Internasjonal politikk
Strategi for Oslo kommunes internasjonale samarbeid
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert onsdag 18. desember 2002 06:58
Oslo bystyre 18. desember 2002
Ivar Johansen, SV
Sak 500 Strategi for Oslo kommunes internasjonale samarbeid
Organisasjonen Fremtiden i våre hender har i høst kjørt noen tankevekkende annonser i pressen. En litt fiktiv appell fra Antonio, en kaffeplantasjearbeider et sted i Afrika. Overskriften på en av annonsene var ”Siv er mitt fadderbarn”. Ja, det dreier seg om Fr.P’s Siv Jensen. Jeg har lyst til å sitere litt av Antonios tekst:
”Siv er en kjekk jente. Hun bor i et kaldt land langt mot nord. Selv om hun lider av kronisk havesyke og er nedtrykt av skatt, har hun krefter til å gå rundt i landsbyen og fortelle alle hvor forferdelig de har det. Skolene faller sammen, det er lange køer på sykehusene og på Systembolaget i Strømstad. Maten er kjempedyr. Skal Siv få seg en sydentur, må hun jobbe flere timer, og når hun skal kjøpe vin må hun betale avgifter til Staten. For at menneskene i Nord skal få økt velferd er det viktig at alle bidrar. Vi er flere milliarder i Sør og dersom vi alle bidrar med noen kroner hver vil Siv og de andre i hennes land sikres et rikt liv.”
Virkeligheten kan oppfattes forskjellig, avhengig av ståsted. Virkeligheten kan sees forskjellig for en som er fattig kaffeplantasjearbeider i Kenya med en dagslønn på 8 kroner, eller den som er kaffeimportør i Bergen og Høyres ordførerkandidat - og har en personlig inntekt pr. dag på 30.000 kroner. Vi sitter mitt i smørfatet i en av verdens rikeste land. Her i byen har vi – samlet sett - nok ressurser til alle. Vårt problem er at rikdommen i denne byen er skjevt fordelt, og at andelen som har lite å rutte med øker.
Jeg gikk til Kr.F’s utenrikspolitiske program og leser: ”Individets frihet og ansvar er av grunnleggende betydning. Samtidig innebærer det kristne menneskesyn en dypt radikal nestekjærlighet. For oss som parti betyr det at vi går inn for en lokal, nasjonal og global solidaritet som både er økonomisk og politisk.”
Som Kr.F sier: solidaritetsholdningen skal gjennomsyre alt vi gjør, både lokalt, nasjonalt og globalt. Også lokalt har vi et ansvar for å ha solidaritetsperspektiv på det internasjonale arbeidet. Det kan vi ikke overlate til Staten alene.
Den byrådssaken vi her behandler har det motsatte perspektiv: Her argumenterer byrådet og Kr.F. for at hovedmålsettingen for kommunens internasjonale samarbeid skal preges av det motsatte av solidaritetsholdningen. Det heter at det internasjonale samarbeide skal bidra til at kommunen (altså Oslo selv) bedre kan løse sine oppgaver og utvikle byen kulturelt og næringsmessig. Det er ganske sterkt; at hovedmålet med Oslos internasjonale samarbeid med Vilnius, med Tel Aviv eller områder i Sør-Afrika ikke skal være hva som tjener disse lokalsamfunnene. Heller ikke skal det være gjensidighet; at både Oslo og samarbeidspartnerne skal ha nytte av det. Alt Oslo gjør internasjonalt skal gjennomsyres av en retning; egeninteresse og egoisme.
SV har fremmet et forslag om at hele saken sendes tilbake til byrådet, og at vi får tilbake en sak hvor en vektlegger den kurs Kr.F. legger til grunn i sitt utenrikspolitiske program; at vi både lokalt, nasjonalt og globalt må ha et solidaritetsperspektiv. En ny sak må derfor vektlegge hva hovedstaden i et av verdens rikeste land kan bidra til av varige bedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i noen få, utvalgte, geografiske områder i andre deler av verden.
Vi skal tenke globalt, og handle lokalt.