Internasjonal politikk

Med løgn som våpen

Med løgn som våpenDen amerikanske statsledningen benytter seg av imperiets språkbruk og maktens arroganse, skriver Gunnar Garbo. De som driver med statlig terror bruker det som George Orwell kalte newspeak, for å rettferdiggjøre sine tiltak og gjemme virkelige grunner til det som skjer. Så kan for eksempel tortur kalles dyptgående forhør og leiesoldater betegnes sikkerhetsfolk. Journalistene har en plikt til å avsløre misbruken av språket, men de dominerende mediene i Vesten har under "krigen mot terrorismen" lydig gått med maktens språkbruk, skriver Garbo.

Med løgn som våpen

Av Gunnar Garbo

Da Hitler-Tyskland angrep Norge i 1940, spredte bombeflyene også flygeblad som påstod at de kom for å trygge Norges frihet og uavhengighet. Slike løgner er en normal del av krigsvirksomheten. Også her ligger USA godt an. To uavhengige presseorganisasjoner påviste nylig at de første to årene etter 11. september 2001avga Bush og hans medarbeidere minst 935 usanne erklæringer om grunner til å angripe Irak. Bush ledet med 259 løgner.

Allerede Platon hevdet at ledere har rett til å lyve for å bedra både fiender og egne innbyggere til statens beste. Filosofiprofessor Leo Strauss i Chicago brakte denne læren videre til flere studenter som Bush siden trakk inn i staben sin. Abram Shulsky, som produserte en stor del av usannhetene om irakiske atomvåpen, uttalte at Strauss hadde lært ham at bedrag er et vanlig middel i politikken.

I sin bok 1984, som har vist seg uhyggelig sannsigersk, hevdet George Orwell at det ikke er nok for despotene å fortelle en og annen løgn. Målet deres er å skape en ny virkelighet i menneskesinnet, forskjellig fra den faktiske verden. Han ga illustrerende eksempler som KRIG ER FRED, FRIHET ER SLAVERI og UVITENHET ER STYRKE. Får lederne folk til å overta slikt sludder som sitt eget syn, har de endret den verden vi lever i.

Under den første Golf-krigen viste president Bush senior at han hadde lært å  fabrikkere  tilslutning. DET VI SIER GJELDER, erklærte han. Sønnens stab følger farens linje. I en samtale med en av presidentens rådgivere kom en erfaren pressemann for et par år siden i skade for å nevne idéer som god erfaring og folkeopplysning. ”Det er ikke slik verden virker lenger”, var svaret han fikk. ”Vi er et imperium nå, og når vi handler, skaper vi vår egen virkelighet. Og mens dere studerer den virkeligheten, handler vi igjen og skaper andre nye virkeligheter, som dere også kan gruble over. VI er de historiske aktørene, og alt dere kan finne på, er bare å studere hva vi gjør.”

Dette er imperiets språkbruk. Det er maktens arroganse. Diktatorisk autoritet erstatter argumenter. Som Noam Chomsky har pekt på, er poenget å redusere vanlige mennesker til tilskuere, hver enkelt uten kontakter som kunne føre til opposisjon og politisk handling. Når lederne så terroriserer befolkningen med løgner om at ”røverstater” som Iran og Nord-Korea er en overveldende trussel mot imperiets innbyggere, kan de også fabrikkere tilslutning til militære intervensjoner. De har ingen grunn til å bry seg med noe så komisk fjernt fra deres eget virkelighetsbilde som folkeretten.

Ikke minst kan fagspråk virke forførerisk, fordi det ofte innsnevrer perspektivet sterkt. Forskeren Carol Cohn, som nylig talte på en konferanse arrangert av professor Birgit Brock-Utne ved Universitetet i Oslo, brukte en gang ett år til å observere forskere som arbeidet med USAs våpenteknologi. Hun møtte en vitenskapelig sjargong som utelukket menneskelige og etiske verdier fra synsfeltet. Og hva verre var: Hun holdt på å bli bergtatt av det.

Robert Oppenheimer, den tenksomme faglige lederen for utviklingen av den amerikanske atombomben, har gitt uttrykk for noe liknende: Du ser noe som er ”teknisk søtt” og tenker ikke nærmere over virkningen før du har mestret teknikken. Men da den første bomben ble sprengt i New Mexico, husket han en linje i det indiske eposet Bhagavad-Gita ”Nå er jeg Døden. Verdeners ødelegger.”

Stundom skjer ett og annet som passer de krigslystne. Karl Rove, som lenge var den nærmeste rådgiveren til Bush, sa nylig: ”Av og til sender historien ting til deg, og 9/11 kom til oss:”. Bush oppfattet tragedien som en sjanse. USA burde bruke hendingen til en massiv reaksjon, som Donald Rumsfeld uttrykte det: ”Fei det bort alt sammen. Enten tingene angår 11.09 eller ikke.”. Det gjorde Bush-mennene. De brukte 9/11 som påskudd til krig mot land de lenge hadde hatt lyst til å angripe.

Istedenfor å håndtere aksjonen til flykaprerne som en internasjonal forbrytelse – for det var den -, lanserte de en global krig mot terrorisme. Ordvalget var overlagt tvetydig. Det kunne bety noe så akseptabelt som ”krig mot aids” eller ”krig mot fattigdom”. Men det kunne også bety angrepskrig. Kongressen ga Bush fullmakt til å bruke militær makt hvor som helst han øynet folk som han mente hadde bidratt til 9/11 og kunne gjøre slikt igjen. Vi har sett i Afghanistan og Irak hvordan hans krig mot terror ble en krig med terror, som John Pilger sa.

Terror er ingen væpnet fiende. Det er begrepet om en kampform som går ut på å ramme vanlige folk så sterkt at lederne deres blir tvunget til å gi etter for terroristenes krav. Vestlige regjeringer omtaler gjerne terror som noe opprørere holder på med. Men i virkeligheten driver stater en terror som får flykapringer og selvmordsaksjoner til å blekne. Atom- og brannbombene mot japanske og tyske byer er til nå de grusomste eksemplene. Men statlig terror fortsetter med nye midler.

Ingen tar livet av begreper med bomber og raketter. Terrorisme blir det ikke slutt på før folkevett og folkekrav tvinger politiske ledere verden over til å respektere menneskerettigheter og internasjonal lov. Særlig gjelder det å treffe tiltak mot de underliggende årsakene til vold som FNs generalforsamling for tjue år siden beskrev som elendighet, frustrasjon, overgrep og desperasjon. Men lederne i vest la ikke mye vekt på FN-resolusjonen, hvis de kjente til den i det hele tatt. Heller ikke brydde de seg stort om de motivene Osama bin Laden trakk fram da han nevnte Vestens støtte til undertrykkingen i Palestina, sanksjonene mot Irak og USA-basene i Saudi-Arabia som grunner til 9/11. Begge deler var vel gammeldags snikk-snakk som ikke tok hensyn til de realitetene Bush og Blair skapte med retorikken sin.

Allerede 12. september 2001 erklærte Bush at flykaprerne utførte aksjonene sine fordi de hatet friheten i USA. For å ta vare på friheten har Bush siden gjort hva han kunne for å begrense den ved å innskrenke personlig integritet, bevegelsesfrihet, rettssikkerhet og rett til informasjon, både i USA og land som Norge. Det er ikke lett for folk å forstå at friheten må minskes for å økes. Men vi skjønner det nok når vi tilegner oss dobbelkommunikasjon. For å hjelpe USA med å forsvare seg i Sentral-Asia mot kapreraksjonene for seks år siden, har norske regjeringer utsatt også Norge for å bli terrormål.

Men med sitt eget bidrag til det dobbelspråklige vokabularet har forsvarssjef Diesen søkt å dempe opposisjonen. Nyskapingen hans er at offensiv er defensiv. Sivile hjelpetiltak er offensive. Militære angrep mot Taliban er defensive. Dette er neppe lett å fatte for uvitende folk på stedet, som kan tro at et ord fortsatt er et ord.Hva Orwell kalte newspeak er et viktig våpen. Å drepe kalles derfor å ”ta ut”. Motstanderne til USA og dets allierte i Afghanistan og Irak blir kalt Taliban eller al-Quaida, som er fredløse og dermed fritt vilt. Troppene til al-Sadr er likedan ”kriminelle” eller ”forbrytergjenger”. Over halvparten av styrkene til USA i Irak er leiesoldater. De blir omtalt som kontraktpersonell eller sikkerhetsfolk. For øvrig er det påfallende likhet mellom språket sovjetlederne brukte da de angrep Afghanistan i 1979 og språkbruken til lederne i Washington et kvart århundre senere. I likhet med Hitler forsikret begge parter at de ikke  kom som erobrere. De kom for å redde innbyggerne fra terror og folkemord eller skape demokrati og frihet i Midtøsten. Vel, vel, Bondevik kalte bombekrigen mot Jugoslavia for en fredsoperasjon.

Naturligvis kan heller ikke mishandlingen av fanger i Abu Ghraib og andre steder gå under så utrivelige navn som tortur. Ta for eksempel waterboarding, en av de forhørsmetodene Bush har forbeholdt seg rett til å ta i bruk. Den består i å begynne å drukne en innsatt, men avbryte prosessen før offeret dør. Denne omsorgsfulle metoden kalles nå dyptgående forhør, et uttrykk som tross alt minner litt om hva det gjelder.

De dominerende mediene i Vesten har lydig gått med på de omskrivingene av virkeligheten som gjør maktmisbruket mulig. Noen få ranke journalister, som Robert Fisk og John Pilger, står fram som lysende unntak. De viser hva som virkelig skjer med ofre som aldri hadde det minste å gjøre med 9/11: døde eller massakrerte kropper, gråtende slektninger, utbombete hjem og hjemløse flyktninger – ofte resultater av krigsforbrytelser som dobbeltalerne kaller bivirkninger. Når også dominerende medier omtaler slikt, er forskjellene enorme mellom den oppmerksomheten egne tap blir viet sammenliknet med den beskjedne omtalen av langt større lidelser blant den befolkningen som er utsatt for fredeliggjøringen vår.

Vi kan alle gjøre en jobb for å avsløre dobbelspråket til krigførerne. Først og fremst gjelder det ganske enkelt å nevne ting ved deres rette navn. Alt språk kan bli misbrukt. Ord kan brukes til å uttrykke tanker, til å skjule tanker eller til å skjule mangel på tanker. De kan også bli brukt til å lyve, til å spre uriktig informasjon eller til å fabrikkere falsk bevissthet. Politikere gir gjerne inntrykk av å vite mer enn vanlige folk. Det gjør de sjelden. Det gjelder å lytte kritisk, skjelne mellom dokumenterte fakta og løse påstander og sammenlikne offisielle skildringer med mot-ekspertisen vi kan finne i alternative informasjonskanaler.

Dette er særlig en utfordring til journalistene. Når de blir kritisert for å skrive overflatiske reportasjer eller lage lettvinte programmer som leverer det publikum og de profitter annonsørene og eierne ønsker, forsvarer de seg gjerne med profesjonelle hensyn. Men journalistisk profesjon kan ikke unntas fra etiske prinsipper. Profesjonalitet i mediene omfatter plikten til å informere om virkeligheten bak politisk retorikk og reklamemakeri – med andre ord å avsløre misbruken av språket vårt. 

Den fine pressemannen Ragnar Vold sa en gang på et seminar at når Hitler hadde holdt en tale om at han ønsket fred med nabolandene, burde ikke avisene bare referere diktatoren. De burde slå opp at Hitler nå hadde produsert enda en løgn.

Det er fortsatt et godt råd.

(Klassekampen 27. mai 2008)

Legg til kommentar

Sikkerhetskode
Vis ny kode