Internasjonal politikk

EU-motstand fra venstre

EU-motstand fra venstre

Tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa forutsetter at det er venstresida som endrer EU, skriver Dag Seierstad i sin kommentar til en samling forrige helg av EU-kritikere fra den europeiske venstresida.

"Det som i dag i størst grad rammer EU-systemet, er den aggressive fremmedfrykten som den ekstreme høyresida fremmer. Det vil derfor bli avgjørende for Europas framtid om det er høyresida eller venstresida som gjør EU til noe annet enn det er i dag.

De sosialdemokratiske partiene har aldri lagt fram noe alternativ til den rådende krisepolitikken. De har stått bak den valutaunionen som har splitta EU mer enn noe annet, og de har vært med på å gjøre EU-institusjonene i Brussel, Frankfurt og Luxemburg mektigere og stadig mer utilgjengelige.

Det er de radikale delene av fagbevegelsen og partiene til venstre for sosialdemokratene som har stått sammen om en krass kritikk av den økonomiske kuttpolitikken.

Asbjørn Wahl retta kritikken sin også mot den europeiske venstresida: «Den voksende høyrepopulismen er et uttrykk for at venstresida er i en djup ideologisk og politisk krise.» Da må vi våge å diskutere hva årsakene kan være. Det må til for å skape den effektive motstandskampen mot nyliberalismen i Europa.

De aktuelle utfordringene fra ekstrem-høyre ender fort i en aggressiv nasjonalisme retta ikke bare mot flyktninger fra fjerne strøk, men også mot naboland. Møtet i København ble en bekreftelse på at antikapitalistiske framstøt fra venstrepartier, nasjonale fagbevegelser, miljøbevegelser og organisasjoner innen det sosialpolitiske feltet vil se tilsvarende miljøer i andre land som de mest opplagte samarbeidspartnerne.

Det er derfor helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig har dominert mediebildet med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Seierstad blant annet. Les mer nedenfor.

SVs forsvars- og sikkerhetspolitikk: Innspill fra en arbeidsgruppe

SVs forsvars- og sikkerhetspolitikk: Innspill fra en arbeidsgruppe

En arbeidsgruppe har levert et debattinnspill i SVs programarbeid som konkluderer slik:"Vi mener sentrale deler av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk bør være:

- Vi skal sikre oss større selvstendig handlingsrom og gjøre oss mer uavhengige av NATO ved å omorganisere forsvaret til et moderne okkupasjonsforsvar til lands, et moderne sjøforsvar og det luftforsvaret vi trenger for å forsvare vårt fysiske territorium.

- Norge skal selv ha ansvaret for overvåkning, sikkerhet og avspenning i nord. Det innebærer også at:

--- NATO-øvelsen Trident Juncture (2018) holdes borte fra Nord-Norge.

---Vi skal ikke ha noen utenlandske baser eller permanente utenlandske styrker på norsk jord.

- På lang sikt skal Norge arbeide for en nordisk forsvarsallianse. Et første skritt er å opprette en organisasjon med ansvar for nordisk forsvarssamarbeid.

- Det sivil-militære samarbeidet i Norge må styrkes og hele landet må være beredt til å bidra under krisehåndtering. Det innebærer blant annet:

--- En kort allmenn verneplikt hvor alle ungdommer lærer grunnleggende om våpen, sanitet og samfunnssikkerhet slik at befolkninga vet hvordan vi skal opptre ved kriser. I tillegg kommer et lengre program for dem som egner seg til og ønsker å gjennomføre militær verneplikt.

- Sjøforsvaret må oppgraderes med blant annet ubåter og ha flere seilingsdøgn i nord.

- Bestillingen av F-35 fryses på det nivået Stortinget har vedtatt til nå, 28 fly, inntil vi har et tydelig konsept for et balansert forsvar, med en bærekraftig forsvarsøkonomi på plass.

- Det skal satses på å bekjempe nye trusler, gjennom god overvåking og etterretning samt en satsing på cyberforsvaret og bedre kunnskap om digital sikkerhet i samfunnet."

Debatten går. Hva mener du?

Oppgjørets time for skråsikkerheten

Oppgjørets time for skråsikkerheten

"Er det noe valget av Donald Trump som USAs neste president helt åpenbart minner oss om, så er det at spådommene vi ofte foretar om fremtiden er av svært begrenset verdi. Kartet kan alltid tegnes opp på nytt - både av progressive og reaksjonære krefter - og den nye konvensjonelle visdommen vi da sitter igjen med vil være akkurat like porøs som den vi kastet på dynga. Derfor er det også umulig å si hva fire eller åtte år med Trump som president vil bety for sikkerhetssituasjonen i verden, trass i at det finnes en rekke mer eller mindre skråsikre argumenter som blir presentert nå, både for hvor potensielt katastrofalt det kan være og hvordan en Trump-administrasjon kan overraske positivt og bringe nytenkning til verdens mektigste våpenmakt.

“En åpnere debatt” er kanskje et blodfattig krav å komme med etter et valg som har skremt vettet av store deler av offentligheten. Men det er faktisk viktig. Oppgjøret med skråsikkerheten kan ikke bare gjelde tallknuserne som ikke klarte å fange opp Trumps appell i rurale strøk og langs rustbeltet. Det bør også gjelde en norsk forsvarspolitisk offentlighet som klarte å hale i land en langtidsplan for forsvaret som i større grad enn noensinne bandt oss til NATO-masten - mens det kvelden før ble valgt en ny president som ikke har vært klar på om han i det hele tatt er interessert i å ta rore," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor.

Reelle og overdramatiserte globale trusler: Den nye usikkerhetsarkitekturen og forvitringen av det liberale demokratiet

Reelle og overdramatiserte globale trusler: Den nye usikkerhetsarkitekturen og forvitringen av det liberale demokratiet

Professor Tone Bleies innledning på etterretningskonferansen.

"Den uhyre raskt ekspanderende sikkerhetsarkitektur spenner fra ekspansjonen i både sivil og militær etterretning, militærbaser, sikkerhetssystemer på transportsystemer og andre offentlige rom, nett-tilknyttede mobiltelefoner og høyteknologiske satellittinstallasjoner på landjorden og i atmosfæren. Militære etterretningsinstallasjoner i Nord-Norge og i Barentsregionen er  en integrert del av denne arkitekturen.

Som borgere, journalister eller reisende forholder vi oss i hverdagen til konkrete rutinemessige og tilgjengelige fysiske manifestasjoner av denne arkitekturen, uten at vi har forutsettinger til å vurdere om de private og offentlige investeringene står i rimelig forhold til resultatene. Blir vi faktisk betydelig tryggere? Dessuten, hvilke andre samfunnsmessige konsekvenser har denne sikkerhetsarkitekturen? Den knytter sammen mobilbrukere, lokaliteter, regioner og kloden på måter som vi så vidt er begynt å erkjenne rekkevidden av. Dette gjelder for den enkeltes frihet, for vårt demokratiske politiske systemer, et normbasert internasjonalt samfunn og betingelsene for krig og fred.

En forutsetning for fredsarbeid er å kunne adressere de underliggende årsaker til stor sosial og økonomisk ulikhet. Dette er primært en svak fordelingspolitikk, uforholdsmessig premiering av de mest velstående, privatisering av viktige fellesressurser, knapphet på basisressurser på grunn av raske klimaendringer, høye levekostnader, og uproporsjonert høye militærkostnader. Dagens risikofikserte debattklima er altoverveiende fokusert på kortsiktig håndtering (såkalt «management») av fremmedkrigere og flyktningestrømmer. Man overser i høy grad de virkelige store globale og nasjonale risikoene for samfunnssikkerhet, demokrati og den enkelte borgers trygghet og velferd," sa Tone Bleie, professor i offentlig politikk og planlegging, Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet, på etterretningskonferansen i Vadsø.

Les hele hennes innledning nedenfor.

Oslo kommune som stor innkjøper: Må hindre barnearbeid

Oslo kommune som stor innkjøper: Må hindre barnearbeid

All ære til elevene ved Øraker skole. Elevene i valgfaget "Demokrati i praksis" jobbet med et større prosjekt mot barnearbeid, og i den sammenheng leverte de inn et innbyggerforslag med mer enn 400 underskrifter til Oslo bystyre. De ønsket at bystyret skulle vedta at  «Oslo kommune leder an i kampen mot barnearbeid og krever at varer og tjenester de kjøper er fri for barnearbeid.»

Bystyret forbedret noe på teksten og vedtok denne uka at "Bystyret ber byrådet videreføre og videreutvikle innsatsen mot barnearbeid, herunder ivareta kommunens forpliktelser etter ILO-konvensjon 138 og 182 i tråd med ny forskrift om offentlige anskaffelser."

I mitt innlegg i Oslo bystyre utvidet jeg perspektivet noe: "Hver og en av oss bør nok også gå i oss selv og tenke igjennom hvordan vi opptrer som kunder, f.eks. når det gjelder de store kleskjedene-butikkene.Svært mye av de masseproduserte klesvarene fra Kambodsja, Thailand. eller hvor de måtte være fra, har en utsalgspris som tilsier at det nesten er klin umulig å produsere til den prisen og samtidig ha anstendig lønn og arbeidsforhold.

Mange av de store kjedene er da også rett som det er i offentligheten med eksempler på at de står for en grov utnytting av fattigfolk i andre land. For ikke så lenge siden så vi f.eks. at den svenske klesgiganten Hennes & Mauritz benyttet seg av klesfabrikker i Kambodsja som bruker barn i produksjonen. Et tips til oss som forbrukere er å unngå merkevareselskapene som hemmeligholder hvem som har laget klærne og skoene dine. Da er det grunn til å tro at her er det ugler i mosen.

Både kommunen og hver enkelt av oss har et forbedringspotensiale til å tenke etikk i rollen som forbrukere."

Les hele innlegget nedenfor, under "les mer."

Guro Sibeko: Oktober 2016

Guro Sibeko: Oktober 2016

Friskt fra Guro Sibeko, som reagerer på at Regjeringen tilbakekaller oppholdstillatelser. Til tross for at vi frarådes å reise til Mogadishu får somaliske barn, som har fått opphold og rukket å etablere seg i Norge, trukket tillatelsene tilbake.

Oktober 2016.

Viktoria! Helle! Janne!

Nå tar de barna våre!

De minste.

De vi har holdt i hendene som skjøre fuglunger, Jostein

verga mot angst og retraumatisering

mata nebb til nebb med latinske bokstaver og arabiske tall

strøket på til fjærpryden vokste seg tett og fargesprakende

de vi har sett folde ut vingene og fly, Olaf

nå vil de klippe vingene av dem, Merete

nå vil de steke dem langsomt over åpen ild.

(Les hele hennes tekst nedenfor.)

TV-aksjonen: Gi så det monner

TV-aksjonen: Gi så det monner

Krig og vold skaper enorme lidelser. Mennesker blir drept, og ringvirkningene for lokalbefolkningen er katastrofale. De mangler vann, mat og medisiner, helsetilbudet svekkes, de må flykte fra hjemmene sine og har ingen jobb å gå til. Dette fører igjen til underernæring, helseproblemer, utrygghet og fattigdom.

Årets TV-aksjon går til Røde Kors sitt arbeid i ni land: Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Myanmar, Somalia, El Salvador, Guatemala og Honduras. Pengene går også til å hjelpe flyktninger som har kommet til Norge.

Røde Kors er flere steder en av få hjelpeorganisasjoner som slipper til med humanitær hjelp, og har gjennom lokale frivillige tilgang til mennesker i svært sårbare situasjoner. Gjennom TV-aksjonen skal flere mennesker i krig- og konfliktområder få livsviktige medisiner, helsehjelp, rent vann og mat. Behovet er enormt, og hvert bidrag er med på å redde liv.

Gi så det monner!

Norge som etterretningsbase: Tryggingspolitiske dilemma

Norge som etterretningsbase: Tryggingspolitiske dilemma

Under denne overskriften innledet Hallvard Tjelmeland, professor i nyere tids historie ved Universitetet i Tromsø, på etterretningskonferansen denne uka.

"Det springande punktet i ein nasjonal tryggingspolitisk samanheng er om etterretninga har bidratt og bidrar til stabilisering av relasjonane mellom aust og vest generelt og mellom Norge og Russland spesielt. Og for å vurdera dette er det avgjerande korleis ein vurderer trusselbiletet på tidlegare sovjetisk, nå russisk side. Også her kan det vera nyttig med eit historisk tilbakeblikk. Det er klart at styrkeoppbygginga på Kola frå 1950-talet og særleg 1960-talet av må sjåast i ein større geopolitisk samanheng, i lys av den globale styrkekampen mellom supermaktene under den kalde krigen og også i lys av stormaktsrivalisering i dag, då Russland prøver å reisa seg som stormakt.

Det avgjerande spørsmålet i ein norsk samanheng under den kalde krigen og framleis i dag er om dette aukar faren for at norsk territorium i nord vil kunna bli utsett i ein spent internasjonal situasjon – og om det norske bidraget til USAs globale maktstrategiar i seg sjølv aukar den faren. For å vurdera desse spørsmåla kan ein ikkje sjå Norges rolle som etterretningsbase uavhengig av andre politikkfelt, som utanrikspolitikken, forsvarspolitikken og tryggingspolitikken. Det er summen av dette som er avgjerande for korleis vår nabo i aust oppfattar Norge. Og dette har vore forstått av norske regjeringar av ulik farge gjennom heile etterkrigstida," sa han blant annet.

Les hele hans foredrag nedenfor.

En ny kald krig? Nødvendigheten av kritiske studier i norsk sikkerhetspolitikk

En ny kald krig? Nødvendigheten av kritiske studier i norsk sikkerhetspolitikk

"Jeg har fått telefoner fra nervøse generaler som gjerne ser at jeg ikke publiserer kronikker om Libya-krigen, om ikke annet enn for å støtte offiserskollegaer som risikerer liv og helse i utlandet. Selv topper i embetsverket har bedt meg om å «holde kjeft» fordi det skaper politisk støy og oppleves som illojalt når norske styrkebidrag sendes ut for å støtte såkalte «moderate» sunni-militser i Syria," sier Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren og er ansatt ved Forsvarets stabsskole/Forsvarets høgskole.

På etterretningskonferansen i Vadsø sa han bl.a.: "Et yndet uttrykk for å beskrive norsk sikkerhetspolitikk er dette: «Norges sikkerhetspolitikk ligger fast». Begrepet «ligger fast» er i seg selv betegnende for den norske orienteringen. Det må nemlig ikke sås tvil om hvor Norge står i sikkerhetspolitikken. Om norsk sikkerhetspolitikk ikke skulle «ligge fast», men vingle mellom øst og vest, vil det umiddelbart bli oppfattet som opportunistisk og uforutsigbart i både Moskva og Washington. Hvorfor? Fordi Norge er medlem i NATO, ligger 12 mil fra Russlands viktigste atomstyrke, og fungerer som en tidlig lytte- og varslingspost for USAs sikkerhet i krise og krig. Frykten for hvilke signaler vi sender til våre allierte og våre naboer er en av hovedgrunnene til at kritiske studier langt på vei er fraværende i norsk sikkerhetspolitikk.

Nødvendigheten av kritiske studier av norsk sikkerhetspolitikk er mer påtrengende enn under den kalde krigen. Dette er først og fremst fordi kompleksiteten og uforutsigbarheten er større i dag enn før. Og nettopp fordi konsekvensene av de valg vi gjør ofte har så langvarige og vidtgående konsekvenser – som for eksempel forholdet til USA og naboskapet med Russland – så er det ekstra viktig at det hele tiden genereres mer kunnskap og mer innsikt. Samtidig er det fortsatt slik at innflytelsen fra de tre nivåene – det internasjonale, det nasjonale og det sektorbaserte – ligger som en «klam hånd» over norsk sikkerhetspolitikk.

Mitt hovedpoeng er derfor at vi må bli flinkere til å utfordre disse nivåene. Vi må skape et større rom for mer kunnskap, noe også norske beslutningstakere vil være mer tjent med i løpende politikkutforming, enten det er i Barentshavet, i Finnmark, i Syria eller i Afghanistan."

Les hele hans foredrag på etterretningskonferansen i Vadsø under "les mer."

Militær etterretning som en demokratisk blindsone

Militær etterretning som en demokratisk blindsone

Dette talte jeg om i går på en større internasjonal konferanse i Vadsø.

Jeg konkluderte min innledning slik:

Avkledd alle fraser og juksete innpakninger mener jeg at vi reelt sett har utenlandske baser på norsk jord, hvor vi har gjort oss til nyttige idioter for amerikanske stormaktsinteresser. Særlig på e-siden stiller vi norsk territorium til disposisjon for USA: Dette gjør norske lokalsamfunn til utsatte bombemål. Det kan tenkes mange situasjoner hvor den lille nasjonen Norge har motstridende interesser til stormakten USA.

Dette kan det være uenighet om, og det er en real samfunnsdebatt. Men jeg har over mange år brukt mye tid på å dokumentere fakta. Og ansvarlige politikere, forsvarstopper og statsapparatet har satt inn betydelige ressurser for å forhindre at forsvars- og sikkerhetsdebatten får slik tilfang av faktainformasjon.

Les hele mitt innlegg under "les mer."

Når arbeidsfolk svekkes

Når arbeidsfolk svekkes

Hvordan EU tvang igjennom at hver fransk arbeidsplass skal ha sin egen arbeidslov.

"Det franske samfunnet har i mer enn et halvt år vært prega av demonstrasjoner, streiker og gatekamper i protest mot å svekke den franske arbeidsloven. Gatekampene har til dels vært voldelige. I mars 2015 var 400.000 mennesker i gatene. Meningsmålinger viste at 60–70 prosent av velgerne var uenige i lovforslaget.

Nesten 2000 har vært arrestert, og flere hundre politibetjenter ble skadd i løpet av disse månedene. Det har nok betydd at enda flere demonstranter har blitt skadd av et politi som ikke er kjent for å være konfliktsky, men det tallet har jeg ikke klart å finne. I juli var en ny «Arbeidslov» et faktum, men demonstrasjonene, streikene og gatekampene fortsatte. En medvirkende årsak var måten loven ble vedtatt på.

Den nye arbeidsloven ble ikke vedtatt av nasjonalforsamlingen slik som nye lover normalt skal bli, den ble ikke en gang lagt fram til diskusjon der. I stedet ble loven vedtatt av presidenten, Francois Hollande, i kraft av spesielle fullmakter som de Gaulle for seksti år sia sørga for at den franske grunnloven skulle gi presidenter.

Le Pen sine representanter i nasjonalforsamlinga forlot salen da statsminister Manuel Valls gjorde det klart at loven ville bli vedtatt av presidenten. Dermed slapp han å se hvor mange som ville stemme mot loven i hans eget sosialistparti. Loven ble ikke holdt unna parlamentet fordi den var lite kontroversiell. Tvert imot. Den er så kontroversiell at streikene, demonstrasjonene og gatekampene har vart hele sommeren i gjennom – også etter av loven var vedtatt," skriver Dag Seierstad blant annet.

Les hele artikkelen under "les mer."