Internasjonal politikk

Nedrustningsmeldingen: NATO må utfordres

Detaljer: Overordnet kategori: Temaer; Kategori: Internasjonal politikk; Publisert mandag 04. august 2008 06:16

Med list og med lempe kommer et kryp så langt som en kjempe, forteller et norsk eventyr. Det kan se ut som om regjeringen har lagt denne tilnærmingen til grunn for stortingsmeldingen om nedrustning og ikke-spredning (St.meld. nr. 27 (2007–2008)). Norge kunne gjøre mer enn å gi partene gode råd. Regjeringen støtter opp om regionale atomvåpenfrie soner, «spesielt i regioner hvor det foreligger reell spredningsfare». Men målet er jo at hele verden skal jo bli kvitt atomvåpnene. Hvorfor ikke gå i bresjen for en nordisk atomvåpenfri sone, slik fredsbevegelsen i de nordiske land ønsker? skriver Gunnar Garbo i denne artikkelen.

Med list og med lempe kommer et kryp så langt som en kjempe, forteller et norsk eventyr. Det kan se ut som om regjeringen har lagt denne tilnærmingen til grunn for stortingsmeldingen om nedrustning og ikke-spredning (St.meld. nr. 27 (2007–2008)).
List og lempe er kanskje realpolitikk. Men på dette feltet er faren stor for å lempe seg så mye at kjempen får det som den vil.

Selv om meldingen er tynn i dobbelt forstand, er det mye godt å si om innholdet. Regjeringen vil fortsette å styrke Norges arbeid for slike praktiske tiltak som forbud mot klasevåpen, inngrep mot ulovlig omsetting av håndvåpen og strengere oppfølging av konvensjonene mot kjemiske og biologiske våpen. Samtidig leder Norge syvlandssamarbeidet om kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning.

Men det endelige målet er dempet ned. For et halvt århundre siden erklærte FNs generalforsamling enstemmig (altså også med Norges stemme) at krig ikke lenger må være et redskap til å avgjøre internasjonale tvister og at kravet om alminnelig og fullstendig ned-rustning er verdens viktigste spørsmål. Gjensidig mistro mellom USA og Sovjetsamveldet hindret den gang gjennomføringen av McCloy-Zorin-planen om avvikling av alt nasjonalt militærstell.

I dag nevner ikke stortingsmeldingen ett ord om alminnelig og fullstendig nedrustning. I stedet taler den om «størst mulig sikkerhet på et lavest mulig styrkenivå», «at militærmakt ikke skal spille større rolle enn absolutt nødvendig» og en verden hvor «sikkerhet i større grad er basert på internasjonalt samarbeid og folkerett».

Ordvalget viser hvor sterkt vi har bøyd oss for maktbruken. Hva innebærer «lavest mulig», «absolutt nødvendig» og «i større grad» når målet er å gjøre slutt på all krig?
På ett punkt er meldingen likevel klar. Regjeringen holder fast ved målet i Soria Moria-erklæringen om «fullstendig avskaffelse av atomvåpen». Den vil en verden fri for masseødeleggelsesvåpen. Den innser også at USA og Russland, som til sammen har over 90 prosent av verdens kjernefysiske våpen, må gå foran med avskaffelsen.

USA har hovedansvaret for de hindringene kampen mot atomvåpnene har støtt på. Allerede lenge før George W. Bush kom til makten, siktet lederne i Washington på alt annet enn «lavest mulig styrkenivå». I lang tid har supermaktens mål snarere vært å sikre seg det motsatte: en så overveldende militær makt at den kan dominere verden. Med et militærbudsjett som er større enn de samlete forsvarsutgiftene i resten av verden må Bush formodentlig ha befestet overtaket.

Bush tviholder ikke bare på et arsenal med mer enn nok atomvåpen til å legge jorden øde. Han har også drevet fram arbeidet med å produsere nye typer atomvåpen som skal bli hendigere i den slags kriger som USA har ført i det siste. Og han har ikke lagt skjul på at atomvåpnene skal kunne brukes til forebyggende angrep mot stater som presidenten mener er en trussel mot USA. Med denne alenegangen har han på nytt vist sin arrogante holdning til «internasjonalt samarbeid og folkerett».

Avtalen om ikke-spredning av atomvåpen ble inngått i 1968. Kjernen i avtalen er at andre land godtar et forbud mot å skaffe seg atomvåpen, mens atommaktene stanser kapprustningen med atomvåpnene og går i gang med kjernefysisk nedrustning. Denne gjenytelsen har verden sett lite til. Og i lys ikke minst av strategien til USA er det ikke merkelig at hva Bush kaller «røverstater» kan komme på at de gjør klokt i å skaffe seg atomvåpen, de også.
Selv om meldingen har rett i at nedrustning og ikke-spredning må gå hånd i hånd, bruker den sterkere ord om Irak, Iran og Nord-Korea enn om de to stormaktene den mener må gå foran med nedrustningen. Et eksempel på krypets list?

Et par steder velger forfatterne diskutable formuleringer. Det er for løs språkbruk å si at alle stater har «rett til å ivareta sin sikkerhet, om nødvendig ved bruk av militærmakt». Folkeretten tillater bare at et land griper til våpen på egen hånd når det selv er utsatt for et væpnet angrep. Selv da skal saken straks legges fram for Sikkerhetsrådet.

Norge kunne gjøre mer enn å gi partene gode råd. Det såkalte rakettskjoldet USA vil installere i Europa, er bare ett enkelt ledd i et verdensomspennende system med et utall landbaserte, sjøbaserte og luftbaserte rakettbaser. Selv om opphavsmennene stadig gjentar at de bare har forsvarsformål, som alle militærstater påstår, gir rakettbasene også USA offensiv ryggdekning. Derfor vil rakettene med sikkerhet øke kapprustningen. Regjeringen er med rette imot prosjektet. Men dessverre er det liten utsikt til at Norge stemmer nei til at NATO går med på det. Vi nøyer oss nok med en protokolltilførsel.

Den eneste forsvarlige begrunnelsen som kunne tenkes for å ha atomvåpen, måtte være å avskrekke andre fra atomangrep. Det ville riktignok bli en avsindig verden. Men NATOs militære strategi tillater førstebruk av atomvåpen, og det ikke bare mot atommakter, men også mot atomvåpenfrie land. Meldingen viser at regjeringen i hvert fall er imot det siste. Hva om Norge foreslo at NATO omsider følger Kinas eksempel og avvikler førsteslagsstrategien?

Regjeringen støtter opp om regionale atomvåpenfrie soner, «spesielt i regioner hvor det foreligger reell spredningsfare». Men målet er jo at hele verden skal jo bli kvitt atomvåpnene. Hvorfor ikke gå i bresjen for en nordisk atomvåpenfri sone, slik fredsbevegelsen i de nordiske land ønsker?
I praksis er Norden i dag fri for atomvåpen, og her er neppe noen spredningsfare (selv om vi en gang hadde ledende politikere som krevde atomvåpen til norske soldater). En fast ordning med Norden som atomfri sone kunne være et godt eksempel og gi solidarisk støtte til folk som kjemper for liknende ordninger, også i områder med «reell spredningsfare».

Tar regjeringen initiativer som disse tre, viser den vilje til å gjøre hva den kan for en verden fri for atomvåpen. Fører vi ikke sammen med andre små kryp kampen både mot atomvåpnene og for alminnelig og fullstendig nedrustning, blir det nok kjempen som overlister oss.