Libya: Hva frykter de?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 26. januar 2017 05:24

Dag Seierstad spør betimelig:

"Seks norske F16-fly slapp 588 bomber i Libya. Vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Det var mye annet vi heller ikke visste.

26. april i fjor fremma Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV et forslag i Stortinget om ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen. Forslaget ble stemt ned med 78 mot 21 stemmer av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I Danmark har Folketinget alt for et par år sia satt i gang en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Og i Storbritannia har Underhuset i sommer hatt en livlig debatt basert på en offentlig rapport om Nato-bombingen i Libya i 2011.

Den britiske rapporten slo fast at det ble gjort alvorlige feil både før, under og etter krigen. Den hevder at faren for massemord på sivile antakelig var sterkt overdrevet. Etterretningsopplysningene som ble lagt til grunn for den militære intervensjonen var både mangelfulle og upålitelige. Da bombingen etter få dager hadde fått regjeringsstyrkene til å gi opp stormløpet østover, fortsatte bombingen og nå mot et nytt krigsmål som var et klart brudd med FN-mandatet: det nye målet var å styrte Gaddafi-regimet.

Hva er det stortingsrepresentantene våre ikke vil vite, som danske og britiske politikere ikke frykter? Det er som om de skulle ha vedtatt:

* Vi vil ikke granske hvorfor norske bombefly skulle settes inn.

* Vi vil ikke granske hvilken virkning norske bomber hadde.

* Vi vil ikke vite om bombeaksjonen bidro til at Libya er blitt en sammenbruddsstat (failed state)

Fra Arbeiderpartiet ble det tidlig i fjor høst meldt at partiet ikke ville diskutere Libya-aksjonen før rapporten fra det offentlige Afghanistan-utvalget forelå. Den rapporten, som er uhyre kritisk til hva vi oppnådde i Afghanistan, er for tida til debatt, men er forsøkt lagt i en skuff av regjeringspartiene. Kan vi håpe at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet sikrer flertall for en like nærgående gransking av hva vi oppnådde med bombingen vår i Libya?" spør Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

Tilbake til unormalen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 20. januar 2017 09:57

Ifølge den offisielle forsvarspolitiske retorikken er hele verden i endring bortsett fra Norge, som følger de lange linjene. Så enkelt er det ikke., skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

"Når Forsvarsministeren møter i Oslo Militære Samfund for å holde sin årlige tale, er det for å trekke de lange linjene. Ine Eriksen Søreides tale i år var intet unntak. Talen kretset naturlig nok rundt arbeidet med langtidsplanen i året som har gått, samtidig som den dvelte ved de bekymringsverdige utviklingstrekkene vi ser rundt oss – Russlands annektering av Krim i 2014, fremveksten av hybride virkemidler i en rekke konflikter, borgerkrigen i Syria som er på sitt sjette år, måten terror endrer europeisk politikk.

Bildet ministeren tegner opp er dystert, men tross alt relativt realistisk og nøkternt. Der det svikter i den offisielle kommunikasjonen rundt Norges forsvarspolitiske rolle i verden, er når alle grep vi foretar oss i sikkerhets- og forsvarspolitikken blir fremstilt som en videreføring av normalen, mens det er resten av verden står for endringen.

Det er varslet en stortingsmelding om sikkerhetspolitiske veivalg i år. I den forbindelse er vi nødt til å ta et oppgjør med den sikkerhetspolitiske diskursen. Det er en glimrende anledning. For Ine Eriksen Søreide har rett – det er en alvorlig tid vi lever i, med en rekke bekymringsverdige utviklingstrekk. Men den krever at forsvarsministeren slutter å late som om alt er ved det normale. Når stortingsmeldingen skal handle om “sikkerhetspolitiske veivalg” minner den oss også om at vi har valg – og at vi tar dem, skriver Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Europa: Asylsøkere risikerer å fryse ihjel

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 14. januar 2017 05:47

Signer aksjonen for å kreve at EU tar ansvar for asylsøkere som nå er strandet i vinterkulda på de greske øyene. Tusenvis av liv står i fare!  

Europa kan ikke la mennesker fryse ihjel. Vi må handle nå. Som Amnesty sier:

Sør-Europa opplever nå en kuldebølge. Som et resultat av EUs avtale med Tyrkia står barn, kvinner og menn i umiddelbar fare for å fryse ihjel på de greske øyer. Mange sover i snødekte telt, og blir nærmest holdt som gisler av europeiske ledere som svikter i sin håndtering av flyktningkrisen.  

Siden EU-Tyrkia avtalen trådde i kraft imars 2016, har europeiske ledere samlet opp asylsøkere på de greske øyene med hensikt om å sende dem tilbake til Tyrkia. Returavtalen med Tyrkia er basert på den feilaktige forutsetningen om at asylsøkeres rettigheter blir respektert der. Returene har imidlertid ikke skjedd slik de europeiske lederne forventet, noe som har resultert i en humanitær katastrofe der mennesker lever under uverdige forhold i Europas utkant.  

Dessverre er det i de europeiske regjeringenes interesse å holde flyktningene på øyene. Det å sørge for å få folk av øyene ville være et tilbakeslag for EU-Tyrkia avtale, en avtale det ser ut som om de ønsker å opprettholde for enhver pris.  

De kummerlige forholdene asylsøkere lever i på de greske øyene er en del av en bevisst politikk for å hindre andre asylsøkere i å komme til Europa. De europeiske regjeringene ønsker også å holde disse menneskene på øyene for å sikre at asylsøkere faktisk returneres til Tyrkia.   Europas behandling av flyktninger er en skam.Verden kan ikke se vekk. Europa må handle for å unngå en humanitær katastrofe. Tusenvis av liv står i fare.

Signer Amnestys appell i dag!

EU-kaos – er det bra?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert onsdag 11. januar 2017 05:59

"Både seriøse forskere og tabloide medier spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå? Det er ganske sikkert en reell fare for at EU brytes opp og etterlater seg en samling stater som skuler på hverandre med større mistenksomhet og vrangvilje enn idag. Denne situasjonen stiller den norske nei-sida overfor en utfordring som vi ikke bør vri oss unna. Hvordan kan vi bidra til at EU verken ender i det totale kaos eller i det andre ytterpunktet: som et system der samfunnsmakta sentraliseres stadig sterkere for å mestre utfordringene?

To grunnproblem rammer alt EU prøver å utvikle – og alt EU prøver å være også i «normale tider». Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgang storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins på det nasjonalstatlige nivået.

For de fleste på den norske nei-sida – og forhåpentligvis også for mange, mange andre – bidrar begge deler til den skjebnesvangre feilutviklingen av EU-samfunnet. Det burde være mulig å samle brei politisk oppslutning om at vi fra norsk side – på ulike grunnlag og med ulike begrunnelser – finner fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på det indre markedet og den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk og ikke den høyresida som foreløpig har dominert dagsordenen med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

Libya-granskning vi kan lære av

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 05. januar 2017 21:15

"Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Bård Wormdal: Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 03. januar 2017 05:21

Bård Wormdal skriver:

"Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon? Styrer USA viktige deler av norsk forsvarspolitikk? Sånne spørsmål synes jeg er interessante.

Norge har de siste årene brukt milliardbeløp på å oppgradere Orion-flyene for etterretning og angrep mot russisk atomubåter i Barentshavet for å kunne fungere i et 20-årsperpektiv. Innkjøp av flyene var i hovedsak betalt av USA. Likevel er det i høst bestemt at flyene skal utrangeres og erstattes med nye fly, samtidig med at basen flyttes fra Andenes til Evenes med de store samfunnsmessige konsekvensene det gir. Stortinget går inn for det ut fra opplysninger om at vil koste 10 milliarder. Offisielle amerikanske kilder sier mye mer. De totale kostnadene er trolig 20 milliarder kroner - eller kanskje mye mer.

I høst var jeg med å arrangere Norges første konferanse om militær etterretning. Motkreftene var store. Sjefen for Etterretningstjenesten Morten Haga Lunde brukte Aftenposten til et ensidig frontalangrep mot konferansen dagen den tok til. Samme dag rykket forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide ut med en kronikk i VG.

Sterke krefter i Stortinget, Forsvarsdepartementet og i Forsvaret ønsker ingen offentlig debatt om denne viktige delen av Forsvaret. Historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland konkluderte med at Etterretningstjenesten under den kalde krigen var ”Norges kanskje viktigste bidrag til den vestlege alliansens trykkleik og styrke.” Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i dag.

Hvor mye har det dreid seg om denne delen av Forsvaret i høstens opphetede forsvars-debatt om langtidsplan? Ingenting, selv om de offisielle budsjettene for Etterretningstjenesten er mer enn tredoblet siden den kalde krigen , og skal fortsatt øke i årene framover.

Det aller mest av Etterretningstjenesten virksomhet er er knytta til et tosidig samarbeid med USA utenom NATO-samarbeidet, som aldri har vært oppe til åpen demokratisk debatt.

Jeg kommer også neste år til å bruke tid på dette, selv om presset mot meg er stort," skriver NRK-journalist Bård Wormdal.

Heller festning Europa?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 16. desember 2016 05:10

EU ble lagd «for å løfte i flokk». Flyktningmiseren blottlegger mangelen på indre samhold, skriver Dag Seierstad.

"De flyktning-tsunamiene som nå treffer Europa, er verken tilfeldige – eller noe som vil gå over av seg sjøl.

Brutale kriger har i tur og orden herja Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Jemen og har sammen med mange andre deler av Nord-Afrika og Midtøsten endt som «failed states» uten noen fungerende statsmakt som kan sikre levelige kår økonomisk og politisk.

Samtidig er forskjellen i levekår og trygghet mellom Europa og nærområdene sørover og østover så ufattelig store – og etter hvert så godt kjent – at presset mot grensene våre bare vil øke.

Den eneste løsningen er enkel å uttrykke: Menneskene i Midtøsten og Nord-Afrika må sikres både fred og inntektsgivende arbeid «der de er». Det er den eneste langsiktige løsningen på flyktningutfordringene. For tida vender store deler av politikerne og befolkningen i Europa ryggen til enhver tanke om en slik løsning. I stedet bygges festning Europa," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele artikkelen nedenfor.

Nils Petter Gleditsch: Myter om krig og vold

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 11. desember 2016 05:49

Har vi virkelig bare hatt 292 år med fred i verden siden år 3600 f.Kr.? spør Nils Petter Gleditsch.

"Beregninger utført av en tidligere preses i Det Norske Videnskaps-Akademi med hjelp av historikere fra en rekke land viser at vi siden år 3600 f Kr bare har hatt 292 år med fred i verden. Siden år 650 f.Kr. har det vært 1656 rustningskappløp. Seksten av dem endte i økonomisk kollaps, resten i krig."

I litt ulike varianter har denne historien gått rundt i mediene i godt over 60 år. Militære tidsskrifter, både i øst og vest, så vel som blad utgitt av fredsbevegelsen, har tatt denne historien for god fisk. Dette trass i at den opprinnelige forfatteren, Norman Cousins, i undertittelen på sin artikkel i en avis i St. Louis, refererte til et ‘tankeeksperiment’ og senere refererte til historien som ‘fantasi’.

Tallet for antall år med fred i verden ser ut til å være hentet fra noen forholdsvis løse antakelser fra europeiske historikere i annen halvdel av 1900-tallet, mens statistikken for rustningskappløp som endte i krig er ren diktning fra Cousins side – i likhet med referansen til Det Norske Videnskaps-Akademi. I den første artikkelen hans het den norske forskeren for sikkerhets skyld dr. Storhjerne. Likevel vandret denne historien fra fantasiens verden inn i den populærfaglige litteraturen om krig og fred. Selv om opprinnelsen er blitt avslørt en rekke ganger, første gang allerede i 1962, har det vært vanskelig å få historien utradert. Den siste referansen jeg har funnet til den, er i en lærebok i årsaker til krig fra et velrenommert amerikansk fagbokforlag, utgitt i 2013, hvor den riktignok presenteres med en viss skepsis.

Det er utført seriøs forskning både om antall år med krig og fred og om sammenhengen mellom kapprustning og krig, og jeg har ikke noe ønske om å markere avstand fra den advarselen om kapprustningen som Norman Cousins ønsket å formidle. Problemet er at det ikke er noen sammenheng mellom den seriøse forskningen og den populærfortellingen som har vandret verden rundt i to generasjoner.

Dette er kanskje den mest slitesterke myten om krig og fred fra vår tid. Men det er mange flere, skriver Nils Petter Gleditch. Nedenfor er seks til.

Krigsforbryter på fredsmøte?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 10. desember 2016 13:23

Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet har invitert Henry Kissinger til å diskutere verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget.

"Ved å koble dette arrangementet så tett til fredsprisutdelinga, og med Nobelinstituttet i spissen, og i Universitets aula, tjener dette til å legitimere en av det forrige århundrets største krigsforbrytere.  Internasjonalt er pristildelinga i 1973, som førte til at to anstendige medlemmer, fra Venstre og Senterpartiet gikk ut, alltid rangert som den groveste av alle feilgrep denne komiteen har foretatt seg. Og det er en øvelse med skarp konkurranse.

I flere helt avgjørende faser var Kissinger en sentral pådriver for krig, massemyrderier og forbrytelser mot menneskeheten. Dette er ikke konspirasjonsteorier og løse påstander, men noe av det som er best dokumentert i nyere historie.

Noe av det som er best kjent, er selvsagt Kissingers avgjørende rolle i sabotasjen av den mulige fredsavtalen i Vietnam i 1968. Nixon var redd for en slutt på krigen ville styrke en president fra det demokratiske partiet, Kissinger ga han fortrolige lekkasjer fra Paris og varslet at nå var det fred på ferde. Nixon takket og bukket, fikk Sør-Vietnam til å avbryte, og lokket med bedre vilkår hvis han blei valgt. Det tok fem år og hundretusener av menneskeliv før en ny avtale kom på plass, og to år til før Saigons fall." skriver Tore Linnè Eriksen blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Ufattelige lidelser. Hvorfor atomvåpen må forbys

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 08. desember 2016 05:54

Siden 1947 har den kjente «dommedagsklokken» på forsiden av tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists vært et symbolsk bilde på hvor nær verden er en utslettelse på grunn av menneskeskapt teknologi. I 2015 ble klokken flyttet fram til tre minutter på tolv. Dommedagsklokken har ikke stått så nær midnatt siden den kalde krigen var på sitt verste tidlig på 1980-tallet. Det vitenskapelige panelet som stiller dommedagsklokken, begrunner sin økte bekymring blant annet med den pågående oppgradering av atomvåpenarsenalene og den manglende fremgangen i nedrustningsarbeidet.  

De siste tiårene er verden blitt et farligere sted. Flere stater har skaffet seg atomvåpen, og alle atommaktene bruker store summer på å modernisere sine våpenarsenaler. Nedrustningsarbeidet står i stampe. Økt internasjonal spenning, regionale konflikter, terrorisme og politisk ustabilitet øker risikoen for at atomvåpen blir brukt på ny, villet eller ved uhell. En slik katastrofe kan unngås om verdens land erkjenner de enorme humanitære konsekvensene bruk av atomvåpen vil innebære; innser at disse våpnene må avskaffes; og vedtar et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen som basis for full atomnedrustning.  

Leger i mange land har over lengre tid advart mot farene ved atomvåpnene. Den internasjonale legeforening mot atomkrig (IPPNW) fikk Nobels fredspris i 1985 for sitt opplysningsarbeid om de humanitære virkningene av atomkrig. Legenes budskap har fått fornyet aktualitet og oppmerksomhet i dag. Til dette kommer ny kunnskap om omfattende klimaendringeretter selv en «begrenset» atomkrig, med påfølgende matmangel og sultedød for milliarder mennesker.  

Norske leger mot atomvåpen har produsert et faktahefte om atomvåpens medisinske, humanitære og økologiske virkninger.