Internasjonal politikk

Kampfly - til enhver pris?

Kampfly - til enhver pris?For innbyggerne i den avsidesliggende fjell-landsbyen i Afghanistan er det likegyldig hvorvidt de blir bombet av fly produsert i USA eller Sverige.  Spørsmålet er jo hvorvidt Norge skal ha fly for norske, nasjonale behov, og hvor suverenitetsbekjempelsen er det sentrale, eller hvorvidt det norske luftvåpen primært skal være innrettet for offensiv, aggressiv, kamp i andre deler av verden, skriver Bjørn Jacobsen og Ivar Johansen bl.a. i denne kronikken i ukens utgave av magasinet Ny Tid.


Kampfly - til enhver pris?

Av Bjørn Jacobsen, stortingsrepresentant for SV og medlem av Stortingets forsvarskomite og Ivar Johansen, internasjonal leder i SV

I SV som i de andre partiene diskuteres kampflyinnkjøp heftig i disse dager. Det kan se ut til at den største forskjellen mellom vår og de andre partienes diskusjon handler om at vi diskuterer et eventuelt kampflykjøp i forhold til prisen av den reelle sikkerheten dette vil kunne gi oss.

Et grunnleggende spørsmål i vår debatt er om det moderne, drapseffektive og høyteknologiske militærvesen gir oss mer sikkerhet. Svaret er ikke et entydig ja. Hadde det vært slik ville det å prioritere et høyteknologisk forsvar vært såre enkelt. Problemet er at samtidig som vi får mer høyteknologiske våpen går moderne krigføring i økende grad utover sivile. I dag er nærmere 90 % av krigens fallende sivile, mens bare 10 % er stridende. Under første verdenskrig var dette forholdet omvendt.

Moderne våpenmakt er det mest kostnadsdrivende på dagens militære budsjetter. En av konsekvensene av en stadig mer høyteknologisk krigsmakt er økende forsvarsbudsjetter. Verdens militære forbruk, på over 1200 mrd USD pr år, representerer et alvorlig hinder for global utvikling, og et vanvittig resurssløseri ovenfor verdens fattigste. Den enorme utviklingen av krigsteknologi over de siste 90 årene synes ikke å ha vært til menneskehetens beste. 

Velge verktøy arbeidet som skal utføres

Det avgjørende ved valg av kampfly er ikke hvorvidt Norge velger svenske eller amerikanske fly.  De avgjørende valg ligger naturligvis langt foran valg av produsent.

For innbyggerne i den avsidesliggende fjell-landsbyen i Afghanistan er det likegyldig hvorvidt de blir bombet av fly produsert i USA eller Sverige.  Spørsmålet er jo hvorvidt Norge skal ha fly for norske, nasjonale behov, og hvor suverenitetsbekjempelsen er det sentrale, eller hvorvidt det norske luftvåpen primært skal være innrettet for offensiv, aggressiv, kamp i andre deler av verden.

Det er heller ikke slik at svensk våpenindustri har renere hender enn amerikanske, eller at svensk storkapital (Wallenberg-konsernet) er en mer human kapitalist enn de amerikanske. De etiske holdninger som preger internasjonale våpenprodusenter er de samme i Sverige, som i USA. Det er som oftest utspekulert råskap, satt i system.

Det er enklere å la seg rive med på offensiv krigføring igangsatt av allierte om en besitter topp moderne våpen konstruert for offensive operasjoner. For oss som er motstandere av NATOs ”out of area” strategi, og ønsker et mer defensivt forsvar her hjemme, er dette et viktig perspektiv. Faren for at Norge vil gå til nye kriger SV er imot øker med forsvarets evne til å kunne bidra i USAs krigsmaskineri. Oppbygging en av en robust norsk krigsmakt med offensive kapasiteter fjerner oss fra idealet om å være en fredsnasjon. Dette handler ikke bare om krigsmakten som symbol, men at dette maktmidlet blir mer attraktivt å bruke jo mer teknologisk overlegen man selv opplever å være. Det er lettere å drepe med joystick enn med kniv i hånden. Avstanden til offeret gjør det psykologisk enklere å bli en overgriper.  Dette enkle prinsippet gjelder også i storpolitikken.

Valg av kampfly handler om konflikthåndtering. Hvilke måte vi ønsker å løse konfliktene våre på bør avgjøre hvilke maktmiddel vi ser som best egnet. SV prioriterer ikkevoldelig konflikthåndtering høyere enn de fleste i forsvarspolitikken.  Samtidig handler innkjøp av ethvert maktmiddel om prioritering mellom hvilke konflikter disse skal brukes i. Evnen til å kunne avskjære russiske jagerfly innbyr til en vesensforskjellig konflikthåndtering enn evnen til å tvinge en tråler til havn når det gjelder norsk suverenitetshevdelse i nordområdene. I overskuelig fremtid vil vi være avhengige av den siste type kapasitet, men fremtidens krav til å kunne bryske seg mot russiske jagerfly i luften er vi ikke like sikre på. For norsk suverenitetshevdelse i nord er en effektiv kystvakt viktigere enn et effektivt kampflyvåpen .

Fleksibilitet nødvendig

I et langsiktig perspektiv er det viktig å fatte valg som gir nødvendig fleksibilitet. Fly dreier seg ikke først og fremst om flyskroget, men særs avansert høyteknologi.  Og – kanskje dessverre, i den forstand at det er så mange andre felt som samfunnsmessig burde hatt høyere prioritet – er det innen forsvars- og våpenindustrien det satses mest på forskning og utvikling. Vi kan ikke se bort fra att om 10 eller 15 år eksisterer det våpen og alternativer som vil gjøre kampflyene avlegse.  Da er spørsmålet om hvor klokt det vil være at Norge satser så sterkt på et kort: 48 kampfly. Kampfly så dyre (opp med 140 milliarder i innkjøp, oppdatering og drift) at det vil binde opp det aller meste av luftforsvarets ressurser.

Vi bør jo lære: Vi har under bygging fem fregatter, som i alle fall er to for mange. Sjøforsvaret har ikke tilstrekkelige budsjettmidler til å drifte og betjene dem, og flere av fregattene kan i verste fall gå rett i opplag. Skal vi gjenta denne feilbeslutningen, også når det gjelder kampfly?

Det klokeste er at det framtidige luftforsvar har tilstrekkelig fleksibilitet og budsjettmidler til å ta innover seg både den framtidige nye teknologi og de nye konfliktmønstre som kommer. Da satser man ikke alt på et kort; jagerfly.

140 milliarder kroner er ufattelig mye penger. Om disse midler i stedet hadde vært brukt på forebyggende freds- og utviklingsoppgaver i det internasjonale samfunn, så som utdanning, forebyggende helsetiltak eller konfliktmekling, ville vi kunne nådd svært langt med et beløp i en slik størrelsesorden.

Norden: overkapasitet på kampfly

Og om vi nå skal satse penger på kampfly har vi et ansvar for å se om vi kan begrense kostnadene ved å tenke allianser. Forholdet er jo at med de planer om kampflyinvesteringer som foreligger i de nordiske land vil vi i løpet av noen år få en overkapasitet i Norden. Det alene tilsier at de nordiske land må koordinere . Avstanden er svært korte, og hvorfor skal hvert av de nordiske land ha en kampflykapasitet ut fra en maksimal kapasitet?

Her er det nødvendig å tenke fordomsfritt, og nytt. En god løsning kan være at de nordiske land kan ha en felles kampflykapasitet. Det kan tenkes løst på flere måter: Avtale om arbeidsdeling, avtale om gjensidig bistand i gitte situasjoner, eller endog: Norden etableres som et felles luftforsvarsområde.

Opplagte vanskeligheter med en JSF anskaffelse

Det er noen av F-16s roller innen det amerikanske konseptet som erstattes av JSF, men ikke F-16s fulle rollespekter i det norske luftforsvarskonseptet. JSF er primært laget for taktiske operasjoner mot bakkemål, tett knyttet til USAs måte å føre krig på. Det blir derfor misvisende å hevde at JSF skal erstatte F-16s norske bruksområder. F-16 har et vesentlig bredere rollepotensial enn det JSF vil få ut fra fastlagt norsk sikkerhetspolitikk.

USAs tilbud er i dag langt unna deres opprinnelige forespeilende pris. Flyet er fortsatt under utvikling, og hittil er det kun en prototype av den varianten Norge eventuelt vil kjøpe som faktisk har fløyet. Vi har derfor heller ingen garanti på hvor store utviklingskostnadene for den teknologien vi vil ha i flyet til slutt kommer til å koste. I tillegg er produsenten av kampflyet, Lockheed Martin, utestengt fra Statens Pensjonsfond Utland grunnet produksjon av klasevåpen. Å kjøpe dette selskapets kampfly ville dermed være et etisk paradoks. En annen avgjørende motforestilling mot det amerikanske flyet er den såkalte "Black- box" teknologien i flyet – en teknologi Norge ikke vil få full tilgang til eller kontroll over når vi kjøper flyet. Dette vil gjøre oss helt avhengige av amerikanske teknikere og amerikansk krigsmakt om vi velger dette flyet. Statssekretæren i Forsvarsdepartementet, Espen Barth Eide, uttaler at dette har "svekket" amerikanernes sjanser.

Levetidsforlengelse – et billig og fullgodt alternativ?

De norske F-16-kampflyene anerkjennes i ”Langtidsplanen for Forsvaret” som moderne, og de imøtekommer i NATOs kapasitetskrav til punkt å prikke. Den norske F-16 flåten er i dag derfor godt rustet for moderne krigføring. Allikevel mener mange at flyene må byttes ut i tidsrommet 2015 – 2020. Konkret handler en levetidsforlengelse av F-16 flyene våre om at flyene vil kunne levetidsforlenges med 2000 flytimer i 2018. Kampflyene vil dermed kunne være operative til ca 2028 med det aktivitetsnivået luftforsvaret har i dag.

Et eventuelt kampflykjøp må uansett springe ut ifra hvilke sikkerhetspolitiske trusler Norge faktisk står overfor. Dette trusselbildet handler i dag grovt sett om suverenitetshevdelse i Norge, samt eventuell deltagelse i internasjonale operasjoner med klare FN-mandat. En levetidsforlengelse av F-16 vil fullgodt kunne imøtekomme slike behov. Valg av nytt kampfly innebærer også en omfattende avveining av teknologiske, operative og økonomiske faktorer. Samlet støtter ønske om et billig alternativ til kampflyinnkjøp i et fortsatt moderne luftforsvar å støtte opp om levetidsforlenging av F-16. SVs stortingsgruppe har derfor stått på dette primærstandpunktet helt siden november 2006.

Norge har hatt meget gode erfaringer med å samarbeide med andre land som har kjøpt F-16 hittil. I tillegg til et utstrakt industriarbeid gjennom flere tiår har Norge stått sammen med Nederland, Belgia, Danmark og USA om midtlivsoppgraderingen av de norske F- 16 flyene, som var ferdig i 1999. Denne erfaringen bevitner at Norge i slike levetidsforlengelser av F-16 kan stå sammen med allierte og dermed framforhandle bedre avtaler tilpasset våre behov ovenfor produsenten. 

Om vi velger levetidsforlengelse fremfor nyanskaffelse vil vi om en tjue års tid uansett måtte ta en ny kampflydebatt i Norge. Dette kan også ha sine fordeler. Innen den tid vil alternative plattformer, som ubemannede fly, være langt mer tilgjengelig og utviklet enn disse er i dag. Vi bør ikke se bort fra at eksempelvis droneteknologi vil kunne gjøre det tradisjonelle kampflyvåpenet mindre egnet til å forsvare Norge i fremtiden. Og ikke minst: trusselbildet det norske forsvaret skal møte kan være svært annerledes enn i dag.

Med SV i regjering har Norge fått valgmuligheter

SV har igjennom hele regjeringsperioden jobbet aktivt for at det skal være en reell konkurranse fra forskjellige kampflyleverandører. Dette har vi fått til. Som resultat sitter regjeringen i dag et svensk og et amerikansk tilbud, i tillegg til opsjonen om å ikke kjøpe nye kampfly i det hele tatt. Om den forrige regjeringen hadde fått fortsette sitt snevre JSF spor, hadde vi etter all sannsynlighet ikke hatt noen reell konkurranse mellom disse alternativene i dag. Dette ville både ha vært kostnadsdrivende og bidratt til at gode alternativer ikke ville vært kjent for beslutningstakerne. Paradoksalt nok kan man derfor takke SV for at Norges største investering gjennom tidene faktisk er blitt konkurranseutsatt. 

I SV vil det ikke bli gjort noen endelig valg i kampflysaken før høsten kommer, og vi har alle fakta på bordet i forhold til hva tilbudene faktisk vil innebære. Inntil den tid vil debatten gå høyt og lavt i partiet, slik at vi med sikkerhet kan sies å ha en velfundert konklusjon når denne viktige beslutningen tas i regjeringen før året er omme.