Internasjonal politikk

Vårt farlige forsvar

Vårt farlige forsvar Må vi kunne true med drap og ødeleggelser for å sikre at vi kan «videreutvikle rettsstaten», spør Gunnar Garbo i en kommentar til forslaget til ny langtidsplan for Forsvaret. Han mener det bilde av verden som tegnes på mange måter er misvisende, og snevert innrettet mot en militær forstand av sikkerhet. Han reiser alvorlige innvendinger mot beskrivelsen av terrortrusselen, som ikke drøfter hvordan for eksempel muslimer og andre grupper i sør opplever at rike og mektige land underkjenner og ydmyker dem.  Det mangler mye på at Forsvarsdepartementet innrømmer at USA i virkeligheten er den største trusselen mot fred mellom landene, skriver Garbo.
Vårt farlige forsvar

Av Gunnar Garbo

I stortingsproposisjon nr. 48 om utviklingen av Forsvaret tegner Forsvarsdepartementet et grusomt bilde av den verden vi er så uheldige å leve i. Riktignok er trusselbildet diffust - «fremtiden preges av usikkerhet og uforutsigbarhet», heter det. Derfor må Forsvaret være «trusseluavhengig», hva nå det innebærer. Men hovedbudskapet i proposisjonen er at hvis det enkelte land skal verne om sin sikkerhet, sine interesser og sine verdier, kan det ikke klare seg uten militær kraft.

Nå er ikke denne oppfatningen enestående. Den skiller seg ikke mye fra hva tidligere regjeringer har forkynt. Den skiller seg heller ikke stort fra en historisk erfaring som president Bush har gitt ferske eksempler på de siste årene: Når lederne vil få et folk til å godta større militærutgifter og sterkere innenlandsk overvåking, må de skape et trusselbilde som maner innbyggerne til å godta militariseringen og ofrene den krever.

Men er det sant at vi lever i en slik verden? Må vi kunne true med drap og ødeleggelser for å sikre at vi kan «videreutvikle rettsstaten, folkestyret og sikre lov og orden, menneskerettigheter og trygghet» som departementet uttrykker formålet? Kan vi ikke skape et forsvar som trygger Norge med fredelige midler? Slike spørsmål blir heller ikke nå stilt. De alternativene fredsbevegelsen er opptatt av, som ikkevoldelig motstand eller sivile fredsstyrker med evne til å sette i gang fredsskapende prosesser, fins det ingen spor av. Utgangspunktet for planleggingen av Forsvaret er kullsviertroen på et militært maktapparat.

Den politiske ledelsen legger vekt på nordområdene. Det er bred enighet om at vi trenger et godt kystoppsyn, også for å ivareta de utfordringene som kan melde seg med issmeltingen i nord og utsikten til økt skipstrafikk gjennom Barentshavet. Som trusler i disse områdene ser proposisjonen for seg «episoder, anslag og begrensete kriser». Russland er den største utfordringen, heter det. Det er sant at vi ikke har avklart delelinjen til havs mellom oss og den store naboen vår, og det kan oppstå tvister om utnyttelsen av ressursene på havbunnen omkring Svalbard. Men dette er saker hvor det er mulig å nå fram til rimelige resultater ved oppriktige forhandlinger, eller, om det ikke lykkes, ved hjelp av Den internasjonale domstol. Vi behøver ikke slåss. Norge har dessuten fått forsyne seg så grådig av ressursene på havbunnen utenfor den lange kysten vår at det ikke er synd på oss om vi må fire litt på kravene våre.

Norge har interesse av at «Russland samarbeider godt med det vestlige fellesskap», skriver departementet. Men hvorfor uttrykke seg så bakvendt? Det er Vesten som har skapt uro i Russland ved å flytte grensene til Nato lenger og lenger inn i det gamle Sovjetsamveldet, til tross for de løftene Gorbatsjov fikk om at slikt ikke skulle skje. Og når Putin vek tilbake fra avtalen om konvensjonelle rustingsbegrensninger i Europa, har det sammenheng med den voldsomme opprustningen og militære omringningen som USA konfronterer russerne med. Det er Vesten som nå bør skape den tilliten samarbeidet forutsetter.

Min alvorligste innvending mot de prinsipielle kapitlene i proposisjonen er den vage eller misvisende beskrivelsen av «et bredt spekter av sikkerhetsutfordringer som er i kontinuerlig endring» ute i verden. For eksempel heter det at terrorismen finner grobunn i «mangel på politisk, økonomisk og sosial utvikling, og er også ofte forbundet med svakt funderte stater og kriminalitet.» Det er sikkert og visst at rike land gjør altfor lite for å gjøre slutt på fattigdommen i verden. Men det er tross alt ikke fattigdom som først og fremst gir terrorismen næring. Bakgrunnen for selvmordsbomberne er at muslimer og andre grupper i sør opplever at rike og mektige land overser dem, underkjenner dem og ydmyker dem. Resolusjonen FNs generalforsamling vedtok 17. desember 1987 om tiltak mot internasjonal terrorisme var inne på noe riktigere da den etterlyste en studie av underliggende årsaker som «fortvilelse, frustrasjon, krenkelser og håpløshet».

«Opphavet til mange av dagens utfordringer er å finne i et geografisk område som strekker seg fra Afrika, Midtøsten til Afghanistan,» kan departementet fortelle. Det dristigste Forsvarsdepartementet våger å si om vår største allierte er at det gis «en noe endret anseelse internasjonalt for USAs politikk». Her uttaler departementet seg om en supermakt som nå har økt sin årlige opprustning til den overgår de samlete militærbudsjettene i resten av verden. Det dreier seg om den makten som har drevet fram de største krigene de to siste tiårene. Det gjelder et regime som nå har langt mer enn tusen militære baser spredt rundt i verden. Dette regimet bryter folkeretten, krenker torturkonvensjonen og bruker løgner for å fremme maktpolitikken sin.

De som bruker øyne og tanker, vet utmerket godt at det beste som kunne gjøres for å få slutt på internasjonal terrorisme ville være:

* at Israel stanser overgrepene mot palestinerne og leverer tilbake alt det landet okkupantene har stjålet fra dem og annektert som sitt eget,
* at USA avslutter okkupasjonen av Irak, og
* at det blir sluttet en våpenhvile i Afghanistan, at «Enduring Freedom» og Isaf blir avsluttet og midlene i stedet brukt til menneskelig utvikling.

Den største hindringen for slike fredelige løsninger er den supermakten som etter departementets inntrykk har fått «en noe endret anseelse internasjonalt». USA støtter israelske overgrep og avviser ethvert fredsinitiativ som kan føre til at Nato «taper ansikt».

De som følger med, vet også at vi best ville motvirke spredningen av masseødeleggelsesvåpen ved at de ledende atommaktene står ved løftet de har gitt i ikkespredningsavtalen om å redusere sine egne kjernefysiske våpenlager. Men igjen er den avgjørende hindringen regimet i Washington, som utvikler nye atomvåpen og forbeholder seg rett til å bruke dem til preventiv krig mot land USA ser på som røverstater eller «ondskapens akse». Det mangler mye på at Forsvarsdepartementet innrømmer virkeligheten: at USA i dag er den største trusselen mot fred mellom landene.

Hvis Norge skulle bli utsatt for slike terrorangrep som departementet utmaler faren for, er det nettopp fordi vi blir oppfattet som USAs ivrige medløper. Men denne risikoen - et ord som departementet unngår - er det villig til å løpe på våres alles vegne. Begrunnelsen er den samme som vi har hørt noen år nå: Norge må vise seg som «en troverdig partner» til våre største allierte, og det «måles i dag først og fremst i vår vilje og evne til å bidra i NATO-ledete operasjoner». Til gjengjeld venter departementet at troverdigheten skal sikre oss støtte dersom det samme partnerskapet gjør oss til terrormål. Dette er norsk sikkerhetspolitikk.

I stortingsproposisjonen har regjeringen også fått med noen forstandige tanker. Vi må ikke ensidig bruke militær makt. Militærmaktens rolle er å skape grunnlag for politiske løsninger, heter det. Derfor trengs det en helhetlig politikk, «hvor også utenrikspolitikken, økonomi, nærings, utviklings- og miljøpolitikken vil spille en rolle». Dette er jo synspunkter regjeringen har hevdet i forbindelse med krigen i Afghanistan. Problemet er å få menneskene i et krigsherjet land til å forstå hvorfor vi hjelper dem den ene dagen og skyter på dem den neste. Det ville kanskje være en fordel å velge ett av to - og da ikke hvilket som helst.

Proposisjonen gjentar enkelte sentrale honnørord fra Soria Moria-erklæringen. Norge har interesse av «en multilateral verdensordning under ledelse av FN, med vekt på folkeretten og universelle menneskerettigheter», står det. Vi skal kunne delta i «flernasjonale fredsoperasjoner forankret i et klart og utvetydig folkerettslig grunnlag». Dette lyder jo lovende. Men det siste tiåret har Norge flere ganger brutt med dette grunnlaget. Vi deltok i krigen om Kosovo, som manglet mandat fra FN og nærmest renset serberne ut av provinsen. Vi hjalp okkupantene i Irak med ingeniørtropper, til tross for at okkupasjon etter en ulovlig krig heller ikke kan være særlig lovlig. USAs angrep på Afghanistan under påskudd av rett til selvforsvar fire uker etter terroraksjonene 11. september, var også folkerettsstridig. Derimot har Isaf-styrkene fått mandat fra FN til å trygge sikkerheten for lokalbefolkningen og hjelpepersonellet. Men jo mer Isaf bli koblet sammen med Enduring Freedom, desto mer tvilsomt blir rettsgrunnlaget. Det ville ha vært en fordel om proposisjonen hadde sagt at et «klart og utvetydig folkerettslig grunnlag» betyr et brudd med de unntakene fra folkeretten vi har tillatt oss de siste årene.

Proposisjonen sier derimot noen kloke ord om «Responsibility to Protect»: «Vi behøver mer enn noen gang internasjonal konsensus om når og hvordan makt kan brukes.» Dette er nesten ord til annet hva den britiske filosofen John Stuart Mill skrev for over 150 år siden, og det er på tide at ordene blir fulgt opp. «Ansvaret for å beskytte» betyr ikke at sterke stater får rett til å sette i verk «humanitære intervensjoner» etter eget skjønn. Ansvaret skal forvaltes av verdenssamfunnet gjennom FN. Norge kan gjøre nytte for seg ved å arbeide for at Generalforsamlingen, det mest demokratiske organet i FN, vedtar en gjennomarbeidet resolusjon som presiserer når og hvordan Sikkerhetsrådet skal kunne vedta maktbruk for å beskytte mennesker som blir utsatt for folkemord, etnisk rensing eller forbrytelser mot menneskeheten i landet de bor i. Tillater vi maktbruk, er det minst like viktig å sette grenser for maktbruken.

«Regjeringen legger vekt på at missilforsvar ikke må føre til nye våpenkappløp,» står det i proposisjonen. Men utbyggingen av et verdensomspennende system av antiraketter som USA nå holder på med, vil føre til nye våpenkappløp. Den nye kapprustningen er i full gang. Den lar seg ikke stanse med besvergelser. Men det kunne kanskje ha hjulpet en aning med et norsk nei til militariseringen.

(Klassekampen 15. april 2008)

Legg til kommentar