Internasjonal politikk

Hans Petter Graver: Når rettigheter kolliderer

Konflikter mellom forskjellige rettigheter kan løses på forskjellige måter. Arbeidstakernes kollektive rettigheter trues av en omdreining i liberal retning i fire dommer fra EF-domstolen. Med disse dommene har domstolen valgt en ny praksis, som innebærer at «de fire friheter» settes på hakket over organisasjonsfriheten og retten til kollektive aksjoner. Rettigheter som har vært respektert av staten og arbeidsgiverorganisasjonene siden begynnelsen av forrige århundre er nå truet, mener professor Hans Petter Graver, som i denne artikkelen analyserer betydningen av disse dommene.


Hans Petter Graver:
Når rettigheter kolliderer


I løpet av det siste halve året har EF-domstolen avsagt fire dommer om forholdet mellom arbeidstakeres kollektive rettigheter og fellesskapsretten. Sakene har sitt utspring i kampen mot sosial dumping.

To av sakene går direkte på i hvilken grad arbeidstakerorganisasjoner må respektere fellesskapsretten når de bruker sin organisasjonsfrihet og de kampmidlene som er knyttet til denne som streik og boikott. Gjennom EØS-avtalen har spørsmålet direkte betydning også i Norge.

I den ene saken ville svenske fagorganiserte presse en latvisk bedrift til å inngå tariffavtale i Sverige. I den andre ville finske fagorganiserte sammen med den Internasjonale transportarbeiderføderasjon - ITF hindre utflagging av en finsk ferje.

Arbeidstakernes organisasjonsrett og bruk av kampmidler for å vareta sine kollektive interesser overfor arbeidsgivere er beskyttet av de internasjonale menneskerettigheter. Kampretten er en grunnleggende del av de sosiale kompromisser som ble inngått tidlig på nittenhundretallet, som la grunnlag for en fredelig utvikling av velferdsstaten.

Også EF-domstolen anerkjenner organisasjonsfriheten med retten til arbeidskamp som en grunnleggende rettighet. Problemet er at for EF-domstolen har også de fire friheter en slik status.

Når en rettighet A kolliderer med rettighet B kan forholdet mellom dem løses på tre forskjellige måter. Enten ved at man foretar en avveining mellom dem som rettigheter på samme nivå, eller ved at A gis fortrinn fremfor B eller at B gis fortrinn fremfor A.

Avveiningsmåten er den norsk Høyesterett bruker hvor ytringsfriheten kolliderer mot privatlivets fred. I «Big Brother-saken» som gjaldt hvor langt tidligere deltakere i realityprogrammet «Big Brother» måtte finne seg i senere omtale av sitt privatliv i pressen formulerte Høyesterett det slik: Det «må skje ei totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen». Den europeiske menneskerettighetsdomstol bruker samme metoden da de to rettighetene er beskyttet i henholdsvis artikkel 10 og artikkel 8 i den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Der hvor den ene rettigheten har sterkere vern enn den andre, løses konflikt gjennom å gi denne fortrinn. Dette betyr likevel ikke at rettigheten nødvendigvis er uten begrensninger. En rekke av rettighetene som er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen kan begrenses hvis det er «nødvendig i et demokratisk samfunn» for å vareta andre viktige hensyn. Dette gjelder blant annet ytringsfriheten, trosfriheten, organisasjonsfriheten og retten til familieliv. I disse tilfellene må den staten som vil begrense en rettighet påvise at begrensningen er nødvendig, det vil si at det aktuelle hensynet veier så tungt at det kan begrunne en innskrenkning i en grunnleggende rettighet. Videre må staten vise at den ikke går lengre i å begrense rettigheten enn det som er nødvendig for å oppnå det aktuelle formålet.

I de aktuelle sakene har EF-domstolen etablert et hierarki mellom rettighetene, men slik at det er inngrep i de fire friheter som må begrunnes. I Viking Line-dommen sier EF-domstolen det slik: «Det følger af Domstolens retspraksis, at en restriktion for etableringsfriheden kun kan være tilladt, hvis den forfølger et legitimt mål, som er foreneligt med traktaten og er begrundet i tvingende almene hensyn. Hertil kræves det i en sådan situation, at restriktionen skal være egnet til at sikre gennemførelsen af det pågældende mål, og at den ikke går videre end, hvad der er nødvendigt for at nå det.»
Når EF-domstolen først etablerer et hierarki, kunne den valgt å sette menneskerettigheter høyere enn de fire friheter. Det har imidlertid domstolen aldri gjort i klartekst. Men den har heller aldri så tydelig som nå underordnet menneskerettigheter under de fire friheter. Den har gitt etableringsfriheten forrang i forhold til organisasjonsfriheten, men likevel ikke uten begrensninger.

Når rettighetene som her ikke er ubegrenset, bli forskjellen mellom de to måtene å ordne dem på at hvis man gir organisasjonsfriheten forrang må det påvises at en begrensning i denne er nødvendig og forholdsmessig for å ta hensyn til viktige sider ved etableringsfriheten, mens hvis etableringsfriheten gis forrang er det ut fra organisasjonsfriheten at man må påvise at en begrensning er nødvendig.

Rekkefølgen er således ikke likegyldig, da den rettigheten som ikke har forrang har argumentasjonsbyrden og kan ikke gis større gjennomslag enn det som er strengt nødvendig. «Restfriheten» ligger til den rettigheten som gis forrang. I begge tilfeller er dette noe annet enn å veie mellom to likestilte rettigheter hvor man prøver å realisere begge to samtidig så langt som mulig.

Det som EF-domstolen gjør her er å underlegge bruken av en grunnleggende rettighet som organisasjons- og streikeretten samme vurdering som de restriksjoner medlemsstatene innfører gjennom sin lwwovgivning. En grunnleggende rettighet har således ikke større spillerom i forhold til EF-retten enn medlemsstatenes politiske handlefrihet.

Dette er en forandring fra hvordan EF-domstolen tidligere har forholdt seg til konflikter mellom menneskerettigheter og de fire friheter. I en sak fra 2003 om avveining mellom ytringsfriheten og retten til frie varebevegelser sa den at «Under disse omstændigheder skal de foreliggende interesser afvejes mod hinanden med henblik på at fastslå, under hensyn til samtlige omstændigheder i det konkrete tilfælde, om der er opnået en korrekt balance mellem disse».

EF-domstolen valgte altså her å se det som spørsmål om avveining mellom to rettigheter på samme nivå. Nå har den satt de fire friheter på hakket over organisasjonsfriheten og retten til kollektive aksjoner. Det betyr at de fire frihetene har samme direkte virkning og forrang overfor individuelle og kollektive rettigheter som anerkjennes som grunnrettigheter som overfor vanlig nasjonal lovgivning. Til dette melder det seg flere spørsmål.

For det første. EF-domstolen etablerer her et hierarki mellom forskjellige rettigheter som er anerkjent i EUs traktater. Dette har vært et omdiskutert spørsmål, og domstolen skrur her klokken to tiår tilbake.

For det andre. Fellesskapsretten bygger på en overføring av kompetanse fra medlemsstatene. Kan medlemsstatene overdra større kompetanse enn de selv har? Hvis den enkelte medlemsstaten ikke selv kan sette som betingelse for en rettighet at utøvelsen av den i det enkelte tilfellet er nødvendig og forholdsmessig, kan den da overdra til EF-domstolen å sette en slik betingelse? Dette spørsmålet oppstår i forhold til de rettighetene som er gitt en mer ubetinget beskyttelse i vedkommende stats grunnlov. Siden vår grunnlov beskytter få rettigheter er ikke dette spørsmålet så aktuelt hos oss, bortsett fra kanskje for ytringsfriheten hvis for eksempel en organisasjon skulle oppfordre til boikott av varer fra EU.

For det tredje. Hvordan forholder dette seg til beskyttelsen av rettigheter i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen? Etableringsfriheten og de andre tre fellesskapsrettslige frihetene er ikke beskyttet av denne. I forhold til konvensjonen vil det således være hensynet til etableringsfriheten som må være «nødvendig i et demokratrisk samfunn», og det inngrepet som gjøres i organisasjonsfriheten for å sikre retten til etablering må ikke gå lenger enn det som er strengt nødvendig. På overordnet plan er det en klar motstrid mellom den regelen EF-domstolen har formulert for å løse konflikter mellom grunnleggende rettigheter og de fire friheter og den som følger av menneskerettighetskonvensjonen. Avgjørende i praksis er selvsagt hvordan den konkrete vurderingen av begrensninger i organisasjonsfriheten slår ut. Men å begrense denne for eksempel til bare å beskytte arbeidstakernes behov for et eksistensminimum vil etter mitt syn stå i et meget tvilsomt forhold til den men¬neskerettslige beskyttelsen av organisasjonsfriheten.

Arbeidstakernes kollektive rettigheter ble kjempet frem ved bruk av kampmidler under motto «tvers igjennom lov til seier».

Siden kriseforlikene ved begynnelsen av forrige århundre er de respektert av staten og arbeidsgiverorganisasjonene. Nå er de klart truet av en omdreining i liberal retning fra EF-domstolen. Kanskje er det på tide for Europas arbeidstakere å ta frem det gamle motto igjen.

(Klassekampen 2. juli 2008)

You have no rights to post comments