Hva skjer når den politiske eliten mister en hel landsdel i Russlandspørsmålet?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 04. mars 2017 14:44

En tydelig beskjed fra Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr:

"Det er et godt stykke mellom stemningen i nord og retorikken til en forsvarsminister, en leder i utenriks- og forsvarskomiteen eller en lederskribent i VG.

Vi i sør har mye å lære av Nord-Norge. Folk som skjønner at de bor der de bor, at Russland ikke kommer til å dra noe sted - og at retorikken som blant annet kommer fra regjeringen, om at vi har nådd et eller annet irreversibelt punkt i vårt forhold til landet, simpelthen mangler bakkekontakt.

Det er rett og slett skjødesløst av Norge å gi opp å ha en egen Russlandspolitikk - og det er i stor grad det som har skjedd i dag. Norge har en unik posisjon, og vi har et spesielt forhold til landet. Vi bør bruke det til for eksempel å diskutere måloppnåelsen innen sanksjonspolitikken, hvor fasiten er at Russland ikke har endret sin Ukraina-politikk, hvor vi ser at de nasjonalistiske kreftene er blitt styrket og hvor Russland har isolert seg ytterligere fra vesten og styrker kontakten med autoritære regimer. Vi bør ikke trekke oss umiddelbart, men vi må jobbe for en demping av sanksjonene. Det er et rom vi har, nettopp fordi vi har andre interesser å ivareta. Det å både importere sikkerheten og retorikken fra våre allierte i dette spørsmålet er ikke bærekraftig. Vi trenger en egen Russlandspolitikk. Det er det mange i Norge som har skjønt - det bare virker ikke sånn når man lytter til de som styrer landet, " skriver Langemyr.

Les hele hennes artikkel nedenfor, under "les mer".

Gjensyn med Solidarnosc

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 19. februar 2017 05:19

Faglig solidaritet på tvers av lønnsforskjeller og nasjonale grenser - fins den?

"Det er ingen tvil om at arbeidsinnvandringen fra fattige land i Øst-Europa har stilt arbeidslivet i Vest-Europa – også i Norge – under sterkt press.

Derfor har norsk fagbevegelse all ære for at hovedbudskapet hele tida har vært: «Velkommen skal dere være – til norske lønns- og arbeidsvilkår!»

Men fagbevegelsen i Øst-Europa – så svakt utbygd og utrusta den enn er – fortjener også respekt for at de etter hvert la til grunn en like klar grensekryssende solidaritet. De to store fagbevegelsene i Polen, OPZZ og Solidarnosc, er gode eksempler på det. De har uttrykt strategien sin slik: Skal polske lønninger stige over tid, må ikke lønnsnivået i vest undergraves av billige arbeidsinnvandrere fra øst. Sammen må vi jobbe for at lønningene i Europa skal nærme seg hverandre oppover, ikke nedover," skriver Dag Seierstad blandt annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Kommunale anskaffelser: Folkerettsstridig okkupasjon må gi utelukkelse

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 04. februar 2017 05:12

Oslo kommune bør ikke kjøpe varer eller tjenester som er produsert på folkerettsstridig okkupert område eller av firmaer som har aktivitet på slike områder.

Oslo kommune har i sin anskaffelsesstrategi presisert at det skal vektlegges et samfunnsansvar. Som det heter i en byrådssak: "Prinsippene i FNs Global Compact om menneskerettigheter, arbeidslivsstandarder, miljøhensyn og antikorrupsjonsarbeid er viktige i denne sammenheng. Disse går ut på at bedriftene skal støtte og respektere de internasjonale menneskerettighetene og sentrale arbeidstakerrettigheter, fremme miljøansvar og motarbeide korrupsjon. Prinsippene er basert på FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene, ILOs kjernekonvensjoner, Rio-prinsippene om miljø og utvikling og FN-konvensjonen mot korrupsjon."

Kommunen må derfor, som det heter i FNs Global Compacts prinsipp nr. 2, "påse at de ikke medvirker til brudd på menneskerettighetene." Oslo kommune må i den sammenheng vurdere om kjøp av varer produsert i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden vil bryte med FNs Global Compact, menneskerettighetserklæringen eller ILOs kjernekonvensjoner. Bosettingene er ulovlige og i strid med folkeretten. Bosetningene er i strid med 4. Genèvekonvensjonenes artikkel 47, som forbyr anneksjon av okkupert område. Dessuten er de i strid med artikkel 49 som dels forbyr tvangsflytting av innbyggere i okkupert område, og dels forbyr okkupasjonsmakten å overføre sin egen sivilbefolkning til det okkuperte området.

Bosetningene er også i strid med Haagkonvensjonen, som forbyr okkupasjonsmakten å iverksette permanente forandringer i det okkuperte området, med mindre de skyldes militære hensyn, eller det skjer til fordel for den lokale befolkningen. Men i både Genèvekonvensjonenes og Haagkonvensjonen forutsettes det at militær okkupasjon er midlertidig og at okkupasjonsmakten kun midlertidig står for administrasjonen av områdene. På tidspunktet da konvensjonene ble skrevet hadde man ikke forestilt seg en situasjon der okkupasjonen varer i 45 år, slik tilfellet er i de palestinske områdene.

I sikkerhetsrådsresolusjon 465.7 (1980), ber FN om at stater avholder seg fra å gi Israel noen form for assistanse som kan brukes i forbindelse med bosettinger i okkuperte områder.

Etter mitt - og SVs - syn bør Byrådet ved endring av Oslo kommunens anskaffelsesstrategi legge inn krav om at kommunen ikke skal kjøpe varer eller tjenester som er produsert på folkerettsstridig okkupert område eller av firmaer som har aktivitet på slike områder.

Norge ut av krigen i Syria!

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert onsdag 01. februar 2017 11:19

Norges Fredsråd har tatt initiativ til et opprop hvor man krever at Norge kaller hjem soldatene fra Jordan/Syria og stanser all militære støtte til fortsatt krigføring der.

Norge må støtte opp om forsøkene på å få til en politisk løsning på konflikten, og yte sivil og humanitær hjelp samt bistå med å gjenoppbygge landet igjen etter ødeleggelsene.

Siden 2011 har nærmere 12 millioner syrere blitt drevet på flukt. 7 millioner av disse befinner seg fortsatt på flukt innenfor landets grenser. Over 400,000 syrere er drept og opp mot en million er skadet. Over 13 millioner syrere trenger akutt humanitær hjelp og 5 millioner av disse, inkludert 2 millioner barn, bor i områder der det er nærmest umulig å komme fram med den hjelpen de trenger.

Ut i fra et mål om å bekjempe terrorisme viser erfaringene fra Afghanistan, Irak, Libya og nå Syria, at å bekjempe terror med krig som inkluderer regimeendringer og rammer sivilbefolkningen, ikke fungerer. Tvert imot fører det til mer terrorisme og øker terrorfaren, også i Norge.

Underskriv ved å "like" oppropets Facebook-side.

Anbefalt lesning:

Oberstløytnant ut mot Forsvarets IS-krig: Gjør fred i Syria vanskeligere

Cecilie Hellestveit går hardt ut mot norsk Syria-politikk

Hedda Bryn Langemyr: Hva i all verden driver vi med i Syria?

Libya: Hva frykter de?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 26. januar 2017 05:24

Dag Seierstad spør betimelig:

"Seks norske F16-fly slapp 588 bomber i Libya. Vi har ikke fått vite hva de traff og hvem de traff, bare at hensiktene våre var de edleste. Det var mye annet vi heller ikke visste.

26. april i fjor fremma Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV et forslag i Stortinget om ekstern granskning av Norges deltakelse i Libya-krigen. Forslaget ble stemt ned med 78 mot 21 stemmer av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. I Danmark har Folketinget alt for et par år sia satt i gang en uavhengig granskning av den danske deltakelsen i krigen. Og i Storbritannia har Underhuset i sommer hatt en livlig debatt basert på en offentlig rapport om Nato-bombingen i Libya i 2011.

Den britiske rapporten slo fast at det ble gjort alvorlige feil både før, under og etter krigen. Den hevder at faren for massemord på sivile antakelig var sterkt overdrevet. Etterretningsopplysningene som ble lagt til grunn for den militære intervensjonen var både mangelfulle og upålitelige. Da bombingen etter få dager hadde fått regjeringsstyrkene til å gi opp stormløpet østover, fortsatte bombingen og nå mot et nytt krigsmål som var et klart brudd med FN-mandatet: det nye målet var å styrte Gaddafi-regimet.

Hva er det stortingsrepresentantene våre ikke vil vite, som danske og britiske politikere ikke frykter? Det er som om de skulle ha vedtatt:

* Vi vil ikke granske hvorfor norske bombefly skulle settes inn.

* Vi vil ikke granske hvilken virkning norske bomber hadde.

* Vi vil ikke vite om bombeaksjonen bidro til at Libya er blitt en sammenbruddsstat (failed state)

Fra Arbeiderpartiet ble det tidlig i fjor høst meldt at partiet ikke ville diskutere Libya-aksjonen før rapporten fra det offentlige Afghanistan-utvalget forelå. Den rapporten, som er uhyre kritisk til hva vi oppnådde i Afghanistan, er for tida til debatt, men er forsøkt lagt i en skuff av regjeringspartiene. Kan vi håpe at stortingsgruppa til Arbeiderpartiet sikrer flertall for en like nærgående gransking av hva vi oppnådde med bombingen vår i Libya?" spør Dag Seierstad blant annet.

Les mer nedenfor.

Tilbake til unormalen

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert fredag 20. januar 2017 09:57

Ifølge den offisielle forsvarspolitiske retorikken er hele verden i endring bortsett fra Norge, som følger de lange linjene. Så enkelt er det ikke., skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

"Når Forsvarsministeren møter i Oslo Militære Samfund for å holde sin årlige tale, er det for å trekke de lange linjene. Ine Eriksen Søreides tale i år var intet unntak. Talen kretset naturlig nok rundt arbeidet med langtidsplanen i året som har gått, samtidig som den dvelte ved de bekymringsverdige utviklingstrekkene vi ser rundt oss – Russlands annektering av Krim i 2014, fremveksten av hybride virkemidler i en rekke konflikter, borgerkrigen i Syria som er på sitt sjette år, måten terror endrer europeisk politikk.

Bildet ministeren tegner opp er dystert, men tross alt relativt realistisk og nøkternt. Der det svikter i den offisielle kommunikasjonen rundt Norges forsvarspolitiske rolle i verden, er når alle grep vi foretar oss i sikkerhets- og forsvarspolitikken blir fremstilt som en videreføring av normalen, mens det er resten av verden står for endringen.

Det er varslet en stortingsmelding om sikkerhetspolitiske veivalg i år. I den forbindelse er vi nødt til å ta et oppgjør med den sikkerhetspolitiske diskursen. Det er en glimrende anledning. For Ine Eriksen Søreide har rett – det er en alvorlig tid vi lever i, med en rekke bekymringsverdige utviklingstrekk. Men den krever at forsvarsministeren slutter å late som om alt er ved det normale. Når stortingsmeldingen skal handle om “sikkerhetspolitiske veivalg” minner den oss også om at vi har valg – og at vi tar dem, skriver Hedda Bryn Langemyr blant annet.

Les hele artikkelen nedenfor.

Europa: Asylsøkere risikerer å fryse ihjel

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 14. januar 2017 05:47

Signer aksjonen for å kreve at EU tar ansvar for asylsøkere som nå er strandet i vinterkulda på de greske øyene. Tusenvis av liv står i fare!  

Europa kan ikke la mennesker fryse ihjel. Vi må handle nå. Som Amnesty sier:

Sør-Europa opplever nå en kuldebølge. Som et resultat av EUs avtale med Tyrkia står barn, kvinner og menn i umiddelbar fare for å fryse ihjel på de greske øyer. Mange sover i snødekte telt, og blir nærmest holdt som gisler av europeiske ledere som svikter i sin håndtering av flyktningkrisen.  

Siden EU-Tyrkia avtalen trådde i kraft imars 2016, har europeiske ledere samlet opp asylsøkere på de greske øyene med hensikt om å sende dem tilbake til Tyrkia. Returavtalen med Tyrkia er basert på den feilaktige forutsetningen om at asylsøkeres rettigheter blir respektert der. Returene har imidlertid ikke skjedd slik de europeiske lederne forventet, noe som har resultert i en humanitær katastrofe der mennesker lever under uverdige forhold i Europas utkant.  

Dessverre er det i de europeiske regjeringenes interesse å holde flyktningene på øyene. Det å sørge for å få folk av øyene ville være et tilbakeslag for EU-Tyrkia avtale, en avtale det ser ut som om de ønsker å opprettholde for enhver pris.  

De kummerlige forholdene asylsøkere lever i på de greske øyene er en del av en bevisst politikk for å hindre andre asylsøkere i å komme til Europa. De europeiske regjeringene ønsker også å holde disse menneskene på øyene for å sikre at asylsøkere faktisk returneres til Tyrkia.   Europas behandling av flyktninger er en skam.Verden kan ikke se vekk. Europa må handle for å unngå en humanitær katastrofe. Tusenvis av liv står i fare.

Signer Amnestys appell i dag!

EU-kaos – er det bra?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert onsdag 11. januar 2017 05:59

"Både seriøse forskere og tabloide medier spør stadig oftere: Kan EU-samarbeidet berges? Og hvis ikke: Hvilke krefter er det som sprenger EU-samarbeidet – og hva kommer i så fall etterpå? Det er ganske sikkert en reell fare for at EU brytes opp og etterlater seg en samling stater som skuler på hverandre med større mistenksomhet og vrangvilje enn idag. Denne situasjonen stiller den norske nei-sida overfor en utfordring som vi ikke bør vri oss unna. Hvordan kan vi bidra til at EU verken ender i det totale kaos eller i det andre ytterpunktet: som et system der samfunnsmakta sentraliseres stadig sterkere for å mestre utfordringene?

To grunnproblem rammer alt EU prøver å utvikle – og alt EU prøver å være også i «normale tider». Det ene er den hemningsløse konkurransen som EU på sitt såkalte «indre marked» kaster bransjer, bedrifter, mennesker og mellommenneskelige forhold ut i. Det andre er den lettvinte adgang storkonsern har til å påvirke EUs utvikling, en adgang som gir storkonsern en maktstilling som i omfang og styrke overstiger alt som fins på det nasjonalstatlige nivået.

For de fleste på den norske nei-sida – og forhåpentligvis også for mange, mange andre – bidrar begge deler til den skjebnesvangre feilutviklingen av EU-samfunnet. Det burde være mulig å samle brei politisk oppslutning om at vi fra norsk side – på ulike grunnlag og med ulike begrunnelser – finner fram til samarbeidsparter innad i EU som også er bekymra over den perspektivløse konkurransen på det indre markedet og den konsernmakta som i så stor grad driver fram et EU-prosjekt så fjernt fra reell folkelig medvirkning.

Det er helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk og ikke den høyresida som foreløpig har dominert dagsordenen med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Dag Seierstad blant annet. Les hele hans artikkel nedenfor.

Libya-granskning vi kan lære av

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 05. januar 2017 21:15

"Norges deltakelse i bombingen av Libya i 2011 var omstridt da den skjedde. I ettertid har diskusjonen fortsatt. En bred utredning om konsekvensene vil være nyttig for alle.

Norge spilte en sentral rolle i bombingen av Libya. For det første var Norge en pådrivernasjon for å få til internasjonal oppslutning om militære tiltak. Og da de militære aksjonene ble satt i gang var Norge raskt ute med å stille sine jagerfly til disposisjon. Norge slapp nesten 600 bomber over Libya. Alene stod Norge for nesten 15 prosent av alle bomber som ble sluppet. Norge trakk seg ut av koalisjonen 1. august, mens NATOs operasjoner mot Libya stanset 31. oktober – dagen etter at landets diktator Gaddafi ble drept.

Det viktigste med en granskning av aksjonene er ikke å fine syndebukker, feil eller mangler, men å få kunnskap til å lære av erfaringer. FN, Norge og verdenssamfunnet vil i framtiden stå overfor situasjoner hvor det vurderes å bruke militære virkemidler for å beskytte sivile mot ekstreme overgrep. Beslutningen om å gå til krig er den vanskeligste beslutning en statsleder kan gjøre, vi trenger derfor åpenhet og debatt rundt disse erfaringene. Norges fredsråd mener at det er flere årsaker til at det bør foretas en offentlig granskning av Libya-bombingen," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor, under "les mer."

Bård Wormdal: Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 03. januar 2017 05:21

Bård Wormdal skriver:

"Hva er den egentlige årsaken til at Norge kjøper fem nye P8 Poseidon? Styrer USA viktige deler av norsk forsvarspolitikk? Sånne spørsmål synes jeg er interessante.

Norge har de siste årene brukt milliardbeløp på å oppgradere Orion-flyene for etterretning og angrep mot russisk atomubåter i Barentshavet for å kunne fungere i et 20-årsperpektiv. Innkjøp av flyene var i hovedsak betalt av USA. Likevel er det i høst bestemt at flyene skal utrangeres og erstattes med nye fly, samtidig med at basen flyttes fra Andenes til Evenes med de store samfunnsmessige konsekvensene det gir. Stortinget går inn for det ut fra opplysninger om at vil koste 10 milliarder. Offisielle amerikanske kilder sier mye mer. De totale kostnadene er trolig 20 milliarder kroner - eller kanskje mye mer.

I høst var jeg med å arrangere Norges første konferanse om militær etterretning. Motkreftene var store. Sjefen for Etterretningstjenesten Morten Haga Lunde brukte Aftenposten til et ensidig frontalangrep mot konferansen dagen den tok til. Samme dag rykket forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide ut med en kronikk i VG.

Sterke krefter i Stortinget, Forsvarsdepartementet og i Forsvaret ønsker ingen offentlig debatt om denne viktige delen av Forsvaret. Historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland konkluderte med at Etterretningstjenesten under den kalde krigen var ”Norges kanskje viktigste bidrag til den vestlege alliansens trykkleik og styrke.” Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i dag.

Hvor mye har det dreid seg om denne delen av Forsvaret i høstens opphetede forsvars-debatt om langtidsplan? Ingenting, selv om de offisielle budsjettene for Etterretningstjenesten er mer enn tredoblet siden den kalde krigen , og skal fortsatt øke i årene framover.

Det aller mest av Etterretningstjenesten virksomhet er er knytta til et tosidig samarbeid med USA utenom NATO-samarbeidet, som aldri har vært oppe til åpen demokratisk debatt.

Jeg kommer også neste år til å bruke tid på dette, selv om presset mot meg er stort," skriver NRK-journalist Bård Wormdal.