Internasjonal politikk

Konsekvenser av gjennomføring av Tjenestedirektivet i norsk rett

I KS sitt hovedstyre behandlet vi tirsdag KS sin høringsuttallelse til gjennomføring av Tjenestedirektivet i norsk rett. Personlig mener jeg naturligvis at Norge bør benytte vetoretten mot Tjenestedirektivet, men til KS-behandlingen var det for meg viktigst å nyansere det forslag til høringsuttallelse som administrasjonen fremmet. Jeg fremmet derfor følgende forslag:

"Formuleringene vedr.

- tjenestedirektivets eventuelle begrensinger på offentlige myndigheters frihet til selv å kunne beslutte hvordan tjenesten skal finansieres og organiseres
- sosial dumping
- forholdet mellom Utstasjoneringsdirektivet og Tjenestedirektivet

nyanseres."

Mitt forslag ble enstemmig vedtatt. Min begrunnelse kan leses under "les mer".


Konsekvenser av gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett

Sak 75

Innspill fra Ivar Johansen

KOMMUNESEKTORENS TJENESTER

I innstillingen heter det: "Offentlige myndigheter har full frihet til å beslutte hvordan tjenesten skal finansieres og organiseres. Tjenestedirektivet endrer ikke dette." Men man påpeker også at det er uklare grensedragninger: "Som utredningene og KS har pekt på, er grenseoppgangen mellom offentlige tjenester som faller utenfor og innenfor EU/EØS reglene i mange tilfeller uklare."

Dette er alt for lite problematiserernde. Tjenestedirektivet vil føre til at store deler av offentlig virksomhet blir betraktet som en vare i et marked. Dette vil igjen øke presset om konkurranseutsetting i offentlig sektor og gjøre det vanskeligere å rekommunalisere tjenester, om kommuner skulle ønske dette. Ifølge  EU-kommisjonen vil nesten all offentlig virksomhet ut fra direktivet kunne bli definert som en økonomisk aktivitet, også tjenester som mottageren ikke selv betaler for. Hva norske myndigheter mener vil ha liten betydning. Det er EU-kommisjonen og EF-domstolen (og ESA/EFTA-domstolen) som bestemmer.

Direktivet vil trolig trekke stadig nye områder inn i den samme markedsbaserte tankegangen. Det setter ikke klare grenser for hvilke tjenester som blir berørt. Tjenestesektorer som energiforsyning, vannforsyning og utdanning skal løpende vurderes opp mot direktivet. Selv om helsetjenester som hovedregel er unntatt, vil hjemmetjenester for eldre kunne være omfattet av direktivets bestemmelser. Nye EU-regler, som det nylig fremlagte helsedirektivet, legger til grunn tjenestedirektivets liberalistiske konkurranseregler.

Et begrep som er viktig når vi snakker om offentlige tjenester i forhold til EU-retten og tjenestedirektivet er «tjenester av allmenn interesse». Dette begrepet har ingen direkte norske paralleller, og det konkrete skillet mellom økonomiske og ikke-økonomiske interesser anvendt på norske forhold er uvisst. Det er derfor grunn til å være kritisk til NHDs lettvinte behandling av spørsmålene omkring offentlige tjenester i høringsnotatet (side 50-55).

I tjenestedirektivets artikkel 2 gis det et nokså bredt unntak for helsetjenester. I fortalen (pkt 22) trekkes det derimot en langt snevrere grense for hvilke helsetjenester som er unntatt, begrenset til tjenester «reservert lovregulert helsepersonell». Konsekvensen av fortalens avgrensning er at mange tjenester utført av helsepersonell (helsehjelp) vil bli omfattet av direktivet. Denne forståelsen legges også til grunn for EU-kommisjonens håndbok om gjennomføringen av direktivet. Likevel: NHD velger glatt å legge til grunn artikkel 2s mye bredere unntak (man «finner ikke grunn til å legge avgjørende vekt på fortalen på dette punkt,» som det heter side 51). Dette må sies å være en tvilsom og svært usikker tolkningspraksis. Den danske boken  EU-retten, som henvist til ovenfor, påpeker bl.a. at det er uklart hvorvidt helsetjenester ved private sykehus omfattes av direktivet (side 656).

Skillet mellom marked og offentlige tjenester er en nøtt innenfor EU-retten generelt og tjenestedirektivet bidrar ytterligere til å gjøre skillelinjene uklare. I boken The Services Directive (DJØF Publishing, København 2008) påpeker flere av bidragsyterne (bl.a. jusprofessorene Ruth Nielsen og Dagmar Schiek) at artikkel 16-19 i direktivet forbyr medlemslandene - når det  gjelder besøkende tjenesteytere - fra å beskytte offentlige interesser utover de avgrensede unntakene for offentlig orden, sikkerhet, helse og miljø. Utenfor faller bl.a. hensyn som beskyttelse av forbrukere og arbeidere. I boken konkluderes det også med at direktivet ikke gir større rettslig klarhet. Tvert imot øker det den rettslige kompleksiteten angående offentlige tjenester. Begreper og reguleringer er ikke presist definert eller avklart og rekkevidden for direktivet er langt fra entydig, påpeker jusprofessor Ulla Neergaard. Slik må direktivet ses i sammenheng med en trend i EU hvor de offentlige tjenestene mer og mer knyttes til markedet og felles reguleringer. På kort tid er medlemslandenes kompetanse blitt kraftig innsnevret på bekostning av landenes mulighet til å organisere disse tjenestene i tråd med sine politiske visjoner.

SOSIAL DUMPING

Innstillingen: "KS klare oppfatning er imidlertid at tjenestedirektivet ikke gjør noe til eller fra i forhold til de regler som allerede gjelder for arbeidslivet, både nasjonalt og i forhold til EU/EØS retten  - herunder i forhold til det å kunne fortsatt bekjempe sosial dumping i arbeidslivet.”
Denne skråsikre "vurderingen" må modereres.

Formålet med tjenestedirektivet er å øke handelen med tjenester på tvers av landegrensene. Direktivet vil liberalisere tjenestesektoren og øke omfanget av tjenestehandel på tvers av landegrensene. Den frie flyten av tjenesteytelser øker konkurransepresset på lønns- og arbeidsvilkår. I mange nye EU-land er lønnsnivået en tidel av det norske. Resultatet er et mer brutalt arbeidsliv der de selskapene som kan presse ned kostnadene og underby de andre får en fordel. Altså et generelt press for sosial dumping.

Tjenestedirektivet vil dessuten frata Norge virkemidler i kampen mot sosial dumping. Direktivet begrenser de nasjonale kontrollmulighetene og gjør viktige tiltak mot sosial dumping ulovlig, som krav til innsyn og autorisasjon, antikontraktørklausuler samt krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anbud. Det er bare fire hensyn - langt færre enn ut fra dagens EU/EØS-regler, som kan begrunne krav overfor utenlandske tjenesteytere: offentlig sikkerhet, offentlig orden, folkehelse og beskyttelse av miljø. Direktivet vil altså føre til økt sosial dumping både gjennom det generelle, dynamiske aspektet og gjennom forbud mot viktige kontrolltiltak.

DeFacto Kunnskapssenter for fagbevegelsen konkluderer i rapporten EUs Tjenestedirektiv og kampen mot sosial dumping (april 2008) bl.a. slik: "En betydelig økning i handelen med tjenester vil i seg selv øke problemet med sosial dumping i norsk arbeidsliv. Erfaringene de siste årene viser at det norske regelverket mot sosial dumping langt fra er tilstrekkelig, og at det er behov for å styrke og utvide dette på en rekke områder.Tjenestedirektivet vil legge klare begrensninger på mulighetene for å innføre regler for et bedre vern mot sosial dumping.  Spesielt vil økt handel med tjenester føre til mer sosial dumping i bransjer med liten eller ingen regulering som forhindrer sosial dumping. Eksempel på det kan være kvinnedominerte lavtlønnsbransjer som renhold, privat hjemmehjelp, hotell og restaurant og deler av varehandel." (side 4)

Tjenestedirektivets liberalisering og konkurransepress er svært betenkelig av hensyn til det faglige nivået og den kvaliteten som etterstrebes i norsk arbeidsliv. Dette vil kunne undergrave tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår der hvor konkurranseutsetting og privatisering legger press på arbeidstakerne når selskap underbyr hverandre for å vinne kontrakter. Ikke minst vil dette gjelde på tjenesteområder hvor organisasjonsgraden er lav og fagbevegelsen står svakt, som innenfor for eksempel handel og kontor, hotell og restaurant og renhold. Dette er i stor grad kvinnedominerte grupper. Her er sannsynligheten stor for at fagbevegelsen ikke vil allmenngjøre tariffavtaler som et tiltak mot sosial dumping.

Direktivets konsekvenser for likestilling i arbeidslivet har vært omstridt i EU. EU-parlamentets komité for likestilling vedtok i mars 2006 et endringsforslag (7a i fortalen) hvor man påpekte faren for negative konsekvenser av direktivet for likestillingen og at man måtte ha et særlig fokus på å unngå lavere lønn og uthuling av sosiale rettigheter for kvinner. Dette tillegget ble avvist i det endelige vedtaket av direktivet.

UTSTASJONERINGSDIREKTIVET

I innstillingen heter det videre i delen om sosial dumping: "Ved tvist vil utstasjoneringsdirektivet ha forrang fremfor tjenestedirektivet. Tjenestedirektivet vil derfor ikke få betydning for spørsmål som omhandles av utstasjoneringsdirektivet."

Flere dommer fra EF-domstolen det siste snaue året har vist at utstasjoneringsdirektivet ikke er noe godt vern for å sikre lik lønn og et ryddig arbeidsliv. Særlig Laval- og Luxembourg-dommene viser at utstasjoneringsdirektivet ikke sikrer nasjonale krav om like lønns- og  arbeidsvilkår. Tvert imot fastslår EF-domstolen at fri bevegelse av tjenester her må gå foran de faglige kravene.

Av særlig interesse for KS burde også være Rüffert-dommen, 3. april 2008: Den tyske delstaten Niedersachsen har lovfestet et krav om at offentlige byggeoppdrag bare kan gis til virksomheter som har forpliktet seg til å betale sine ansatte vertslandets tarifflønn. Hovedentreprenøren er forpliktet til å pålegge eventuelle underentreprenører de samme vilkårene. Derfor hadde myndighetene sagt opp avtalen med selskapet Objekt und Bauregie da de brukte en polsk underentreprenør som betalte sine bygningsarbeidere under halvparten av gjeldende tarifflønn.

EF-domstolen ga selskapet medhold og konkluderte med at delstatens krav var i strid med EU-retten. Rüffert-dommen er direkte i strid med ILO-konvensjon 94 om tariffkrav ved offentlige oppdrag. Konvensjonen er tatt inn i norsk lov.

Det er grunn til å frykte flere dommer på tvers av målet om et ryddig  arbeidsliv om EUs tjenestedirektiv godkjennes.

Forslag til vedtak:

"Formuleringene vedr.

- tjenestedirektivets eventuelle begrensinger på offentlige myndigheters frihet til selv å kunne beslutte hvordan tjenesten skal finansieres og organiseres
- sosial dumping
- forholdet mellom Utstasjoneringsdirektivet og Tjenestedirektivet

nyanseres"

Og det fikk jeg enstemmig tilslutning til i hovedstyret.

Legg til kommentar