Internasjonal politikk
Det enkleste er pistol
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert mandag 25. august 2008 07:31
Skal vi kjøpe amerikanske eller svenske kampfly? Den diskusjonen fortrenger langt viktigere diskusjoner. Men skaffer vi oss 48 kampfly stappfulle av effektiv drapsteknologi, er faren for at de fleste vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at konfrontasjoner over norske farvann vil kreve så mye som 48 kampfly. Hvis fred er målet, hvorfor er det så lett å finne penger til krig? spør Dag Seierstad. Hvis fred er målet, hvorfor er det så lett å finne penger til krig?Det enkleste er pistol
Av Dag Seierstad
Skal vi kjøpe amerikanske eller svenske kampfly? Den diskusjonen fortrenger langt viktigere diskusjoner. For er det kampfly som gjør verden tryggere?
Vi trenger riktig nok fly som kan hevde norsk suverenitet over de enorme havområdene vi har tatt ansvaret for, til å oppdage hva som foregår der og til å avskjære russiske fly som tester beredskapen vår.
Men skaffer vi oss 48 kampfly stappfulle av effektiv drapsteknologi, er faren for at de fleste vil bli brukt til oppdrag ”out of area” langt større enn for at konfrontasjoner over norske farvann vil kreve så mye som 48 kampfly. Så hvorfor er ikke 24 kampfly nok?
Rustningsindustrien er i dag viktigste drivkraft bak opprustning, våpenhandel og bruk av krig som konfliktløsning. Den sysselsetter mange, den holder hjul i gang når konjunkturene ellers svikter, den er oppdragsgiver og avtaker av en meningsløs stor del av den samlede forskningsinnsatsen – og den er ei tung og effektiv pressgruppe overfor politikere.
USAs evne til å føre krig bygger på en enorm forskningsinnsats for ny våpenteknologi, på en globalt organisert etterretnings- og overvåkingsinnsats som ingen andre land er i nærheten av – og på et apparat for informasjon og desinformasjon som oversvømmer nyhetskanalene med de budskapene som best fremmer krigsinnsatsen.
Overvåking for fred: Det er et enormt behov for en uavhengig overvåking av alle former for krigsfare: av brudd på menneskerettigheter, av etniske konflikter som kan ende etnisk rensning og folkemord, av alle former for militær opprustning i strid med internasjonale traktater, både de traktatene vi har i dag og de vi vil trenge i framtida - og av legal og illegal våpeneksport. Alle land må i prinsippet overvåkes – Norge så vel som Iran og USA.
Informasjon for fred: Det er også et enormt behov for mest mulig objektiv informasjon i alle konfliktsituasjoner som kan føre til voldsbruk og krig. Det trengs informasjon som motvekt til den som partene i konflikten gir, enten det dreier seg om en etnisk konflikt innen en stat eller en konflikt mellom stater. Hvem kan stole på fortellingene fra Russland og Georgia?
Land uten stormaktsambisjoner har et særlig ansvar for å samarbeide både om overvåking og alternativ informasjon.
FoU for fred: Det trengs forskning for alt en kunne kalle fredsteknologi: Hva er det som hjelper når en konflikt faktisk holder på å utvikle seg?
Ett eksempel på slik fredsteknologi er dialogprosjektene til PRIO, Nansenskolen og flere norske høyskoler der palestinsk ungdom møter israelsk ungdom, der serbere møter albanere. Resultatene er ofte forbløffende gode.
Hvor mye Norge måtte endres hvis vi i stedet for ti dialogprosjekt finansierte ti tusen, har vi knapt fantasi til å forestille oss. Og hvis andre land fulgte opp slik det kunne bli ti millioner av dem, da ville også kloden endres.
Hvis morgendagens bevilgninger til overvåking, informasjon, forskning og utdanning av fredspersonell får samme størrelse som dagens militærbevilgninger, vil dette ”freds-industrielle komplekset” trygge sin egen vekst.
Treningsoppgaver og treningsleire på norsk jord mangler vi ikke. På alle asylmottak kan deltakere i dialogprosjekter gjøre en viktig jobb for å dempe motsetninger mellom etniske grupper. Tilsvarende utfordringer har vi når ungdom med ulik etnisk bakgrunn - også norsk - tørner sammen.
Dette gir sjølsagt bare en antydning av hva et omfattende fredsprosjekt kan omfatte. La derfor konkrete forslag hagle inn over de politikerne som skal ta avgjørelsen om de 140 milliardene. Jeg tar gjerne imot ideer på nettadressen Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.. Blir de mange nok – og konkrete nok – sender jeg dem videre til dem som skal ta beslutningene i Storting og regjering.
140 milliarder kroner skal det koste å kjøpe og drifte 48 kampfly over en tredveårsperiode. Så la oss møtes på halvveien: La oss sette 70 milliarder kroner inn i et fredsprosjekt som kan utløse krav om tilsvarende fredsinnsats også i andre land – og nøye oss med den andre halvparten til det enkleste av alt – fortsatt kjøp av kampfly.
De rødgrønne partiene er på jakt etter saker som kan vise velgere at en helt annen verden virkelig er mulig – hvis det tenkes stort nok. Et grensesprengende fredsprosjekt er en investering i mennesker som krever at partier skal slåss for noe større enn dem sjøl – og i mennesker som vil melde seg til aktiv innsats i slike partier.
De første signalene kan gis i trontalen 3. oktober i det statsbudsjettet som legges fram 7. oktober. Den store anledningen til å overbevise oss om satsingen på fredstiltak får statsministeren i nyttårstalen.