1 million kroner.

Et nytt politisk flertall i Oslo bystyre gjør en forskjell: I byrådserklæringen heter det at «som vertskommune til Nobels fredspris vil vi styrke Oslos posisjon som fredsby.» Byrådet følger opp dette ved å forslå at bystyret legger 1 millon på bordet til Norges Sosiale Forum og Globaliseringskonferansen 2018.

Globaliseringskonferansen er et møtested og samarbeidsforum for alle som vil lære mer om globale forhold, urettferdighet og nye løsninger på  mange av problemene vi ser i verden i dag.

Med fokus på aktuelle samfunnsproblemer, alternativer og strategier har Globaliseringskonferansen befestet seg som en viktig begivenhet for alle som ønsker seg, og arbeider for en annen og mer rettferdig verden. Vanlige folk, aktivister, tillitsvalgte, politikere, artister og andre engasjerte møtes her for å lære og danne nye samarbeid for en verden der hensynet til mennesker, samfunn og miljø settes foran hensynet til økonomisk vinning. 

I løpet av de fire dagene konferansen pågår, holdes en rekke plenumsmøter, seminarer, verksteder, debatter og foredrag med innledere fra både inn-og utland. I tillegg satser konferansen på fristende kulturinnslag som kulturbarnehage, konserter, film og bokbad.

Globaliseringskonferansen arrangeres av Norges Sosiale Forum som per juni 2017 har 70 organisasjoner i ryggen. NSF representerer et bredt spekter med alt fra forskningsmiljøer, bistandsorganisasjoner, solidaritets-, miljø-, kvinne- og fagbevegelse, partier og ungdomsorganisasjoner.

Globaliseringskonferansen 2018 finner sted i Oslo fra 21. til 23. september 2018.

Jeg heier på at kommunen støtter dette tiltaket, og jeg/SV har bidratt til at det har kommet på plass.

EØS: Bastet og bundet

EØS: Bastet og bundet

Gjennom EØS har Norge, med store samfunnsmessige konsekvenser, bundet seg til EUs markedsliberale system, skriver Dag Seierstad:

"Vi er bundet til en markedsliberalisme som tar vekk folkevalgt styring på nasjonalt og lokalt nivå,

- som fremmer privatisering

- som i de fleste EU-land svekker fagbevegelsen

- som utvikler nye former for fattigdom

- som øker sosiale forskjeller

Vi er bundet til et EU der nasjonale lover må vike for EU-lover,

- der EU-domstolen svekker faglige retter

- der EU-domstolen er gitt makt til å utvikle EU i stadig mer markedsliberal retning

Også EØS-landet Norge er bundet av en EU-traktat som bare kan endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det.

Hvordan bekjempe den økende ulikheten?

Utfordringen for europeisk politikk er derfor formidabel: De regjeringene som vil gjøre noe med drivkreftene bak sosial ulikhet i Europa, må arbeide for å kvitte seg med den traktatpålagte konkurransen på det indre markedet. Her i Norge må vi ut av EØS. Det er mye enklere, " skriver Dag Seirstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

USAs mottrekk mot Russlands nye atomubåter

USAs mottrekk mot Russlands nye atomubåter

Det er vanskelig å vite om det er lagt press på Norge for å anskaffe de nye flyene og basevalg, men det er langt fra usannsynlig, skriver NRK-journalist Bård Wormdal.

"Andøya har en lang historie med etterretningsvirksomhet, hemmelighold og usanne historier. I juni 1962 la kabelleggingsfartøyet Bullfish i all hemmelighet 50 kilometer sjøkabel fra land med en 500 meter lang antenne ytterst for å ta inn lyd fra mikrofoner på bøyer langt ut i havet. Sjøforsvarskommando Nord-Norge annonserte skyteøvelse i havet vest for Andøya. Det var bare tull. Formålet var å holde operasjonen hemmelig. Regjeringa med statsminister Einar Gerhardsen i spissen godkjente kabellegginga som et rent «vitenskapelig prosjekt»," skriver han, og vi kjenner dette fra Ikkevold-redaksjonens avsløring av SOSUS-anlegget.

"Norge kjøper en ny generasjon antiubåtfly for Barentshavet, og nordlige områder og basen flyttes fra Andøya til Evenes til voldsomme lokale protester. For to år siden mente et offentlig oppnevnt utvalg at Norge ikke hadde råd til å kjøpe nye fly. Norge har hatt et lite omtalt tosidig samarbeid med USA ved siden av NATO-samarbeidet om overvåking og etterretning i nord helt siden 50-tallet.

Er de nye flyene i hovedsak et amerikansk mottrekk mot de nye russiske atomubåtene som truer amerikanske storbyer? Kan flyene øke den militære spenningen i våre områder? Det er vanskelig å vite i hvor stor grad dette er et amerikansk eller norsk prosjekt, og om det kan være strid mellom amerikanske og norske interesser," skriver Wormdal.

Les hele hans artikkel på linken.

Sju fredspolitiske krav

Sju fredspolitiske krav

Norsk fredsbevegelse fremmer tydelige fredspolitiske krav foran årets stortingsvalg:

- Utstasjoneringen av 300 US marines i Trøndelag innebærer en urovekkende nytolkning av langvarig norsk basepolitikk, og burde gjøres om. Tidligere søkte norsk politikk å berolige framfor å avskrekke overfor Russland. De amerikanske soldatene er et uttrykk for at Norge tar steg bort fra et nasjonalt og defensivt innrettet militærvesen.

- Vi må få økt kontroll og sluttbrukererklæringer for all norsk eksport av militært utstyr. Norge er en av verdens største våpeneksportører om vi regner i forhold til folketallet, og eksporterer fortsatt militært utstyr til undertrykkende regimer og land i krig. Regimer som begår grove brudd på menneskerettigheter, er preget av indre uro eller involvert i kriger i andre land i strid med humanitærretten, skal ikke ha anledning til å kjøpe militært utstyr fra Norge.

- En ny regjering må si nei til norsk deltakelse i NATOs rakettskjold, da dette kan bli et skjebnevalg for norsk sikkerhetspolitikk. Det vil øke faren for kjernefysisk opprusting, spesielt i nordområdene, og kan øke faren for et førsteslagsangrep med atomvåpen.

Dette er 3 av de 7 kravene. Se alle kravene under "les mer."

LOs «alternativ til EØS»

LOs «alternativ til EØS»

 Den forrangen LO vil ha, vil kreve en grunnleggende endring av EØS-avtalen, understreker Dag Seierstad.

"I 2013 vedtok LO-kongressen at ILO-konvensjoner skulle ha forrang framfor EU-regler. Det står det ikke noe om i handlingsprogrammet for den neste fireårsperioden. Derimot står det: «LO vil kreve at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning, også lover med tilsvarende forrangsbestemmelser.» Og videre: «Det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven.»

Nå er det ikke de åtte kjernekonvensjonene som har vært problemet mellom Norge og EU. Så langt har striden stått om konvensjon 94 om hvilket lønnsnivå som kan kreves ved offentlige byggeprosjekt og konvensjon 137 om registrerte havnearbeideres fortrinnsrett ved lossing og lasting. I den ferske Holshipdommen fastslo Høyesterett dette: «Uansett hvordan ILO-konvensjon nr. 137 artikkel 3 skal forstås, må den etter EØS-loven § 2 stå tilbake for etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.» Høyesterett var riktig nok i tvil. Sju av søtten dommere var uenig med flertallet.

Det som derfor kan bekymre, er at artikkel 120 i EØS-avtalen slår fast følgende:

«Med mindre annet er bestemt i denne avtale og særlig i protokoll 41 og 43, skal bestemmelsene i denne avtale gå foran bestemmelsene i bestående bilaterale eller multilaterale avtaler som forplikter Det europeiske økonomiske fellesskap på den ene side og en eller flere EFTA-stater på den annen side, i den utstrekning det samme saksområde er regulert av denne avtale.»

For å si det på enklere norsk: Bestemmelsene i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått. Det kan leses som at EØS-avtalen går foran ILO-konvensjoner hvis det skulle være motstrid," skriver Dag Seierstad.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Europas ansvar for Libya

Europas ansvar for Libya

Etter bombekrigen i 2011 er Libya er på alle måter blitt en «failed state», en sammenbruddsstat, skriver Dag Seirstad.

"Seks norske F16-fly bidro til det med å slippe 588 bomber – vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste.

I dag styrer tre ulike regjeringer med nød og neppe hver sin del av landet – i stadig konflikt med et utall lokale krigsherrer som har mannskap og våpen nok til å herje som de vil uten klare grenser seg imellom. Området rundt hovedstaden Tripolis styres av GNA-regjeringen (Government of National Accord). Det er den FN samarbeider med. I øst – med Benghazi som sentrum – leder Khalifa Haftar en rivaliserende regjering som sies å ha russisk støtte. Det er i øst størstedelen av oljeproduksjonen foregår. Den tyske utenriksministeren Sigmar Gabriel har vist til andre forhold som gjør det umulig å inngå en tilsvarende avtale med Libya.

I fjor var flyktningstrømmen over Middelhavet fra Libya til Italia på 180.000. Over 4500 døde. Fram til midt i mai i år har 45.000 tatt sjansen i de overfylte farkostene. Det er litt færre enn i fjor. Mer enn 1200 døde er registrert hittil i år. Det er nesten like mange som i fjor. Nylig ble på én dag 1600 mennesker redda av båter som kom til. Samtidig kritiseres hjelpeinnsatsen for at den oppmuntrer mennesker til å begi seg utpå Middelhavet på elendige gummiflåter.

I et fortrolig dokument fra militære ledere i EU advares det mot å stoppe smuglertrafikken over Middelhavet. Det kan etter hvert forutsette operasjoner på land og ende med sammenstøt med IS-miljøer i Libya. Den såkalte Middelhavsunionen med sine 28 medlemsstater møttes tidlig i mai og fastslo at de grunnleggende årsakene til flyktningestrømmen er «konflikter, forfølgelser, fattigdom og tørke». Hva så?" skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel nedenfor.

EØS: Like vilkår eller tyske?

EØS: Like vilkår eller tyske?

Vår norske EØS-debatt er i EU en debatt om det markedsliberale indre markedet, skriver Dag Seierstad.

"Ideen bak EUs indre marked, og dermed bak EØS, er at konkurransen på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling. På felt etter felt tvinger EØS-forpliktelsene hardere konkurranse inn i det norske arbeidslivet. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer pendling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering.

Norge har hatt to særlig viktige konkurransefortrinn det siste hundreåret: Vi har hatt billig og rikelig tilgang på energi (vannkraft, olje, gass) og på andre naturressurser (fisk, tømmer, malm) som andre nasjoner har hatt bruk for. På dette grunnlaget er det bygd opp sterke næringsmiljøer innen prosessindustri, oljerettet industri, og maritim virksomhet, godt hjulpet av næringspolitiske virkemidler som EØS nå i betydelig grad forbyr. Samtidig har vi utvikla et arbeidsliv med små lønnsforskjeller, gode velferdsordninger og et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Samarbeidet på arbeidsplassene har bidratt til smidige omstillinger fordi fagbevegelsen kunne garantere at også de ansatte ville dra nytte av endringene. Norsk næringsliv har derfor vært i stand til å omstille seg raskt nok til å være konkurransedyktig trass i høyt lønnsnivå.

Denne situasjonen har hatt to viktige forutsetninger, at det har vært høy sysselsetting og stor nok knapphet på arbeidskraft, og at landsomfattende tariffavtaler har regulert lønns- og arbeidsvilkår i store deler av arbeidslivet. Tilsvarende samfunnsmodeller er under kraftig press i mange EU-land. Faren er at arbeidslivet vårt også kan komme under press, også som følge av det markedsliberale frislippet som EØS-avtalen påfører oss. Gjennom EØS slutter vi oss til et markedsliberalt system som i mange land har ført til økende inntektsforskjeller og utrygge arbeidsforhold der fast heltidsarbeid blir mangelvare, og der de sårbare i økende grad støtes ut av arbeidslivet.

EØS-avtalen må derfor vurderes ikke bare ut fra virkningene i Norge, men også hva som skjer på arbeidsmarkedet i land vi er sterkt knytta til og handler med. Gjennom EØS gjør vi oss delaktig i å fremme et liberalt markedsregime i Europa med de konsekvenser som det har for inntektsforskjeller, trygghet i jobben og utstøting fra arbeidslivet.

Det kan bli et økende problem at EØS-avtalen hindrer oss i å gripe aktivt inn mot fristilte kapitalmarkeder. Gjennom EØS-avtalen har vi godtatt de markedsliberale prinsippene, og må derfor ta et medansvar for det uføret Europa nå er inne i. En sentral del av det vi i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

 

Militær etterretning uten politisk styring

Militær etterretning uten politisk styring

Forfatter og NRK-journalist Bård Wormdal er tydelig:

"Det er noe riv ruskende galt med styringen av den militære etterretningstjenesten her i landet.  Hemmeligholdet har gjort at tjenesten kan drive forsvars- og utenrikspolitikk uten politisk styring. Etableringen av en ny amerikansk radar i Vardø, Globus III, er et godt eksempel på det.

Det siste tiåret er radarsystemet modernisert for omlag en milliard kroner viser amerikanske budsjetter, nettopp for å forlenge levetiden.    Her er det som stortingspolitikerne får vite for budsjettåret 2015: ”Radarsystemet Globus i Vardø er et samarbeidsprosjekt  mellom USA og Norge.  Det er besluttet at det skal gjennomføres et prosjekt for å forlenge radarsystemets levetid. Arbeidene gjennomføres frem til og med 2020.” Etterretningssjef Morten Haga Lunde gav i sitt foredrag i Oslo Militære Samfund inntrykk av at dokumenter til Stortinget informerte om den nye radaren.  Det kan jeg ikke forstå er riktig.

Den nye radaren skal fungere sammen med den eksisterende radaren Globus II, går det fram av etterretningssjefens foredrag og Forsvarsdepartementets dokumenter til Stortinget.  Det betyr at også den nye radaren vil bli satt under direkte kommando av US Stratcom, selv om norsk offisiell politikk er full nasjonal kontroll. Professor Theodore Postol ved Massachusetts Institute of Technology, MIT, mener den nye radaren på grensa til Russland er en del av en pågående omringning av Russland som vil føre til en militær konfrontasjon mellom Russland og vestlige land. Postol har bakgrunn fra den amerikanske marinen og Pentagon, og er en av verdens fremste radareksperter.

Samarbeidet mellom USA og Norge om radaranlegg i Vardø er regulert i en tosidig hemmelig avtale utenfor NATO-samarbeidet i likhet med for lytteanleggene  i Vadsø, Sør-Varanger, Fauske osv. Militær etterretning er Norges viktigste militære kapasitet, i følge NATO. Jeg mener det må legges påtrykk  for å frigi hele eller deler av den hemmelige avtalen om Globus-systemet i Vardø og andre anlegg uten at det skader nasjonale interesser. Resultatet  kunne blitt   en litt mer  opplyst  forsvarspolitisk debatt  her i landet.  Den amerikanske etterretningstjenesten NSA har frigitt omfattende avtaletekster i  det tosidige samarbeidet  med Storbritannia." skriver Wormdal blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Trumfer EU-regler alt?

Trumfer EU-regler alt?

«ILO-konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.» Dette ble vedtatt enstemmig av forrige LO-kongress, den i 2013. Fire år etter er det grunn til å spørre:

a) Fins det norske lover eller forskrifter for arbeidslivet som må vike for EU-regler?

b) Fins det tariffavtaler som må vike for EU-regler?

c) Fins det ILO-konvensjoner som må vike for EU-regler?

I 2013 var det ulike meninger om det fantes slike eksempler – om det var mange slike eksempler – og om det var viktige eksempler. De siste åra er all tvil borte. Både arbeidsgiversida og Eftas overvåkingsorganet Esa har sett seg tjent med å banke fast at både lover, tariffavtaler og ILO-konvensjoner må vike hvis de er i strid med EU-regler.Med vedtaket sitt i 2013 krevde LO-kongressen derfor det samme som Euro-LO, flertallet i EU-parlamentet og mange andre EU-instanser har krevd. EU-jussen rokkes ikke av slike vedtak. I EU har det lange utsikter å få endra EU-regler som rammer fagbevegelsen og folks rettigheter i arbeidslivet.Her i Norge kan vi bli kvitt underkastelsen under EU ved at et flertall på Stortinget – med ett års varsel – vedtar å melde Norge ut av EØS," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."