Internasjonal politikk

Latin-Amerika: En annen verden er mulig

Latin-Amerika: En annen verden er muligSVs landsstyre skal denne helga drøfte Latin-Amerika. SVs politikk for regionen skal utformes. Fra Internasjonalt utvalgs side har vi sendt fram klare anbefalinger.

"Etter 90-tallets bølgedal for venstresida på verdensbasis har Latin-Amerikas befolkning det siste tiåret gitt ulike venstrealternativer regjeringsmakt i en rekke land. Felles for disse regjeringene er at de ønsker større politisk uavhengighet fra USA og en alternativ økonomisk politikk til den nyliberalistiske modellen. Parallelt ser vi store folkelige og sosiale bevegelser som engasjerer folk på grasrota i mange land. Dette kombinert med økt vektlegging av samarbeid i regionen har ført til at de nye regjeringene fremstår med styrke og reell mulighet til å utjevne sosiale forskjeller, samt å styrke demokratiet gjennom å inkludere flertallet av befolkningen i de politiske, økonomiske og sosiale prosessene. Disse mulighetene gir venstresida inspirasjon til å tenke at ”en annen verden er mulig”," heter det bl.a. i det saksdokumentet Internasjonalt utvalg har sendt fram til landsstyret.

Her følger saksdokumentet Internasjonalt utvalg har utarbeidet.

Innledning

Etter 90-tallets bølgedal for venstresida på verdensbasis har Latin-Amerikas befolkning det siste tiåret gitt ulike venstrealternativer regjeringsmakt i en rekke land. Felles for disse regjeringene er at de ønsker større politisk uavhengighet fra USA og en alternativ økonomisk politikk til den nyliberalistiske modellen. Parallelt ser vi store folkelige og sosiale bevegelser som engasjerer folk på grasrota i mange land. Dette kombinert med økt vektlegging av samarbeid i regionen har ført til at de nye regjeringene fremstår med styrke og reell mulighet til å utjevne sosiale forskjeller, samt å styrke demokratiet gjennom å inkludere flertallet av befolkningen i de politiske, økonomiske og sosiale prosessene. Disse mulighetene gir venstresida inspirasjon til å tenke at ”en annen verden er mulig”. 

Samtidig er det nødvendig å advare mot USAs forsøk på å gjenvinne sin tidligere enestående maktposisjon i regionen. Støtten til Colombia og den høyreekstreme opposisjonen i land som Venezuela og Bolivia under påskudd om å forsvare demokratiet, må sees i sammenheng med USAs ønske om å sikre seg kontroll over Latin-Amerikas enorme naturressurser.  Colombias angrep mot FARC-geriljaens leir i Ecuador tidlig i mars 2008 var godkjent av USA og muliggjort ved hjelp av amerikansk etterretning. Dette kan være forsmaken på Bush-doktrinens inntog i Sør-Amerika. Angrepet mot nabolandet ble av den colombianske presidenten Alvaro Uribe Velez, rettferdiggjort med at det var nødvendig for å nøytralisere en trussel mot Colombias sikkerhet. Colombia og USA har i ettertid anklaget Venezuelas president Hugo Chavez for å ha støttet FARC med penger. Beskyldningene kan være ledd i en internasjonal svertekampanje som vil gjøre det mer akseptabelt å angripe Venezuela. 

Med SV i regjering har vi mulighet til å arbeide aktivt for mer folkelig kontroll over naturressurser og en utvidelse av demokratiet i Latin-Amerika. Som parti kan SV bidra gjennom å knytte sterkere bånd til venstrepartiene i regionen. Dette notatet gir noen anbefalinger til hva som bør være SVs prioriteringer og tilnærming til Latin-Amerika i tida framover. Anbefalingene er forsøkt understøttet i bakgrunnsdelen av notatet.      

Anbefalinger
 

SV som parti bør: 
-          følge med i den politiske utviklingen i Latin-Amerika og lage medieutspill om aktuelle saker
-          holde seg oppdatert på utviklinga på Cuba og støtte opp om fredelig demokratiutvikling på folks premisser
-          advare mot USAs forsøk på å destabilisere regionen gjennom militær støtte til Colombia og økonomisk støtte til opposisjonen i Venezuela og Bolivia
-          ta avstand fra den colombianske regjeringens krigsstrategi, og støtte kravet om fangeutveksling og en forhandlet løsning på konflikten
-          holde kontakten med sosialistiske partier i Latin-Amerika og fortsette som observatør i Foro Sao Paulo[i]. Spesielt viktig er det å opprette kontakt med partier i Venezuela og Ecuador hvor SV per i dag ikke har kontakter
-          styrke samarbeidet med FMLN[ii] i El Salvador, PDA[iii] i Colombia og MAS[iv] i Bolivia, blant annet ved å invitere dem til SVs landsmøter og å sende SV-representanter til deres arrangementer
-          samarbeide med LAG om å støtte FMLN ved presidentvalget i 2009, blant annet ved å sende observatører
-          gjøre likestilling og kvinners rettigheter til en hovedpilar i alt samarbeid med latinamerikanske søsterpartier
-          dele Norges erfaringer med offentlig eierskap og del-privatisering i samarbeidet med våre latinamerikanske søsterpartier
-          inkludere erfaringer fra i Latin-Amerika i skoleringsprosjektet ”Verden til Venstre” ved å invitere innledere fra kontinentet til arrangementer og som bidragsytere til artikkelheftene og nettsidene
-          legge til rette for at fylkeslag kan samarbeide med lokale partilag i Latin-Amerika  

SV i regjering bør:
-          styrke samarbeidet med demokratiske regjeringer som prioriterer sosial utjevning, kvinner og urfolks rettigheter og miljøvennlig utviklingspolitikk. Det inkluderer per i dag Bolivia, Ecuador, Venezuela, Brasil, Argentina, Uruguay, Chile, Nicaragua, Panama og Haiti
-          støtte kravet om nasjonal kontroll over naturressursene, og bidra med norsk kompetanse om forvaltning av naturressursene til gode for egen befolkning. Det sivile samfunn må inkluderes i prosjektene finansiert av Olje for Utvikling, slik at deres mulighet til sosial kontroll over forvaltningen av naturressursene styrkes
-          jobbe for at Norge blir en ledende stemme i forhold til Latin-Amerika i internasjonale sammenhenger, og ta til orde for politisk og økonomisk støtte til latinamerikanske handels- og utviklingsinstitusjoner
-          følge med i utviklingen i Banco del Sur og vurdere om Norge skal tilby et innskudd som minst tilsvarer kuttet i Verdensbanken
-          ta opp spørsmål knyttet til kvinners rettigheter, inkludert seksuelle og reproduktive rettigheter og lovgivning knyttet til selvbestemt abort, i dialogene med latinamerikanske myndigheter
-          jobbe for internasjonalt press på Colombias regjering for fangeutveksling med FARC, og på lenger sikt en forhandlet løsning på konflikten. Norge må også insistere på at colombianske myndigheter beskytter internflyktninger, politisk opposisjonelle, menneskerettighetsaktivister og andre grupper som utsettes for menneskerettighetsbrudd 
-          arbeide for fredelig demokratiutvikling på Cuba gjennom å videreføre kritikken av USAs boikott og stå til rådighet ved innføring av et flerpartisystem på Cuba når forholdene ligger til rette for det

Bakgrunn

Sosialistiske eller venstreorienterte partier sitter nå med makten i Brasil, Argentina, Uruguay, Ecuador, Bolivia, Venezuela, Chile, Nicaragua, Panama, Cuba og Haiti. Det nye politiske klimaet har ført til økende kritikk av IMF og Verdensbanken, større fokus på regionalt handelssamarbeid og økt offentlig debatt om utenlandsgjelda. Under det amerikanske toppmøtet i Argentina i november 2005 stemte Brasil, Argentina, Venezuela, Uruguay og Paraguay mot ALCA (Den all-amerikanske handelsavtalen). Motstanden fra disse landene la USAs planer om å innlemme hele kontinentet i en felles handelsavtale. USA endret derfor strategi og forhandlet frem bilaterale og regionale frihandelsavtaler med landene i Mellom-Amerika, Peru og Colombia.  

Som motvekt til frihandelsavtalene med USA har Venezuela og Cuba lansert ALBA (Det Bolivarianske Alternativet for Latin-Amerika). Mer enn en handelsavtale er ALBA en plattform for latinamerikansk samarbeid som baserer seg på prinsipper som solidaritet, respekt for uavhengighet, komplementaritet og kompensasjon. Bolivia og Nicaragua har senere tilsluttet seg, mens en rekke mindre karibiske øystater er assosierte medlemmer. Venezuela har også tatt initiativet til viktige regionale integrasjonsprosjekter som TV-kanalen TeleSur og Banco del Sur (Sør Banken). Brasil, Argentina, Bolivia, Ecuador, Uruguay og Paraguay er medlemmer av banken som skal finansiere utviklingsprosjekter og gjøre medlemslandene mindre avhengige av IMF og Verdensbanken. Petrocaribe er opprettet av Venezuela for å levere energiressurser (olje/gass) til priser og betalingsbetingelser som sikrer stabile og langsiktige leveranser uavhengig av verdensmarkedet. Dette er alle eksempler på at de latinamerikanske landene ønsker et mer uavhengig forhold til USA. Samtidig forklarer det til dels hvorfor president Hugo Chavez og Fidel Castro framstår som forbilder som kan muliggjøre Latin-Amerikas frigjøring fra USA.   

Venstresida i Latin-Amerika er imidlertid ikke ensartet. Det er stor forskjell mellom Chiles Michelle Bachelet, som i latinamerikansk sammenheng kan klassifiseres som sosialdemokrat, og den venezuelanske presidenten Hugo Chavez som representerer en slags radikal venstrepopulisme. Ecuadors president Rafael Correa og den nyvalgte presidenten i Argentina, Cristina Fernandez, definerer seg ikke som sosialister, men er tydelige på at de vil prioritere sosialbudsjettet fremfor utenlandsgjelda. Bolivias president Evo Morales markerte et klart brudd med nyliberalismen da regjeringen hans vedtok å nasjonalisere olje- og gassreservene i 2006. Til tross for sosiale programmer som ”Null sult” har Brasils Ignacio Lula da Silva i mindre grad maktet å bryte med den nyliberalistiske modellen.   

USAs rolle i Latin-Amerika

Til tross for press har ikke USA kunnet forhindre at venstresida har økt i styrke de siste årene. USA frykter at de er i ferd med å miste kontrollen over Latin-Amerikas naturressurser. Spesielt er oljeressursene i Venezuela viktig for amerikanske interesser. Etter valget av president Rafael Correa i Ecuador og Daniel Ortega i Nicaragua i 2006, gjenstår Colombias president Alvaro Uribe Velez som USAs viktigste allierte for å vinne kontrollen i regionen tilbake.  

Siden tidlig på 1900-tallet har USA hatt kontroll over Latin-Amerika. Under den kalde krigen var kampen mot kommunismen påskuddet for innblandning i land hvor radikale regjeringer truet amerikanske interesser. Med unntak av Cuba lyktes USA i å stoppe progressive bevegelsers forsøk på å forandre de skjeve maktforholdene som kjennetegner det latinamerikanske samfunnet. Etter Sovjets sammenbrudd har USA imidlertid endret retorikk og strategi. Siden direkte militære intervensjoner anses som risikable, forsøker USA å motarbeide radikale regjeringer blant annet gjennom økonomisk støtte til opposisjonelle. USAID (USAs direktorat for internasjonal utvikling) finansierer blant annet flere NGOer i Venezuela som tilhører den politiske opposisjonen og som deltok i kuppforsøket mot president Chavez i 2002. I Bolivia støtter USAID opposisjonen i de rike fylkene i lavlandet som ønsker uavhengighet fra sentralregjeringen og boikotter Evo Morales sine reformer.  

USA bruker i tillegg milliarder av dollar på militær- og politihjelp i Latin-Amerika. Islamister, narkotikatrafikanter, sosiale bevegelser og radikale populister, som Evo Morales og Hugo Chavez, og ”terroristorganisasjoner” som FARC og ELN, defineres som trusler mot USAs sikkerhet. Den største fienden er den radikale populismen og dens mest markante representant Hugo Chavez, som i følge USA ødelegger demokratiseringsprosessen og forårsaker ustabilitet i regionen.  

Venezuela

President Hugo Chavez har skapt sterke reaksjoner hos den venezuelanske overklassen, som ser sin makt truet av regjeringens reformer. Mediedekninga av Chavez bærer preg av at disse rike familiene kontrollerer venezuelanske medier. Eliten har nære bånd til USA og internasjonal presse. Deres ensidige syn har også påvirket norske mediers dekning av Venezuela.  

Chavez kom til makta som en reaksjon på et korrupt politisk system, hvor den folkelige deltakelsen var lav og den politiske makten konsentrert hos den økonomiske eliten. Chavez har bidratt til en demokratisering av det venezuelanske samfunnet på flere plan. Gjennom den såkalte utdanningsrevolusjonen er analfabetismen i Venezuela nå så godt som utrydda. Nasjonalisering av oljeressursene har åpnet for mer folkelig kontroll og omfordeling av penger og makt.

I tilegg har Chavez bidratt til et betydelig større fokus på minoritetsrettigheter ved å inkludere urfolksrettigheter i den nye grunnloven. Presidenten har også tatt til orde for homofiles rettigheter. Dette er svært nyskapende i Latin-Amerika. I tillegg til endringene nasjonalt har Chavez bidratt til en viktig venstredreining i regionen ved å ta initiativ for økt samarbeid og integrasjon, særlig mellom de nye venstreregjeringene. Denne integrasjonen bygger på gjensidighet og likeverd, og bryter dermed med prinsippet om fri handel og markedsadgang. Chavez sin økende innflytelse utfordrer USAs imperialistiske makt i regionen. Samtidig uttrykker flere land bekymring for at Venezuela skal bli for dominerende. Det er grunn til å være på vakt mot dette. Det er imidlertid liten tvil om at Chavez har blitt et viktig symbol for radikalisering på grasrota i de fleste latinamerikanske land, og at han har bidratt til å gi folk trua på demokratisering, sosial utjevning, folkelig kontroll over naturressursene, og dessuten at det er mulig å utfordre USA. Framgangen til venstresida på kontinentet kan ikke sees uavhengig fra utviklinga i Venezuela.  

I Latin-Amerika har den politiske, så vel som den religiøse og populære kulturen, tradisjonelt vært preget av persondyrkelse og ikonisering. (Che Guevara, skjønnhetskonkurranser, og personifisering av religiøsitet gjennom jomfrudyrkelse osv er eksempler på dette). Personfokuset på Chavez må forstås innenfor denne kulturelle konteksten, selv om en kritikk av dette likevel er berettiget. Det er viktig at europeisk venstreside evner å fokusere på den politiske utviklinga i Latin-Amerika, og ikke la debatten dreie rundt Chavez som person. 

Bolivia

Valget av Evo Morales som president i 2005 har betydd en demokratisering av Bolivia ved at tidligere ekskluderte grupper nå har økt sin politiske deltakelse. Den grunnlovgivende forsamling er et eksempel på hvordan urfolk, fattige kvinner, arbeidere og småbønder deltar i den politiske prosessen. Bolivia har også blitt et foregangsland ved at landet i september 2007 gikk ut og sa at de vil etablere FNs urfolkserklæring som nasjonal lov. Det nye grunnlovsforslaget inkluderer urfolksrettigheter og anerkjenner eksplisitt urfolks kollektive rettigheter til og kontroll over jord, vann og andre naturressurser.   

Den nye gasspolitikken til Morales’ regjering har mangedoblet de statlige inntektene og gjort det mulig med sosiale prosjekter som kommer de fattige til gode. Ved hjelp av inntektene har regjeringen blant annet satt i gang alfabetiseringsprosjekt. Støtten til skolebarn er og et viktig tiltak for å muliggjøre barns skolegang, spesielt i fattige grupper av samfunnet. Pensjonsreformen som ble igangsatt fra januar av er et viktig tiltak for å sikre inntekt til eldre over 60 år. I tillegg er de pågående helsereformene, blant annet gjennom cubanske legers helseprogrammer svært viktige for å bedre helsesituasjonen for befolkningen i Bolivia.   

I mai 2008 skal det etter planen gjennomføres en folkeavstemming om det nye forslaget til grunnlov som i større grad ivaretar tidligere ekskluderte gruppers rettigheter. Prosessen rundt grunnloven er selve akilleshælen for Evo Morales’ regjering, og det er viktig å følge kritisk med på de ulike aktørenes oppførsel i prosessen. Prosessen rundt den nye grunnloven har vært lang og preget av usikkerhet, ikke minst fordi opposisjonen og deres støttespillere i den økonomiske og sosiale makteliten i lavlandet har benyttet enhver anledning til å sabotere prosessen og fyre opp under regionale og etniske forskjeller i landet.  

USA har sterke interesser i Bolivia, og det har den siste tiden vist seg at de har benyttet studenter og fredskorpsdeltakere for å spionere på venezuelanere og cubanere i Bolivia. Norge bør følge med på hvordan USA opptrer i Bolivia, og ta det opp med USA dersom det viser seg at de bidrar til et økt konfliktnivå i landet.   

Evo Morales har fremdeles mye støtte i Bolivia, men blir hardt kritisert for sin nære relasjon med Hugo Chavez og Venezuela. Opposisjonen ønsker å skape et bilde av Morales og Chavez som isolerte og venneløse i det internasjonale samfunnet. Samarbeidet med Norge og SV er derfor viktig for å bygge opp under Morales sin regjering og MAS, og vise at de nye politiske endringene i Bolivia ikke innebærer at de mister internasjonal støtte.      

Ecuador

Ved å ta til orde for at en større andel av inntektene fra landets petroleumsindustri skal tilfalle statskassa har Ecuadors nye president, Rafael Correa, i likhet med Bolivias president Evo Morales, markert en klar venstredreining. Ecuador har også foreslått at landet ikke skal utvinne olje i en naturpark og heller finne alternative energikilder, mot at det internasjonale samfunnet bidrar med økonomisk bistand. SV burde jobbe for å styrke dette initiativet gjennom Olje for Utvikling programmet.  Både urfolksbevegelsen og andre sosiale bevegelser i Ecuador har krevd en ny grunnlovsprosess, og det er viktig å følge med på denne prosessen i 2008. Ecuador har blitt en aktiv aktør i de regionale integreringsprosjektene Banco del Sur og PETROAMERICA. 

Ecuadors geografiske beliggenhet ved siden av Colombia gjør landet sårbart for konflikten der. Correa har tatt avstand fra USAs Plan Colombia[v] og tatt til orde for nedleggelsen av den amerikanske militærbasen Manta. Tidlig i år ble forholdet mellom Ecuador og Colombia svært anspent da Colombia utførte et militært angrep inne på ecuatoriansk territorium, hvor blant andre FARC-lederen Raul Reyes ble drept. Angrepet på Reyes ble muliggjort ved hjelp av amerikansk etterretning, og rettferdiggjort av colombianske myndigheter med at president Hugo Chavez har støttet FARC med penger. Det militære angrepet har i ettertid blitt fordømt av OAS. 

SV bør undersøke muligheten for å etablere kontakt med det nye partiet til president Correa, Alianza Pais. Partiet er ennå i oppstartingsfasen, men ønsker å bli et politisk alternativ for de tradisjonelt ekskluderte i Ecuador. 

Colombia

President Alvaro Uribes kompromissløse linje mot geriljaen og narkotikaproduksjonen har gjort ham til president Bush sin nærmeste allierte i Sør-Amerika. Colombia er i dag verdens femte største mottaker av militær støtte fra USA. Konflikten i Colombia utgjør den største trusselen mot freden i Sør-Amerika. Den over 40 år lange borgerkrigen har ført landet ut i en humanitær krise med over 3,5 millioner internt fordrevne.  

Krigen utspilles mellom de eldste geriljaorganisasjonene i Latin-Amerika, FARC og ELN, på den ene siden og regjeringsstyrkene i samspill med høyreekstreme paramilitære grupper på den andre siden. Den største geriljaorganisasjonen, FARC, var opprinnelig en bondegerilja som oppstod etter borgerkrigen på 1950-tallet da flere hundre tusen bønder ble drevet på flukt av hæren. I dag finansierer FARC sin krigføring gjennom skattlegging av kokaproduksjon, bankran og kidnappinger.   

Siden Alvaro Uribe ble valgt som president i 2002 har colombianske myndigheter med støtte fra USA og terroristdiskursen etter 11.september 2001, trappet opp krigen mot FARC. Gjennom Plan Colombia gir USA støtte til de colombianske militære styrkene. Støtten har blitt kritisert av colombianske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, blant annet fordi det colombianske militære hvert år begår alvorlige menneskerettighetsbrudd som utenomrettslige henrettelser. Det er også bevist at colombianske militære samarbeider med høyreekstreme paramilitære grupper som er ansvarlige for de fleste menneskerettighetsbruddene. Overgrepene dreier seg om massakre og fordrivning av sivilbefolkningen i strategisk viktige områder, og systematiske drap og trusler mot politiske motstandere, journalister, fagforeningsaktivister og studentledere. Bare et fåtall av tilfellene blir etterforsket og enda færre fører til at gjerningsmennene blir straffet.  

President Uribe har siden 2004 gjennomført en fredsprosess med den paramilitære gruppa AUC, og myndighetene hevder at flere tusen paramilitære nå er demobiliserte. Paramilitære grupper fortsetter imidlertid å operere under nye navn. Den såkalte fredsprosessen gir straffefrihet for paramilitære mot at de innrømmer overgrepene de har begått. Prosessen innebærer ingen oppreising til ofrene og de etterlatte, og fattige bønder som har blitt fordrevet fra jorda si blir ikke gitt muligheten til å vende tilbake. De paramilitære i Colombia er derfor ikke svekket etter fredsprosessen, og det blir hevdet at de nå er i ferd med å etablere seg i Venezuela.  

SV må følge nøye med i den politiske utviklingen i Colombia, blant annet gjennom å styrke kontakten med venstrealliansen el Polo Democratico Alternativo (PDA), som ved presidentvalget i 2006 oppnådde over 20 prosent av stemmene og ble landets nest største parti. SV bør jobbe for at den norske regjeringen tar klart avstand fra USA og Colombias krigshissende og destabiliserende politikk i området, og jobbe for at den væpna konflikten ikke spres til andre land, men løses gjennom forhandlinger med gerilja-gruppene.  

El Salvador

Presidentvalget i 2009 er en historisk mulighet for den salvadoranske venstresida. FMLN, SVs samarbeidspartner gjennom mange år, og landets fremste opposisjonsparti, topper meningsmålingene, mens den høyrevridde regjeringa når nye bunnrekorder hva oppslutning og popularitet angår. Økonomisk stagnasjon, skyhøye volds- og kriminalitetsstatistikker og utebliende sosiale reformer har skapt stor misnøye blant befolkningen, som nå retter sitt håp mot den tidligere geriljabevegelsen.

Siden fredsavtalene ble undertegnet i 1992, har El Salvador blitt framstilt som eksemplet på vellykket fredsdiplomati, politiske og økonomiske reformer. Baksiden av glansbildet viser en helt annen historie. Etter nesten 20 år med trosfast markedsliberalt styre under høyrepartiet ARENA har de sosiale forskjellene blitt forsterket. Med en dollarisert økonomi står landet uten en selvstendig økonomisk politikk og muligheter til å manøvrere seg gjennom den stadig mer presserende økonomiske krisa. Den sittende regjeringa har bekreftet sin posisjon som en av Bush-administrasjonens viktigste støttespillere i Latin-Amerika. El Salvador er det eneste landet på kontinentet som opprettholder sin fysiske støtte til USAs krigføring mot Irak, det var det første landet til å undertegnet frihandelsavtalen med USA, og regjeringa følger lydig alle instrukser fra kjempen i nord. I løpet av de siste årene har de positive endringene fra fredsavtalene blitt reversert. Rommet for den politiske og sosiale opposisjonen har blitt snevret inn. Økende brudd på menneskerettighetene og voksende politisk vold er bekymrende tendenser. Regjeringas kontroll over statsinstitusjonene er forsterket, og autoritarismen man håpet fredsavtalene sakte men sikkert skulle erstatte med mer demokratiske praksiser er på full fart tilbake. Innfiltrering av kriminelle strukturer i statsadministrasjonen truer styringsdyktigheten.

Samtidig gir landets sterke tradisjoner med folkelig motstand og organisering håp om forandringer. Siden fredsavtalene har FMLN posisjonert seg som en viktig motvekt mot de tradisjonelle høyrekreftene, og sterkt motivert av venstrevinden som blåser over kontinentet viser partiet og dets populære presidentkandidat, Mauricio Funes, en styrke og selvtillitt som kan føre de i regjeringsposisjon til neste år. Frykten for valgfusk før og under valget er imidlertid godt underbygd. Regjeringa kontrollerer landets valgorgan og de fremste mediene i landet, og tidligere valg viser at høyresida ikke skyr noen midler for å klamre seg fast til makta. I denne konteksten er internasjonal solidaritet og tilstedeværelse viktigere enn noen sinne. Dette gjelder i forkant av valget, og ikke minst ved en eventuell seier til FMLN. I regjeringsposisjon vil venstresida stå foran store utfordringer, som iverksettelse av nødvendige politiske, sosial og økonomiske reformer, og en mektig opposisjon som kontrollerer de viktigste økonomiske kreftene i landet.  

Cuba

USA har boikotta Cuba i omkring 40 år, samt stått bak økonomiske sanksjoner mot internasjonale selskaper som handler med Cuba. Oppbygginga av et mer variert jordbruk, oljeleiting, handel med Kina, europeisk turisme og støtten fra Venezuela i de siste årene har imidlertid gitt landet sterk økonomisk vekst (etter harde år etter Sovjets fall), men basert på en dobbelt økonomi med et to-valutasystem: Cubanske pesos for vanlige folk og konvertible pesos for turister og folk med kontakter eller med muligheter for private inntekter fra utlendinger. Attraktive luksusprodukter kan bare betales med konvertible pesos. Skyggeøkonomien med konvertible pesos som sterk valuta har gitt staten gode inntekter, men bidrar også til voksende prostitusjon og til sosiale skiller.  

Som resultat av USAs anti-cubanske politikk er også cubansk politikk blitt retta inn som motpol mot USAs regjering. Dette gjør at cubanere som er i opposisjon til landets system og som mottar støtte fra USA eller fra eksil-cubanske miljøer i USA, blir sett på som statsfiender og noen av disse er blitt utsatt for fengsling, yrkesforbud eller utreiseforbud. Ytringsfriheten er begrenset. For at denne opposisjonen får rom til å drive sin legale virksomhet trengs en endra holdning fra cubanske myndigheter, samt opphevelse av USAs undergraving og boikott av Cuba. Norge har i FN stemt for oppheving av boikotten siden 1993.  

Cuba er et viktig symbol for andre land i Latin-Amerika. Det symboliserer uavhengighet og motstand mot USAs imperialistiske politikk overfor nabolandene. I tillegg er Cuba et forbilde innen helse og utdanning, med et helsevesen fullt på høyde med det i industrialiserte land og med gratis utdanning for alle. Cuba sender leger og helsearbeidere til en lang rekke latinamerikanske land som en solidarisk håndsrekning, og gir for øyeblikket gratis utdanning til omkring 10 000 utenlandske legestudenter. Cuba ble i 2006 av World Wildlife Fund holdt fram som det eneste landet i verden som har oppnådd en bærekraftig samfunnsmodell. Dette skyldes kombinasjonen av lavt ressursforbruk og høy score på FNs Human Development Index (HDI). 

Siden 1992 avholdes det valg til provins- og nasjonalforsamling på Cuba. Ingen politiske partier (heller ikke kommunistpartiet) kan offisielt stille kandidater.  Kandidatene velges på offentlige møter på nabolagsnivå, som igjen nominerer oppover i større forsamlinger til man blir kandidat fra sin valgkrets (bydel/kommune).  

I 2006 ble Fidel Castro alvorlig syk og broren, Raul Castro, ble da stedfortredende statsleder. Dette ble i 2008 stadfestet gjennom valg. Raul Castro har i de siste tiårene vært en sentral arkitekt av store reformer og prosjekter i cubansk politikk, bl.a. omlegginga av cubansk landbrukspolitikk. Cuba undertegnet FN konvensjonen og erklæringen om menneskerettigheter dagen etter at Raul Castro ble stadfesta som president.   


[1] Sao Paulo forumet består av de fleste partiene i Latin-Amerika til venstre for sosialdemokratiet og ble opprettet etter den kalde krigens slutt. Samarbeidsforumet har klart å beholde en bred sammensetning av partier og organisasjoner til tross for til dels store uenigheter mellom partiene. En ny situasjon for forumet er at mange av partiene i dag er i regjeringsposisjon eller er støttepartiet til regjeringer. Forumet inkluderer store opposisjonspartier i land som Mexico (PDR) og El Salvador (FMLN) samt mindre sosialistiske partier. Mens forumet tidligere først og fremst var et møtested for meningsutveksling mellom anti-imperialister, fungerer det i dag for koordinering mellom regjeringspartier og utveksling av erfaringer som regjeringspartier. SV har deltatt som observatør på flere møter i Foro Sao Paolo de siste årene, og deltok på det siste møtet i El Salvador i januar 2007.        [1] Frente Farabundo Marti por la Liberacion Nacional, tidligere geriljabevegelse som ble politisk parti ved fredsavtalene i 1992. Er største parti i El Salvador, og kan vinne parlamentsvalget og presidentvalget som er våren 2009. SV har samarbeidet med FMLN siden 1996 gjennom flere fredskorpsutvekslinger og NDS-prosjekter.  [1] Polo Democrático Alternativo (PDA) ble dannet før presidentvalget i 2006 som en valgfront for venstre/ sentrum partier og organisasjoner. Ved presidentvalget i 2006 fikk PDAs kandidat, den tidligere høyesterettsdommeren Carlos Gaviria nest størst oppslutning. Med 2,5 millioner stemmer, eller om lag 16% prosent velgeroppslutning viste Carlos Gaviria at det finnes et ubenyttet potensiale for venstresida. Etter dette ble det besluttet å videreføre samarbeidet i PDA og etablere et politisk parti. 30. november til 2.desember 2006 ble det nye partiets første kongress avholdt. Nesten 4000 delegater ble valgt fra Colombias 32 departementer. Høsten 2007 ble PDAs ordførerkandidat til hovedstaden Bogotá gjenvalgt. SV sendte observatører ved forrige presidentvalg, og var representert  på PDAs kongress i desember 2006. [1] Movimiento al Socialismo (Bevegelsen for Sosialisme)  er Bolivias president Evo Morales sitt parti. MAS ble dannet av kokafagforeningene på slutten av 1990-tallet, men siden valget i 2002 har partiet hatt høy oppslutning i brede lag av befolkningen. I 2005 vant Evo Morales presidentvalget med over 50 prosent av stemmene, Nasjonal kontroll over naturressursene og kollektive rettigheter til urbefolkningen er MAS politiske hovedsaker.  SV søkte NDS-samarbeid 2008, men fikk ikke innvilget søknaden. [1] Plan Colombia en svært omstridt plan for å bekjempe kokaproduksjon og geriljaen i Colombia. USA har støttet planen med over 20 milliarder. Største delen av støtten går til å styrke den colombianske hæren. Plan Colombia har møtt sterk motstand fra bonde- og urbefolkningsorganisasjoner og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner.