Internasjonal politikk
Humanitære intervensjoner motivert av egeninteresser
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert tirsdag 27. mai 2008 06:37
Stater som går til angrepskrig, påstår at de gjør det for gode formål. Omfattende forskning har vist at selv såkalte humanitære intervensjoner nesten alltid har vært like sterkt eller sterkere motivert av egeninteresser. Det britiske utenriksministeriet fant i 1986 at faren for misbruk ved å tillate «humanitær intervensjon» var for stor. De tvilsomme fordelene ved et unntak fra prinsippet om ikke-innblanding ville bli mer enn oppveid av tungtveiende kostnader ved å svekke respekten for folkeretten, skriver Gunnar Garbo.Humanitære intervensjoner motivert av egeninteresser
Av Gunnar Garbo
Det er fare for at FNs arbeid med the Responsibility to Protect – ansvaret for å beskytte – ender med ansvarsløshet. Da en internasjonal kommisjon nedsatt av Canada lanserte begrepet i 2001, ble det i vide kretser møtt som et godt initiativ for å løse et vondt dilemma: Selv om et regime krenker menneskerettighetene uhyrlig, kan ikke verdensorganisasjonen i dag intervenere uten å bryte paktens forbud mot å blande seg inn i et lands indre forhold.
Forslaget om R2P, som det nå kalles i kortformat, går ut på at FN skal få myndighet til å intervenere med makt for å beskytte innbyggerne mot grove overgrep, dersom fredelige tiltak ikke strekker til. FNs toppmøte i 2005 sluttet seg til prinsippet, men konkluderte med at det var «nødvendig for Generalforsamlingen å fortsette vurderingen av ansvaret for å beskytte befolkninger mot folkemord. krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten og alt dette medfører, med tanke på prinsippene i pakten og folkeretten».
Denne forutsetningen er blitt borte som dugg for solen. Ansvaret for å beskytte blir stadig omtalt som om toppmøtet vedtok saken i 2005. Begrepet blir også strukket langt ut over hva toppmøtet tilrådde. Både president Bush og den tidligere britiske utenriksministeren Jack Straw har brukt ansvaret for å beskytte til å forsvare angrepet på Irak. Prinsippet er blitt koblet til Bush-administrasjonens strategi for preventiv krig. Krav har vært reist om at også andre enn FN må kunne ta R2P i bruk. Så her kan litt av hvert føre til krig.
Generalsekretær Ban Ki Moon har oppnevnt en spesialrådgiver for å bistå med å føre saken videre. Men i følge et notat fra Friedrich Ebert Stiftung ser det ut til at generalsekretæren satser på en snedig taktikk, å ta R2P med i så mange erklæringer, resolusjoner og dokumenter at forslaget nærmer seg en norm som får karakter av sedvanerett. Dette er noe helt annet enn å vurdere ansvaret for å beskytte «med tanke på prinsippene i pakten og folkeretten».
Stater som går til angrepskrig, påstår at de gjør det for gode formål. Omfattende forskning har vist at selv såkalte humanitære intervensjoner nesten alltid har vært like sterkt eller sterkere motivert av egeninteresser. Det britiske utenriksministeriet fant i 1986 at faren for misbruk ved å tillate «humanitær intervensjon» var for stor. De tvilsomme fordelene ved et unntak fra prinsippet om ikke-innblanding ville bli mer enn oppveid av tungtveiende kostnader ved å svekke respekten for folkeretten.
Denne risikoen endres ikke ved å skifte ordene «humanitær intervensjon» ut med «ansvar for å beskytte». Hitler hevdet at invasjonen i Norge skjedde for å beskytte oss. Dersom verdenssamfunnet tillater væpnet makt, er det enda viktigere å sette grenser for maktbruken. Vi trenger først og fremst den beskyttelsen mot militære angrep som folkeretten gir alle land. Innenfor den rammen får vi avgjøre når det er forsvarlig med unntak for å beskytte et folk mot dets egne herskere.
Det ville være bra om Norge tar et initiativ for å sikre at FNs generalforsamling tar hånd om prosessen på den måten toppmøtet forutsatte. Allerede for 150 år siden skrev John Stuart Mill at få spørsmål trenger mer at etiske og politiske filosofer tar hånd om dem enn det å fastsette et kriterium for retten til å intervenere. Vi bør ikke kreve mindre i dag. Som grunnlag for arbeidet sitt bør Generalforsamlingen skaffe en utredning om ansvaret for å beskytte fra et bredt utvalg av innsiktsfulle kvinner og menn. Kommisjonsrapporten som Canada fikk i stand, er et godt utgangspunkt, men Generalforsamlingen trenger en grundigere avveining av alternativene i forhold til «prinsippene i pakten og folkeretten».
Dette dreier seg i virkeligheten om å endre FN-pakten. Men formell paktendring blir ikke ansett som farbart. Den nest beste løsningen er at Generalforsamlingen, som må ha to tredjedels flertall for viktige avgjørelser, vedtar en resolusjon om saken med samme status som Uniting for Peace-resolusjonen fra 1950. Resolusjonen bør understreke FN-paktens hovedregel om at alle fredelige midler skal være forsøkt før det kan bli tale om maktbruk. Den må slå fast presise vilkår for bruken av makt for å beskytte mot folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing eller forbrytelser mot menneskeheten. Dette bør også bli slutten på at Sikkerhetsrådet utvanner FN-pakten ved å kalle humanitære problemer for trusler mot internasjonal fred og sikkerhet, som er rådets anliggende.
Særlig viktig er det at Generalforsamlingen får styring med hvordan rådet bruker retten til å beskytte. Sikkerhetsrådet har gitt «koalisjoner av villige» fullmakt til å bruke makt uten begrensning verken i tid eller rom og uten kontroll med maktbruken så lenge krigføringen pågikk. Resolusjonene har vært så vage at de gir vidt spillerom til dem som fører krig på FNs vegne. De operative paragrafene i resolusjon 1373, som nå i sju år har dannet hjemmel for krigen i Afghanistan, nevner ikke et kvekk om maktbruk. Skal Generalforsamlingen gi rådet fullmakt til militære intervensjoner for å beskytte et folk mot dets egne makthavere, bør forsamlingen få slike rapporter om krigføringen at den kan gripe inn når den finner at det trengs.
Selv om utenriksministeren ikke skulle dele alle synspunktene ovenfor, håper jeg at Norge nå går i bresjen for at et så vesentlig folkerettslig spørsmål ikke blir overlatt til kreftenes frie spill, men avgjort av verdensorganisasjonens mest demokratiske forsamling på grunnlag av en bred og grundig utredning i FNs egen regi.
(Dagbladet 27. mai 2008)