Internasjonal politikk

EU-kaos – er det bra?

EU-kaos – er det bra?

"Både seriøse forskere og tabloide medier spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå? Det er ganske sikkert en reell fare for at EU brytes opp og etterlater seg en samling stater som skuler på hverandre med større mistenksomhet og vrangvilje enn idag. Denne situasjonen stiller den norske nei-sida overfor en utfordring som vi ikke bør vri oss unna. Hvordan kan vi bidra til at EU verken ender i det totale kaos eller i det andre ytterpunktet: som et system der samfunnsmakta sentraliseres stadig sterkere for å mestre utfordringene?

To grunnproblem rammer alt EU prøver å utvikle – og alt EU prøver å være også i «normale tider». Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgang storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins på det nasjonalstatlige nivået.

For de fleste på den norske nei-sida – og forhåpentligvis også for mange, mange andre – bidrar begge deler til den skjebnesvangre feilutviklingen av EU-samfunnet. Det burde være mulig å samle brei politisk oppslutning om at vi fra norsk side – på ulike grunnlag og med ulike begrunnelser – finner fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på det indre markedet og den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk og ikke den høyresida som foreløpig har dominert dagsordenen med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

Libya-granskning vi kan lære av

Libya-granskning vi kan lære av

"Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Bård Wormdal: Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon?

Bård Wormdal: Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon?

Bård Wormdal skriver:

"Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon? Styrer USA viktige deler av norsk forsvarspolitikk? Sånne spørsmål synes jeg er interessante.

Norge har de siste årene brukt milliardbeløp på å oppgradere Orion-flyene for etterretning og angrep mot russisk atomubåter i Barentshavet for å kunne fungere i et 20-årsperpektiv. Innkjøp av flyene var i hovedsak betalt av USA. Likevel er det i høst bestemt at flyene skal utrangeres og erstattes med nye fly, samtidig med at basen flyttes fra Andenes til Evenes med de store samfunnsmessige konsekvensene det gir. Stortinget går inn for det ut fra opplysninger om at vil koste 10 milliarder. Offisielle amerikanske kilder sier mye mer. De totale kostnadene er trolig 20 milliarder kroner - eller kanskje mye mer.

I høst var jeg med å arrangere Norges første konferanse om militær etterretning. Motkreftene var store. Sjefen for Etterretningstjenesten Morten Haga Lunde brukte Aftenposten til et ensidig frontalangrep mot konferansen dagen den tok til. Samme dag rykket forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide ut med en kronikk i VG.

Sterke krefter i Stortinget, Forsvarsdepartementet og i Forsvaret ønsker ingen offentlig debatt om denne viktige delen av Forsvaret. Historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland konkluderte med at Etterretningstjenesten under den kalde krigen var ”Norges kanskje viktigste bidrag til den vestlege alliansens trykkleik og styrke.” Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i dag.

Hvor mye har det dreid seg om denne delen av Forsvaret i høstens opphetede forsvars-debatt om langtidsplan? Ingenting, selv om de offisielle budsjettene for Etterretningstjenesten er mer enn tredoblet siden den kalde krigen , og skal fortsatt øke i årene framover.

Det aller mest av Etterretningstjenesten virksomhet er er knytta til et tosidig samarbeid med USA utenom NATO-samarbeidet, som aldri har vært oppe til åpen demokratisk debatt.

Jeg kommer også neste år til å bruke tid på dette, selv om presset mot meg er stort," skriver NRK-journalist Bård Wormdal.

Heller festning Europa?

Heller festning Europa

EU ble lagd «for å løfte i flokk». Flyktningmiseren blottlegger mangelen på indre samhold, skriver Dag Seierstad.

"De flyktning-tsunamiene som nå treffer Europa, er verken tilfeldige – eller noe som vil gå over av seg sjøl.

Brutale kriger har i tur og orden herja Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen og har sammen med mange andre deler av Nord-Afrika og Midtøsten endt som «failed states» uten noen fungerende statsmakt som kan sikre levelige kår økonomisk og politisk.

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store – og etter hvert så godt kjent – at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i Midtøsten og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid «der de er». Det er den eneste langsiktige løsningen på flyktningutfordringene. For tida vender store deler av politikerne og befolkningen i Europa ryggen til enhver tanke om en slik løsning. I stedet bygges festning Europa," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.

Nils Petter Gleditsch: Myter om krig og vold

Nils Petter Gleditsch: Myter om krig og vold

Har vi virkelig bare hatt 292 år med fred i verden siden år 3600 f.Kr.? spør Nils Petter Gleditsch.

"Beregninger utført av en tidligere preses i Det Norske Videnskaps-Akademi med hjelp av historikere fra en rekke land viser at vi siden år 3600 f Kr bare har hatt 292 år med fred i verden. Siden år 650 f.Kr. har det vært 1656 rustningskappløp. Seksten av dem endte i økonomisk kollaps, resten i krig."

I litt ulike varianter har denne historien gått rundt i mediene i godt over 60 år. Militære tidsskrifter, både i øst og vest, så vel som blad utgitt av fredsbevegelsen, har tatt denne historien for god fisk. Dette trass i at den opprinnelige forfatteren, Norman Cousins, i undertittelen på sin artikkel i en avis i St. Louis, refererte til et ‘tankeeksperiment’ og senere refererte til historien som ‘fantasi’.

Tallet for antall år med fred i verden ser ut til å være hentet fra noen forholdsvis løse antakelser fra europeiske historikere i annen halvdel av 1900-tallet, mens statistikken for rustningskappløp som endte i krig er ren diktning fra Cousins side – i likhet med referansen til Det Norske Videnskaps-Akademi. I den første artikkelen hans het den norske forskeren for sikkerhets skyld dr. Storhjerne. Likevel vandret denne historien fra fantasiens verden inn i den populærfaglige litteraturen om krig og fred. Selv om opprinnelsen er blitt avslørt en rekke ganger, første gang allerede i 1962, har det vært vanskelig å få historien utradert. Den siste referansen jeg har funnet til den, er i en lærebok i årsaker til krig fra et velrenommert amerikansk fagbokforlag, utgitt i 2013, hvor den riktignok presenteres med en viss skepsis.

Det er utført seriøs forskning både om antall år med krig og fred og om sammenhengen mellom kapprustning og krig, og jeg har ikke noe ønske om å markere avstand fra den advarselen om kapprustningen som Norman Cousins ønsket å formidle. Problemet er at det ikke er noen sammenheng mellom den seriøse forskningen og den populærfortellingen som har vandret verden rundt i to generasjoner.

Dette er kanskje den mest slitesterke myten om krig og fred fra vår tid. Men det er mange flere, skriver Nils Petter Gleditch. Nedenfor er seks til.

Krigsforbryter på fredsmøte?

Krigsforbryter på fredsmøte?

Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet har invitert Henry Kissinger til å diskutere verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget.

"Ved å koble dette arrangementet så tett til fredsprisutdelinga, og med Nobelinstituttet i spissen, og i Universitets aula, tjener dette til å legitimere en av det forrige århundrets største krigsforbrytere.  Internasjonalt er pristildelinga i 1973, som førte til at to anstendige medlemmer, fra Venstre og Senterpartiet gikk ut, alltid rangert som den groveste av alle feilgrep denne komiteen har foretatt seg. Og det er en øvelse med skarp konkurranse.

I flere helt avgjørende faser var Kissinger en sentral pådriver for krig, massemyrderier og forbrytelser mot menneskeheten. Dette er ikke konspirasjonsteorier og løse påstander, men noe av det som er best dokumentert i nyere historie.

Noe av det som er best kjent, er selvsagt Kissingers avgjørende rolle i sabotasjen av den mulige fredsavtalen i Vietnam i 1968. Nixon var redd for en slutt på krigen ville styrke en president fra det demokratiske partiet, Kissinger ga han fortrolige lekkasjer fra Paris og varslet at nå var det fred på ferde. Nixon takket og bukket, fikk Sør-Vietnam til å avbryte, og lokket med bedre vilkår hvis han blei valgt. Det tok fem år og hundretusener av menneskeliv før en ny avtale kom på plass, og to år til før Saigons fall." skriver Tore Linnè Eriksen blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Ufattelige lidelser. Hvorfor atomvåpen må forbys

Ufattelige lidelser. Hvorfor atomvåpen må forbys

Siden 1947 har den kjente «dommedagsklokken» på forsiden av tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists vært et symbolsk bilde på hvor nær verden er en utslettelse på grunn av menneskeskapt teknologi. I 2015 ble klokken flyttet fram til tre minutter på tolv. Dommedagsklokken har ikke stått så nær midnatt siden den kalde krigen var på sitt verste tidlig på 1980-tallet. Det vitenskapelige panelet som stiller dommedagsklokken, begrunner sin økte bekymring blant annet med den pågående oppgradering av atomvåpenarsenalene og den manglende fremgangen i nedrustningsarbeidet.  

De siste tiårene er verden blitt et farligere sted. Flere stater har skaffet seg atomvåpen, og alle atommaktene bruker store summer på å modernisere sine våpenarsenaler. Nedrustningsarbeidet står i stampe. Økt internasjonal spenning, regionale konflikter, terrorisme og politisk ustabilitet øker risikoen for at atomvåpen blir brukt på ny, villet eller ved uhell. En slik katastrofe kan unngås om verdens land erkjenner de enorme humanitære konsekvensene bruk av atomvåpen vil innebære; innser at disse våpnene må avskaffes; og vedtar et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen som basis for full atomnedrustning.  

Leger i mange land har over lengre tid advart mot farene ved atomvåpnene. Den internasjonale legeforening mot atomkrig (IPPNW) fikk Nobels fredspris i 1985 for sitt opplysningsarbeid om de humanitære virkningene av atomkrig. Legenes budskap har fått fornyet aktualitet og oppmerksomhet i dag. Til dette kommer ny kunnskap om omfattende klimaendringeretter selv en «begrenset» atomkrig, med påfølgende matmangel og sultedød for milliarder mennesker.  

Norske leger mot atomvåpen har produsert et faktahefte om atomvåpens medisinske, humanitære og økologiske virkninger. 

Syria: Bana, 7 år

Syria: Bana, 7 år

Hans Olav Fekjær skriver:

"Det pågår alvorlige krigshandlinger i to større byer, Aleppo og Mosul. Våre medier forteller at i Aleppo fører dette til fryktelige lidelser for sivile, men vi hører ikke om slikt i Mosul - der er det jo de snille amerikanerne som bomber, ikke de slemme russerne.

Våre medier har pleid å dekke Syria-krigen ved hjelp av meldingene fra SOHR, Syrian Observatory for Human Rights. Det er et imponerende navn, men det drives av en ex-syrer i London, som gjør det ved siden av jobben sin. Han har ikke vært i Syria i dette århundre, men sender daglige meldinger som med stor nøyaktighet forteller hvor mange som er drept av regjeringsstyrkene og russerne. Han gjør ingen hemmelighet av sin motstand mot den syriske regjeringen.

Men nå har vestlige medier fått en annen kilde. Det skal være den sju års jenta Bana, som bor i Østre Aleppo og beskriver daglig lidelsene på Twitter. Hun har bl.a. skrevet at Vesten heller må starte tredje verdenskrig enn å la regjeringsstyrkene vinne krigen. I vestlige medier er hun superpopulær - når en tar et nyhetssøk på Google får en opp mange tusen nyhetsmeldinger.

Det er ganske pussig at da hun rapporterte at boligen var ødelagt ved bombing, fortsatte hun å tvitre som før. Hun skriver også et perfekt avansert engelsk - hvor mange sjuårs jenter i Syria gjør det? Det hele er jo mistenkelig, og hvem som helst kan på nettet gi seg ut for å være en sjuåring i Syria. Men lidelsene til en sjuårs jente appellerer jo til sterke følelser, så propagandamessig er det en gullgruve."

Ny handelspolitikk eller kaos?

Ny handelspolitikk eller kaos?

Den ene handelsavtalen etter den andre blir erklært død. Først innrømmet Barrack Obama og Angela Merkel at TTIP-avtalen mellom EU og USA er avlyst. Forrige uke annonserte Donald Trump at USA trekker seg fra TPP-avtalen med stillehavslandene. Nå går jaggu enda en avtale i veggen. Børge Brende og den norske regjeringen skulle være med på å signere TISA-avtalen på mandag sammen med EU, USA og 20 andre land. Før helgen meldte regjeringen at TISA-avtalen utsettes til nyåret.

Rettferdig globalisering er den eneste redningen for globaliseringen. Bevegelsene mot de udemokratiske handelsavtalene er ikke mot internasjonalt samarbeid. Ytre høyre er det. Vil de store partiene i Norge utforske den internasjonale og solidariske veien ut av blindgaten? Eller vil de gjøre samme feilen som sine amerikanske og britiske kollegaer?

Her er seks krav dersom man ønsker ønsker internasjonalt samarbeid framfor Trumps uberegnelige egeninteresse og ytre høyre-politikk fra Brexit-regjeringen eller Le Pens Frankrike:

• Klimaavtalen er viktigere enn handelsavtaler. Det må utvikles en internasjonalt avtalehierarki som sørger for at målene i Paris-avtalen forbedres og blir fulgt. Handelsavtaler har domstoler som straffer land økonomisk, mens klimaavtalen ikke koster noe å bryte. Det fører til at økonomiske hensyn trumfer planeten.

• Selskaper skal ha plikter, ikke bare rettigheter. Norge må støtte arbeidet med et nytt FN-traktat for næringsliv og menneskerettigheter, som gjør det straffbart å bryte menneskerettighetene for selskaper.

• Lokalt næringsliv skal nyte godt av investeringer. Lokalt ansatte, teknologioverføring og samarbeid med lokalt næringsliv er viktigere enn kortsiktige investeringer som legger ned forbud mot å stille krav til investorene, slik det er foreslått i TISA-avtalen.

• Finansindustrien skal styres gjennom handelsavtaler med klare krav mot skatteparadis, skadelig spekulasjon og forvokste «too big to fail»-banker som er en risiko for økonomien.

• Handelsavtaler skal utarbeides i samarbeid med sivilsamfunnet og fagbevegelsen, ikke bare med næringslivet. Gode samarbeidsavtaler mellom land kan fremme utvikling av fornybar energi og bærekraftig næringsutvikling. Gjensidig nytte må bli en byggestein i handelsavtalene.

• Regelverket skal stadfeste regjeringers ubestridbare politiske handlingsrom. Press på konkurranseutsetting og privatisering har ingenting i en handelsavtale å gjøre.

Dette skriver Attac-leder Petter Slaatrem Titland. Les hele artikkelen nedenfor.

Forsvarets forskere

Forsvarets forskere

"Det er problematisk at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

Hvis vi skal ta ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, bør vi omgjøre de militære forskingsinstitusjonene til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet."

Dette er det tydlige budskapet fra historiker Lars Borgersrud. Les hele hans ytring nedenfor.

EU-motstand fra venstre

EU-motstand fra venstre

Tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa forutsetter at det er venstresida som endrer EU, skriver Dag Seierstad i sin kommentar til en samling forrige helg av EU-kritikere fra den europeiske venstresida.

"Det som i dag i størst grad rammer EU-systemet, er den aggressive fremmedfrykten som den ekstreme høyresida fremmer. Det vil derfor bli avgjørende for Europas framtid om det er høyresida eller venstresida som gjør EU til noe annet enn det er i dag.

De sosialdemokratiske partiene har aldri lagt fram noe alternativ til den rådende krisepolitikken. De har stått bak den valutaunionen som har splitta EU mer enn noe annet, og de har vært med på å gjøre EU-institusjonene i Brussel, Frankfurt og Luxemburg mektigere og stadig mer utilgjengelige.

Det er de radikale delene av fagbevegelsen og partiene til venstre for sosialdemokratene som har stått sammen om en krass kritikk av den økonomiske kuttpolitikken.

Asbjørn Wahl retta kritikken sin også mot den europeiske venstresida: «Den voksende høyrepopulismen er et uttrykk for at venstresida er i en djup ideologisk og politisk krise.» Da må vi våge å diskutere hva årsakene kan være. Det må til for å skape den effektive motstandskampen mot nyliberalismen i Europa.

De aktuelle utfordringene fra ekstrem-høyre ender fort i en aggressiv nasjonalisme retta ikke bare mot flyktninger fra fjerne strøk, men også mot naboland. Møtet i København ble en bekreftelse på at antikapitalistiske framstøt fra venstrepartier, nasjonale fagbevegelser, miljøbevegelser og organisasjoner innen det sosialpolitiske feltet vil se tilsvarende miljøer i andre land som de mest opplagte samarbeidspartnerne.

Det er derfor helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig har dominert mediebildet med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Seierstad blant annet. Les mer nedenfor.