Internasjonal politikk

Spør afghanske kvinner - og få bort våpnene

Å bedre kvinners status var en uttalt hovedbegrunnelse for angrepet på et Taliban-styrt Afghanstan. Afghanske kvinners syn på den vestlige – ikke muslimske – militære tilstedeværelsen i Afghanistan er nylig uttrykt i et opprop fra kvinner i Kandahar i forbindelse med 8 mars 2008 hvor de sier: “Vi tror at bare afghanere kan stoppe voldsbruken mot andre afghanere”. Den sterke militære tilstedeværelsen virker som nok en forsterking av det maskuline maktapparat, skriver Ingeborg Breines i denne kronikken.



Spør afghanske kvinner - og få bort våpnene

Av Ingeborg Breines, visepresident i International Peace Bureau og tidligere direktør i UNESCO
 

Som UNESCOs representant i Pakistan fra 11. September 2001, hadde jeg også ansvar for UNESCOs arbeid i Afghanistan, inntil  det arbeidet kunne flyttes  fra Islamabad til Kabul.    

8. mars 2002 ble den internasjonale feiringen av Kvinnedagen lagt til Kabul. Mange FN organisasjoner gikk sammen for å hjelpe den nytilsatte kvinneministeren Sima Samar med arrangementet. UNIFEMs direktør, Noeleen Heyzer, var tilstede, likeså Høykommisæren for Menneskerettigheter, Mary Robinson,  og Pakistans kvinneminister og langvarige medlem av UNESCOs styre, Attiya Inayatullah. 

Kvinner fra forskjellige deler av landet var invitert til et 2-3 dagers seminar. De kom  i sine burkaer, som de først tok av etter at de var kommet inn. De mannlige ledsagerne ventet utenfor.  Mens vi som kom utenfra var fulle av optimisme og forventninger til en ny era, ble det fort klart at disse afghanske kvinnene ikke trodde på noen rask løsning på Afghanistans politiske og sosiale vanskeligheter. De hadde opplevd at også Taliban hadde kommet som frigjørere - etter Mujahedin og lokale krigsherrers rivaliseringer og voldsbruk.  Kommunismen – og Sovjet - hadde brakt  idealer om kvinnefrigjøring og utdanning for kvinner på 70-og 80 tallet. Det hadde også vært prøvd i1920-årene.

Sjelden har så mange lærere blitt drept og så mange skoler  blitt ødelagt som da sterke religiøse krefter begynte å se den sovjetiske utbygging av skoler som en manipulerende undergraving av afghansk kultur, religion - og den tradisjonelle kvinnerollen. 

På tross av manglende forhåpninger om en snarlig bedring i deres situasjon, var de afghanske seminardeltakerne klare både i sin virkelighetsbeskrivelse og i sine prioriteringer. De klaget over manglende respekt for kvinner generelt, over hardt arbeid og fattigdom, over manglende frihet for kvinner innen familien, manglende ytringsfrihet, manglende muligheter til å forflytte seg og – ikke minst - patriarkatets maktstrukturer.  

De ønsket seg utdanning for jenter og kvinner - også de gifte. De ville ha  adgang til helsevesen, ikke minst  i forbindelse med barsel og fødsel. Afghanistan har som kjent en av verdens høyeste spebarns- og barseldødelighet. De hadde behov for lønnet arbeid, for å kunne eie land og opprette egne bankkonti. De ønsket å delta i politisk liv og få ha identitetskort. Og de ønsket å bli hørt gjennom media. De ville at det skulle forskes på kvinners stilling i familien, i arbeidslivet og i samfunnet generelt. De ville at barneekteskap skulle forbys, at ungjenter ikke lenger skal kunne selges for land og en slutt på seksuell misbruk av barn.

Men det som var topp prioritet og som de insisterte på, var at FN måtte hjelpe til å avvæpne landet. De uttrykte stor engstelse for de mange våpnene i omløp som økte risikoen for fatale “ulykker” både i hjemmet og utenfor. (Som Mark Twain sa: “If you have only hammers in your toolbox, you will be looking for nails”).

Senere studier har bekreftet nedrustning  som en top-prioritet for en majoritet av afghanere (Human Rights and Advocacy Consortium, 2004). En rapport fra den Afghanske  Menneskerettighetskommisjonen (januar 2008) viste også at voldtekt over de siste år i stor grad har vært gjennomført av bevæpnede menn. 

Å bedre kvinners status var en uttalt hovedbegrunnelsen for angrepet på et Taliban-styrt Afghanistan. Nå, seks til syv år senere, er det grunn til å spørre om vi har gitt afghanske kvinner våpen for brød? Det motsatte av hva de ba om og hadde behov for. Kanskje det er  på tide å spørre dem igjen – og lytte til hva de har å si.    

Den kanadiske forskeren Cheshmak Farhoumand-Sims skrev  i International Journal (juni 2007) om de mange uoppfylte løfter til kvinner i post-talibansk Afghanistan. Hun viser til sin egen studie for UNIFEM i 2003 hvor afghanske kvinner uttrykker sinne over at “vestlige makter har kooptert deres lidelser under Taliban for å rettferdigjøre en sterk militær tilstedeværelse i deres land og at “krigen mot terror”, slik de har lært den å kjenne, kun vil bringe ytterligere lidelse til folket og styrke opprørs/motstands-bevegelsene.” Andre studier viser også at økningen i støtten til Taliban i flere regioner  ofte er grunnet i fortsatt tilstedeværelse av utenlandske tropper i landet, samt sviktende humanitær og humanistisk bistand.   

Afghanske kvinners syn på den vestlige – ikke muslimske – militære tilstedeværelsen i Afghanistan er nylig uttrykt i et opprop fra kvinner i Kandahar i forbindelse med 8 mars 2008 hvor de sier: “Vi tror at bare afghanere kan stoppe voldsbruken mot andre afghanere”. Den sterke militære tilstedeværelsen virker som nok en forsterking av det maskuline maktapparat.  

Jens Stoltenberg fikk stående applaus under ECOSOCs møte i Geneve i 2006 da han stolt hevdet at Norge  ikke er rikt primært på grunn av olja men på grunn av norske kvinner – som kombinerer det å være blandt verdens mest aktive på arbeidsmarkedet, med å føde flere barn enn vanlig i vestlige land. Jeg tror den norske regjering vil få øredøvende applaus fra fredselskende folk over hele verden hvis de gikk ut med samme argumentasjon i forhold til  Afghanistan.  Afghanske kvinner er sannsynligvis en større positiv ressurs for Afghanistan enn landets geopolitiske beliggenhet i nærheten av Centralasias oljereserver, som så mange ønsker adgang til. 

Det burde være klart nå at militær tilstedeværelse ikke kan løse de underliggende konfliktene i Afghanistan - og hvordan kunne noen tro i utgangspunktet at det skulle virke? Istedenfor å bruke afghanske kvinners frihet og velbefinnende som påskudd for politisk og militær makt, som noen har gjort, kan Norge gå i spissen for på praktisk vis å fremme deres muligheter og kompetanse til nedrustning, fredsbygging og sosial rettferdighet.  

En norsk kvinnelig fysioterapeut fikk internasjonalt gehør da hun presenterte tesen om at man ikke skal behandle det syke ledd, men styrke kroppsdelene på begge sider som så kan hjelpe helingsprossene. Hvis du har vondt i albuen, så styrk over og underarmen som da vil hjelpe til med å gjøre albuen frisk. I Afghanistan finnes mange slike albuer. Å styrke “den kvinnelige over- og underarm”, vil sannsynligvis være den aller beste hjelp det afghanske samfunn kan få. Kvinnene har allerede gitt sine prioriteringer.  

(Klassekampen 18. mars 2008)

Legg til kommentar