Nils Petter Gleditsch: Myter om krig og vold

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 11. desember 2016 05:49

Har vi virkelig bare hatt 292 år med fred i verden siden år 3600 f.Kr.? spør Nils Petter Gleditsch.

"Beregninger utført av en tidligere preses i Det Norske Videnskaps-Akademi med hjelp av historikere fra en rekke land viser at vi siden år 3600 f Kr bare har hatt 292 år med fred i verden. Siden år 650 f.Kr. har det vært 1656 rustningskappløp. Seksten av dem endte i økonomisk kollaps, resten i krig."

I litt ulike varianter har denne historien gått rundt i mediene i godt over 60 år. Militære tidsskrifter, både i øst og vest, så vel som blad utgitt av fredsbevegelsen, har tatt denne historien for god fisk. Dette trass i at den opprinnelige forfatteren, Norman Cousins, i undertittelen på sin artikkel i en avis i St. Louis, refererte til et ‘tankeeksperiment’ og senere refererte til historien som ‘fantasi’.

Tallet for antall år med fred i verden ser ut til å være hentet fra noen forholdsvis løse antakelser fra europeiske historikere i annen halvdel av 1900-tallet, mens statistikken for rustningskappløp som endte i krig er ren diktning fra Cousins side – i likhet med referansen til Det Norske Videnskaps-Akademi. I den første artikkelen hans het den norske forskeren for sikkerhets skyld dr. Storhjerne. Likevel vandret denne historien fra fantasiens verden inn i den populærfaglige litteraturen om krig og fred. Selv om opprinnelsen er blitt avslørt en rekke ganger, første gang allerede i 1962, har det vært vanskelig å få historien utradert. Den siste referansen jeg har funnet til den, er i en lærebok i årsaker til krig fra et velrenommert amerikansk fagbokforlag, utgitt i 2013, hvor den riktignok presenteres med en viss skepsis.

Det er utført seriøs forskning både om antall år med krig og fred og om sammenhengen mellom kapprustning og krig, og jeg har ikke noe ønske om å markere avstand fra den advarselen om kapprustningen som Norman Cousins ønsket å formidle. Problemet er at det ikke er noen sammenheng mellom den seriøse forskningen og den populærfortellingen som har vandret verden rundt i to generasjoner.

Dette er kanskje den mest slitesterke myten om krig og fred fra vår tid. Men det er mange flere, skriver Nils Petter Gleditch. Nedenfor er seks til.

Krigsforbryter på fredsmøte?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert lørdag 10. desember 2016 13:23

Universitetet i Oslo og Nobelinstituttet har invitert Henry Kissinger til å diskutere verdensfreden etter det amerikanske presidentvalget.

"Ved å koble dette arrangementet så tett til fredsprisutdelinga, og med Nobelinstituttet i spissen, og i Universitets aula, tjener dette til å legitimere en av det forrige århundrets største krigsforbrytere.  Internasjonalt er pristildelinga i 1973, som førte til at to anstendige medlemmer, fra Venstre og Senterpartiet gikk ut, alltid rangert som den groveste av alle feilgrep denne komiteen har foretatt seg. Og det er en øvelse med skarp konkurranse.

I flere helt avgjørende faser var Kissinger en sentral pådriver for krig, massemyrderier og forbrytelser mot menneskeheten. Dette er ikke konspirasjonsteorier og løse påstander, men noe av det som er best dokumentert i nyere historie.

Noe av det som er best kjent, er selvsagt Kissingers avgjørende rolle i sabotasjen av den mulige fredsavtalen i Vietnam i 1968. Nixon var redd for en slutt på krigen ville styrke en president fra det demokratiske partiet, Kissinger ga han fortrolige lekkasjer fra Paris og varslet at nå var det fred på ferde. Nixon takket og bukket, fikk Sør-Vietnam til å avbryte, og lokket med bedre vilkår hvis han blei valgt. Det tok fem år og hundretusener av menneskeliv før en ny avtale kom på plass, og to år til før Saigons fall." skriver Tore Linnè Eriksen blant annet.

Les hele hans artikkel under "les mer."

Ufattelige lidelser. Hvorfor atomvåpen må forbys

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 08. desember 2016 05:54

Siden 1947 har den kjente «dommedagsklokken» på forsiden av tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists vært et symbolsk bilde på hvor nær verden er en utslettelse på grunn av menneskeskapt teknologi. I 2015 ble klokken flyttet fram til tre minutter på tolv. Dommedagsklokken har ikke stått så nær midnatt siden den kalde krigen var på sitt verste tidlig på 1980-tallet. Det vitenskapelige panelet som stiller dommedagsklokken, begrunner sin økte bekymring blant annet med den pågående oppgradering av atomvåpenarsenalene og den manglende fremgangen i nedrustningsarbeidet.  

De siste tiårene er verden blitt et farligere sted. Flere stater har skaffet seg atomvåpen, og alle atommaktene bruker store summer på å modernisere sine våpenarsenaler. Nedrustningsarbeidet står i stampe. Økt internasjonal spenning, regionale konflikter, terrorisme og politisk ustabilitet øker risikoen for at atomvåpen blir brukt på ny, villet eller ved uhell. En slik katastrofe kan unngås om verdens land erkjenner de enorme humanitære konsekvensene bruk av atomvåpen vil innebære; innser at disse våpnene må avskaffes; og vedtar et folkerettslig bindende forbud mot atomvåpen som basis for full atomnedrustning.  

Leger i mange land har over lengre tid advart mot farene ved atomvåpnene. Den internasjonale legeforening mot atomkrig (IPPNW) fikk Nobels fredspris i 1985 for sitt opplysningsarbeid om de humanitære virkningene av atomkrig. Legenes budskap har fått fornyet aktualitet og oppmerksomhet i dag. Til dette kommer ny kunnskap om omfattende klimaendringeretter selv en «begrenset» atomkrig, med påfølgende matmangel og sultedød for milliarder mennesker.  

Norske leger mot atomvåpen har produsert et faktahefte om atomvåpens medisinske, humanitære og økologiske virkninger. 

Syria: Bana, 7 år

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 06. desember 2016 22:34

Hans Olav Fekjær skriver:

"Det pågår alvorlige krigshandlinger i to større byer, Aleppo og Mosul. Våre medier forteller at i Aleppo fører dette til fryktelige lidelser for sivile, men vi hører ikke om slikt i Mosul - der er det jo de snille amerikanerne som bomber, ikke de slemme russerne.

Våre medier har pleid å dekke Syria-krigen ved hjelp av meldingene fra SOHR, Syrian Observatory for Human Rights. Det er et imponerende navn, men det drives av en ex-syrer i London, som gjør det ved siden av jobben sin. Han har ikke vært i Syria i dette århundre, men sender daglige meldinger som med stor nøyaktighet forteller hvor mange som er drept av regjeringsstyrkene og russerne. Han gjør ingen hemmelighet av sin motstand mot den syriske regjeringen.

Men nå har vestlige medier fått en annen kilde. Det skal være den sju års jenta Bana, som bor i Østre Aleppo og beskriver daglig lidelsene på Twitter. Hun har bl.a. skrevet at Vesten heller må starte tredje verdenskrig enn å la regjeringsstyrkene vinne krigen. I vestlige medier er hun superpopulær - når en tar et nyhetssøk på Google får en opp mange tusen nyhetsmeldinger.

Det er ganske pussig at da hun rapporterte at boligen var ødelagt ved bombing, fortsatte hun å tvitre som før. Hun skriver også et perfekt avansert engelsk - hvor mange sjuårs jenter i Syria gjør det? Det hele er jo mistenkelig, og hvem som helst kan på nettet gi seg ut for å være en sjuåring i Syria. Men lidelsene til en sjuårs jente appellerer jo til sterke følelser, så propagandamessig er det en gullgruve."

Ny handelspolitikk eller kaos?

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert mandag 05. desember 2016 05:59

Den ene handelsavtalen etter den andre blir erklært død. Først innrømmet Barrack Obama og Angela Merkel at TTIP-avtalen mellom EU og USA er avlyst. Forrige uke annonserte Donald Trump at USA trekker seg fra TPP-avtalen med stillehavslandene. Nå går jaggu enda en avtale i veggen. Børge Brende og den norske regjeringen skulle være med på å signere TISA-avtalen på mandag sammen med EU, USA og 20 andre land. Før helgen meldte regjeringen at TISA-avtalen utsettes til nyåret.

Rettferdig globalisering er den eneste redningen for globaliseringen. Bevegelsene mot de udemokratiske handelsavtalene er ikke mot internasjonalt samarbeid. Ytre høyre er det. Vil de store partiene i Norge utforske den internasjonale og solidariske veien ut av blindgaten? Eller vil de gjøre samme feilen som sine amerikanske og britiske kollegaer?

Her er seks krav dersom man ønsker ønsker internasjonalt samarbeid framfor Trumps uberegnelige egeninteresse og ytre høyre-politikk fra Brexit-regjeringen eller Le Pens Frankrike:

• Klimaavtalen er viktigere enn handelsavtaler. Det må utvikles en internasjonalt avtalehierarki som sørger for at målene i Paris-avtalen forbedres og blir fulgt. Handelsavtaler har domstoler som straffer land økonomisk, mens klimaavtalen ikke koster noe å bryte. Det fører til at økonomiske hensyn trumfer planeten.

• Selskaper skal ha plikter, ikke bare rettigheter. Norge må støtte arbeidet med et nytt FN-traktat for næringsliv og menneskerettigheter, som gjør det straffbart å bryte menneskerettighetene for selskaper.

• Lokalt næringsliv skal nyte godt av investeringer. Lokalt ansatte, teknologioverføring og samarbeid med lokalt næringsliv er viktigere enn kortsiktige investeringer som legger ned forbud mot å stille krav til investorene, slik det er foreslått i TISA-avtalen.

• Finansindustrien skal styres gjennom handelsavtaler med klare krav mot skatteparadis, skadelig spekulasjon og forvokste «too big to fail»-banker som er en risiko for økonomien.

• Handelsavtaler skal utarbeides i samarbeid med sivilsamfunnet og fagbevegelsen, ikke bare med næringslivet. Gode samarbeidsavtaler mellom land kan fremme utvikling av fornybar energi og bærekraftig næringsutvikling. Gjensidig nytte må bli en byggestein i handelsavtalene.

• Regelverket skal stadfeste regjeringers ubestridbare politiske handlingsrom. Press på konkurranseutsetting og privatisering har ingenting i en handelsavtale å gjøre.

Dette skriver Attac-leder Petter Slaatrem Titland. Les hele artikkelen nedenfor.

Forsvarets forskere

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert søndag 04. desember 2016 05:26

"Det er problematisk at Forsvaret gjennom institusjoner som IFS, Norges Hjemmefrontmuseum, Forsvarets forskingsinstitutt og Forsvarets høyskole i en årrekke etablerer et tolkningsmonopol på forsvarshistorien, sikkerhetspolitikken siden Andre verdenskrig, moderne sivil-militære relasjoner i sin alminnelighet og Forsvarets rolle i forbindelse med Andre verdenskrig i særdeleshet. Er det greit? At Forsvaret ikke bare er aktør i historien, men også aktør i historieskrivingen om sin egen virksomhet? Går det an å unngå å se at dette er "bukken som passer havresekken"?

Resultatet har blitt at Forsvarets forskere er blitt premissleverende, krigshistoriske aktører i media og samfunnsliv, som opptrer som konsulenter på alt fra filmer som senere blir skolepensum (som Max Manus og Kongens Nei), som fagfellekonsulenter til artikler i tidskrifter (som finner nåde for publisering), TV-programmer m. m. Det er virkelig grunn til å spørre om det finnes noe annet land i Vesten hvor militære forskere har oppnådd en slik stilling?

Hvis vi skal ta ønske om forskerfrihet og -integritet på alvor, bør vi omgjøre de militære forskingsinstitusjonene til vanlige, sivile institusjoner, som måtte forholde seg til de vanlige spillereglene i forskingsmiljøet."

Dette er det tydlige budskapet fra historiker Lars Borgersrud. Les hele hans ytring nedenfor.

EU-motstand fra venstre

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 01. desember 2016 05:47

Tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa forutsetter at det er venstresida som endrer EU, skriver Dag Seierstad i sin kommentar til en samling forrige helg av EU-kritikere fra den europeiske venstresida.

"Det som i dag i størst grad rammer EU-systemet, er den aggressive fremmedfrykten som den ekstreme høyresida fremmer. Det vil derfor bli avgjørende for Europas framtid om det er høyresida eller venstresida som gjør EU til noe annet enn det er i dag.

De sosialdemokratiske partiene har aldri lagt fram noe alternativ til den rådende krisepolitikken. De har stått bak den valutaunionen som har splitta EU mer enn noe annet, og de har vært med på å gjøre EU-institusjonene i Brussel, Frankfurt og Luxemburg mektigere og stadig mer utilgjengelige.

Det er de radikale delene av fagbevegelsen og partiene til venstre for sosialdemokratene som har stått sammen om en krass kritikk av den økonomiske kuttpolitikken.

Asbjørn Wahl retta kritikken sin også mot den europeiske venstresida: «Den voksende høyrepopulismen er et uttrykk for at venstresida er i en djup ideologisk og politisk krise.» Da må vi våge å diskutere hva årsakene kan være. Det må til for å skape den effektive motstandskampen mot nyliberalismen i Europa.

De aktuelle utfordringene fra ekstrem-høyre ender fort i en aggressiv nasjonalisme retta ikke bare mot flyktninger fra fjerne strøk, men også mot naboland. Møtet i København ble en bekreftelse på at antikapitalistiske framstøt fra venstrepartier, nasjonale fagbevegelser, miljøbevegelser og organisasjoner innen det sosialpolitiske feltet vil se tilsvarende miljøer i andre land som de mest opplagte samarbeidspartnerne.

Det er derfor helt avgjørende for et tillitsfullt samarbeid på tvers av grenser i Europa at det er venstresida som vinner fram med sin EU-kritikk, og ikke den høyresida som foreløpig har dominert mediebildet med sin fremmedfrykt og sin perspektivløse nasjonalisme," skriver Seierstad blant annet. Les mer nedenfor.

SVs forsvars- og sikkerhetspolitikk: Innspill fra en arbeidsgruppe

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert torsdag 24. november 2016 05:29

En arbeidsgruppe har levert et debattinnspill i SVs programarbeid som konkluderer slik:"Vi mener sentrale deler av Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk bør være:

- Vi skal sikre oss større selvstendig handlingsrom og gjøre oss mer uavhengige av NATO ved å omorganisere forsvaret til et moderne okkupasjonsforsvar til lands, et moderne sjøforsvar og det luftforsvaret vi trenger for å forsvare vårt fysiske territorium.

- Norge skal selv ha ansvaret for overvåkning, sikkerhet og avspenning i nord. Det innebærer også at:

--- NATO-øvelsen Trident Juncture (2018) holdes borte fra Nord-Norge.

---Vi skal ikke ha noen utenlandske baser eller permanente utenlandske styrker på norsk jord.

- På lang sikt skal Norge arbeide for en nordisk forsvarsallianse. Et første skritt er å opprette en organisasjon med ansvar for nordisk forsvarssamarbeid.

- Det sivil-militære samarbeidet i Norge må styrkes og hele landet må være beredt til å bidra under krisehåndtering. Det innebærer blant annet:

--- En kort allmenn verneplikt hvor alle ungdommer lærer grunnleggende om våpen, sanitet og samfunnssikkerhet slik at befolkninga vet hvordan vi skal opptre ved kriser. I tillegg kommer et lengre program for dem som egner seg til og ønsker å gjennomføre militær verneplikt.

- Sjøforsvaret må oppgraderes med blant annet ubåter og ha flere seilingsdøgn i nord.

- Bestillingen av F-35 fryses på det nivået Stortinget har vedtatt til nå, 28 fly, inntil vi har et tydelig konsept for et balansert forsvar, med en bærekraftig forsvarsøkonomi på plass.

- Det skal satses på å bekjempe nye trusler, gjennom god overvåking og etterretning samt en satsing på cyberforsvaret og bedre kunnskap om digital sikkerhet i samfunnet."

Debatten går. Hva mener du?

Oppgjørets time for skråsikkerheten

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 22. november 2016 05:00

"Er det noe valget av Donald Trump som USAs neste president helt åpenbart minner oss om, så er det at spådommene vi ofte foretar om fremtiden er av svært begrenset verdi. Kartet kan alltid tegnes opp på nytt - både av progressive og reaksjonære krefter - og den nye konvensjonelle visdommen vi da sitter igjen med vil være akkurat like porøs som den vi kastet på dynga. Derfor er det også umulig å si hva fire eller åtte år med Trump som president vil bety for sikkerhetssituasjonen i verden, trass i at det finnes en rekke mer eller mindre skråsikre argumenter som blir presentert nå, både for hvor potensielt katastrofalt det kan være og hvordan en Trump-administrasjon kan overraske positivt og bringe nytenkning til verdens mektigste våpenmakt.

“En åpnere debatt” er kanskje et blodfattig krav å komme med etter et valg som har skremt vettet av store deler av offentligheten. Men det er faktisk viktig. Oppgjøret med skråsikkerheten kan ikke bare gjelde tallknuserne som ikke klarte å fange opp Trumps appell i rurale strøk og langs rustbeltet. Det bør også gjelde en norsk forsvarspolitisk offentlighet som klarte å hale i land en langtidsplan for forsvaret som i større grad enn noensinne bandt oss til NATO-masten - mens det kvelden før ble valgt en ny president som ikke har vært klar på om han i det hele tatt er interessert i å ta rore," skriver Fredsrådets Hedda Bryn Langemyr.

Les hele artikkelen nedenfor.

Reelle og overdramatiserte globale trusler: Den nye usikkerhetsarkitekturen og forvitringen av det liberale demokratiet

Detaljer

Overordnet kategori: Temaer

Kategori: Internasjonal politikk

Publisert tirsdag 08. november 2016 05:00

Professor Tone Bleies innledning på etterretningskonferansen.

"Den uhyre raskt ekspanderende sikkerhetsarkitektur spenner fra ekspansjonen i både sivil og militær etterretning, militærbaser, sikkerhetssystemer på transportsystemer og andre offentlige rom, nett-tilknyttede mobiltelefoner og høyteknologiske satellittinstallasjoner på landjorden og i atmosfæren. Militære etterretningsinstallasjoner i Nord-Norge og i Barentsregionen er  en integrert del av denne arkitekturen.

Som borgere, journalister eller reisende forholder vi oss i hverdagen til konkrete rutinemessige og tilgjengelige fysiske manifestasjoner av denne arkitekturen, uten at vi har forutsettinger til å vurdere om de private og offentlige investeringene står i rimelig forhold til resultatene. Blir vi faktisk betydelig tryggere? Dessuten, hvilke andre samfunnsmessige konsekvenser har denne sikkerhetsarkitekturen? Den knytter sammen mobilbrukere, lokaliteter, regioner og kloden på måter som vi så vidt er begynt å erkjenne rekkevidden av. Dette gjelder for den enkeltes frihet, for vårt demokratiske politiske systemer, et normbasert internasjonalt samfunn og betingelsene for krig og fred.

En forutsetning for fredsarbeid er å kunne adressere de underliggende årsaker til stor sosial og økonomisk ulikhet. Dette er primært en svak fordelingspolitikk, uforholdsmessig premiering av de mest velstående, privatisering av viktige fellesressurser, knapphet på basisressurser på grunn av raske klimaendringer, høye levekostnader, og uproporsjonert høye militærkostnader. Dagens risikofikserte debattklima er altoverveiende fokusert på kortsiktig håndtering (såkalt «management») av fremmedkrigere og flyktningestrømmer. Man overser i høy grad de virkelige store globale og nasjonale risikoene for samfunnssikkerhet, demokrati og den enkelte borgers trygghet og velferd," sa Tone Bleie, professor i offentlig politikk og planlegging, Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet, på etterretningskonferansen i Vadsø.

Les hele hennes innledning nedenfor.