Internasjonal politikk

Situasjonen i Somalia

Situasjonen i SomaliaSituasjonen i Somalia er svært vanskelig. Befolkningen har i mange år lidd under væpnede konflikter og vanskelige humanitære forhold. Flyktningesituasjonen har også blitt kraftig forverret etter at etiopiske styrker gikk inn i Sør-Somalia i 2006. I SVs Internasjonale Utvalg har vi derfor vedtatt et notat om situasjonen i Somalia med forslag til tiltak og initiativer Norge kan gjennomføre for å bidra til en løsning. 



Hva kan Norge i samarbeid med det internasjonale samfunnet gjøre?

1. Sende en fredsskapende og fredsbevarende FN og AU styrker som ikke inkluderer nabolandene som Somalia har grensekonflikter med (Etiopia, Kenya og Djibouti). Dette krever en effektiv innsats av det internasjonale samfunnet som verdsetter viktigheten av arbeidet. Etiopias intervensjon har bare bidratt til forverring av situasjonen som har hatt en ødeleggende effekt på Somalias befolkning.  Og at USA ikke intervenerer, ved at de støtter fraksjoner av krigsherrer eller indirekte bidrar til at Etiopia blir værende i Somalia.

2. Tilbaketrekning av Etiopiske styrker

3. Forhandle fram våpenhvile etterfulgt av FNs tilrettelegging av et fritt og rettferdig valg i 2009, når den nåværende overgangsregjeringens mandat utløper, eventuelt må det jobbes for en inkluderende fredsforhandlingsrunde der alle stridende parter blir invitert til bordet. En forhandling som også inkluderer kvinner og minoriteter. Det bør strebes etter at disse forhandlingene finner i Somalia eller i et land som er nøytrale i konflikten. Ved forhandlinger bør Somalias premisser vektlegges.

4. Jobbe for å forbedre mottaksapparatet for båtflyktningene som risikerer sine liv ved å ta sjøveien til Yemen

5. Skape og utvide sikre veier og områder som gjør det enklere å nå de ca. 400 000 flyktningene utenfor Mogadishu

6. At miljøkriminaliteten og dens konsekvenser for den somaliske befolkningen granskes av FN

7. Jobbe for at nye og yngre krefter som ikke har deltatt i borgekrigen trekkes inn i politikken i Somalia

8. Øke kvinner deltakelse ved fred og forsoningsprosessene

9. Sørge for at den økonomiske, politiske og demokratiske utviklingen i Somaliland ikke spoleres ved at det internasjonale samfunnet glemmer det
 
10. Sikre at stabiliteten og freden i Puntland ikke forvitres parallelt med konfliktløsning i det sørlige Somalia.

11. Internasjonal overvåking av farvannet rundt Somalia og utfordringene det gir for skipsfarten


Hva kan SV gjøre?

1. Foreslå en gjennomgang av Norges rolle i den siste fredsforhandlingen som fant sted i Kenya 2002-2004.

2. Be Utenriksdepartementet om en oversikt over Norges bistand til Somalia, for å avdekke hvor det eventuelt er behov for forbedringer eller helhetlig endringer.

3. Ved anledning bidra til utvikling av demokratiske systemer og erfaringsutveksling med politiske partier og grupperinger.

4. Jobbe for at mye av den langsiktige bistanden rettes mot den unge befolkningen i de stabile delene Somaliland og Puntland. Jobbe for å bidra til oppbyggingen av utdanningsvesenet, de primære helsetjenestene og arbeidet mot kvinnelig omskjæring.

5. Engasjere seg i bekjempelsen av miljøkriminaliteten i samarbeid med norske miljøorganisasjoner

6. Jobbe for at Norge ved hjelp av medlemskapet i den internasjonale Kontaktgruppa for Somalia sørger for at nabolandene Etiopia og Kenya holdes utenfor eventuelle fredsforhandlinger, og at disse forhandlingene finner sted innenfor Somalias grenser

7. At SVs statsråder eller statssekretærer besøker Somaliland og eventuelt Puntland i denne regjeringsperioden.


Bakgrunn

Somalia har vært en av de første i Afrika til å innføre det demokratiske systemet. Den første presidenten Adan Abdullah Osman gikk av etter at han tapte valget i 1967, to år etter gjennomførte Siad Barre et kupp der det militære tok over makten. Siad Barre styrte landet helt til Somalias kollaps i 1991. Siden da har Somalia vært uten en fungerende sentralregjering. Flere år med krig og konflikter mellom rivaliserende krigsherrer og stadig gjentakende sultkatastrofer, tørke og sykdommer har ført til at opp til en million mennesker har mistet livet. Somalia ble til i 1960, siden da har dens utvilkling blitt hindret av territoriell krav på etnisk somalisk- befolkede områder i nabolandene Etiopia og Kenya.

 I 1970 erklærte Siad Barre at Somalias offisielle ideologi skulle være ”vitenskapelig sosialisme”.  I denne perioden ble det gjennomført store moderniseringsprosjekter som befolkningen fikk nytte av, men samtidig ble landet den mest militariserte i Afrika sør for Sahara. Syv år senere invaderte Somalia den somalisk- befolkede regionen i Etiopia. Okkupasjonen varte ikke lenge, da Sovjet skiftet side i den kalde krigen, og støttet Etiopia. Resultatet ble at somaliske styrker ble kastet ut av Etiopia ved hjelp av sovjetiske og cubanske styrker.  Slutten på denne krigen i 1978, ble begynnelsen på Somalias borgekrig som fremdeles pågår i store deler av landet.

 I 1991 ble Siad Barre kastet fra makten av motstandsbevegelser basert på klan. De kom ikke til enighet, derfor har de ført landet inn i lovløshet og anarki. Det internasjonale samfunnet har fra begynnelsen av forsøkt å gjøre noe ved at det har blitt holdt 14 fredskonferanser. Alle sammen ble holdt utenfor landet. De fleste har funnet sted i Djibouti, Etiopia og Kenya der de to siste har uløst grensekonflikter med Somalia. Etter utvidede fredsforhandlinger i Kenya i 2004, signerte de sentrale krigsherrene og politikerne en avtale der en ny nasjonalforsamling skulle settes sammen. Denne nasjonalforsamlingen valgte senere den nåværende presidenten i overgangsregjeringen Abdulahi Yusuf Ahmed.  Den nyfødte administrasjonen som ble stiftet utenfor landet i det 14. forsøket på å danne en regjering siden 1991, har møtt formidable utfordringer. Denne regjeringen fikk i oppgave å bringe forsoning til et land fordelt og kontrollert av forskjelllige klaner. Dens svake autoritet ble enda mer svekket av unionen av islamistiske domstoler (UIC), da de tok kontroll av mesteparten i det sørlige Somalia inkludert Mogadishu, etter at de klarte å kaste ut krigsherrene som har styrt området i 15 år.

 I de 6 månedene UIC har hatt makten i Somalia, har de klart å få til en relativ trygghet, men samtidig så mange på dem som undertrykkere fordi de begrenset livet til folket ved å innføre strenge regler som befolkningen ble tvunget til å leve etter.

Ved hjelp av USA- støttede etiopiske styrker greide overgangsregjeringen å ta kontrollen fra UIC i slutten av 2006. Volden startet igjen, og det er beregnet at ca 60 % av Mogadishus innbyggere nå har flyktet fra byen. De fleste av disse er internfordrevet og bor utenfor byen, under trærne og midlertidige husly.

Abdulahi Yusuf Ahmed

Yusuf ble valgt av parlamentet som ble satt sammen av sentrale klanledere og krigsherrer i fredsforhandlinger som pågikk i Kenya over flere år. Disse forhandlingene begynte i 2002 og varte helt fram til 2004. Somaliland sto utenfor disse forhandlingene og mente at de ikke skulle blande seg inn i Somalias politikk.

Den nye presidenten har lenge vært en alliert med nabolandet Etiopia og en sterk motstander av islamistene i Somalia. I desember 2006 rettet han en forespørsel til Etiopia og ba om hjelp til å kaste islamistiske gruppen som har hatt makten ut av Mogadishu, og mesteparten av det sørlige Somalia. Den Etiopiske intervensjonen har vært meget upopulær blant somalierne, og han har derfor ikke klart å bli kvitt UIC. Angrep der målet er etiopiske styrker og regjeringssoldater, skjer forsatt i Mogadishu, mens de svarer med å bombardere områder bebodd av sivile. Dette er det som har ført til at 60 % av Mogadishus en million innbyggere har flyktet fra deres hjem.

Yusuf er født i 1934, og har militær bakgrunn og utdannelse. Han er grunnleggeren av og den første presidenten i Puntland. Som tidligere militærleder i den somaliske hæren som fikk opplæring i Italia og den tidligere Sovjetunionen, nektet han å delta i det militære kuppet som førte til at Said Barre kom til makten. Yusuf måtte da i fengsel, og ble først løslatt i 1975, og 3 år senere ledet han det første forsøket på å kaste Somalias tidligere diktator fra makten.  Dette forsøket var mislykket og Yusuf ble tvunget til å flykte til nabolandet Kenya. I Kenya opprettet han en base der han ledet Somalias første geriljabevegelse, der formålet var å kaste Siad Barre fra makten. Geriljabevegelsen fikk støtte fra Etiopia som på denne tiden nylig hadde vært invadert av Somalia. Senere kom han i konflikt med Etiopia og ble fengslet i Addis Ababa i 1985.

Han ble først satt fri etter at Etiopias Sovjet-støttede regime ble kastet av makten i 1991.

Som en av de Etiopia-støttede krigsherrene saboterte han tidligere forsøk på å skape fred og orden i Somalia. Overgangsregjeringen opprettet i Djibouti måtte gi seg etter at den ikke fikk noe støtte fra Puntland der Yusuf var president. På grunn av Yusufs lederstil som beskrives som autoritær har mange av hans motstandere i Puntland enten blitt fratatt sine politiske stillinger, fengslet eller drept.

UIC

Lokale islamistiske domstoler var opprinnelig opprettet av foretningsfolk som ønsket et system som kunne fange og straffe tyver og personer som ikke respekterte deres kontrakter. Noen av disse domstolene forente senere seg for å danne Union of Islamic Courts, UIC. Deres fåtallige soldater med våpen ble senere Somalias sterkeste styrker. Medlemmene i UIC er delt inn i moderate- og radikale medlemmer. I den tiden de hadde makten var de enige om å gjenopprette stabiliteten, lov og orden i Somalia.

De radikale ønsket å redusere utenlandsk påvirkning, som de mente var umoralsk. De stengte kinosaler som viste utenlandske filmer og fotballkamper. Noen av radiostasjonene i Mogadishu ble beordret til ikke å spille utenlandsk musikk og somaliske kjærlighetssanger. UIC har utført offentlige henrettelser og avstraffelser av personer som de har ment utførte kriminelle handlinger som drap og salg av narkotika.

Til tross for de begrensningene som domstolene påla folks liv var de populære. Mange somaliere var fornøyde med at de endelig fikk en form for lov og orden. Prisene på mange av de nødvendige matvarene ble lavere fordi det lenger ikke fantes bevæpnede menn som forlanget penger av transportbilene som kjørte maten inn til markedene.

Når det gjelder det internasjonale samfunnet likte ikke USA og Somalias folkerike naboland Etiopia UIC. En av topplederne og den mest profilerte i UIC, tidligere major i den somaliske hæren Hassan Dahir Aweys var en av de mest mislikte av de to landene.  Han var da og er forsatt med på USAs liste over personer som tilknyttet til terrorisme. UIC tok avstand fra disse påstandene og mente at Etiopia og USA var enige om å ødelegge den nyfødte freden i Somalia. I norsk sammenheng ble 16 såkalte ureturnerbare flyktninger sendt tilbake til Mogadishu, fordi man mente at det nå var fredelig.  På den andre siden anerkjente FN overgangsregjeringen som for to år siden ble opprettet i Kenya, en regjering som kontrollerte et lite område. Før den omfattende USA støttede etiopiske intervensjonen ble Etiopias rival, Eritrea, anklaget for å ha gitt våpen til UIC.  I september i 2007 ble det dannet Alliance Reliberation for Somalia, etablert i Eritreas hovedstad Asmara. Alliansen er en samling av tidligere Unionen av islamske domstoler, eksilsomaliere, klanledere i Somalia og tidligere parlamentsmedlemmer, inkludert dets leder.

Somaliland

Selv om Somaliland ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet, har det et fungerende politisk system, regjeringsinstitusjoner, en politistyrke og dens egen myntenhet. Somaliland har jobbet hardt for å finne støtte til dens ønske om å være selvstendig og anerkjent. Det tidligere britiske protektoratet har også sluppet unna mye av kaoset og voldshandlingene som har foregått i Somalia.

Bidrag fra diaspora befolkningen utgjør landets økonomi. Det private næringslivet er godt i gang, mens det offentlige ikke har kapasitet til å gjøre noe med fattigdommen og arbeidsløsheten, som er mye utbredt. Inntektene til Somaliland- administrasjonen kommer stort sett fra befolkningen og havnen i Berbera som delvis brukes av det folkerike nabolandet Etiopia som ikke har noe hav. Tidligere var det mye virksomhet som foregikk i havnebyen Berbera, men etter at de arabiske landene ikke ville importere mer husdyr fra Somaliland, ble denne virksomheten drastisk redusert. Embargoen som ble innført av en del Gulf-stater ble begrunnet med at husdyrene hadde Rift Valley Fever-sykdommen.

Etter at Puntland- regionen i Somalia ble opprettet i 1998 kom Somaliland i grensekonflikt med Puntland. Somalilands ledere har distansert seg fra politikken i Somalia, og har derfor ikke deltatt på noen av de 14 forsøkene på fredsforhandlinger som har funnet sted utenfor landet. På samme måte erkjenner ikke Somaliland dagens overgangsregjering i Somalia som ble satt sammen i Kenya. Overgangsregjeringen blir sett på som en trussel mot deres eksistens. Etter mer enn 40 år har velgere gått til urnene i en folkeavstemning, der de med klart flertall stemte for Somalilands selvstendighet. Dette skjedde i 2001, med internasjonale observatører til stede.

Dagens president Dahir Rayaale Kahin, leder for partiet Unity of Democrats (UDUB) vant Somalilands første presidentvalg med 80 stemmer over Kulmiye partiet i april 2003. I dette valget var det flere internasjonale observatører blant annet norske NORDEM.  Kahin ble valgt av medlemmene i Overhuset(Guurti) i en overgangsperiode på ett år etter at hans forgjenger Mohamed Ibrahim Egal døde I 2002.

Dagens president blir beskyldt for å undertrykke pressefriheten, samtidig som korrupsjonen er utbredt blant ansatte i staten.

Etter 2002 har Somaliland hatt tre valg, den første var kommunevalgene i 2002, mens presidentvalget fant sted i 2003. I september 2005 gikk velgerne til urnene for å velge deres parlament for første gang på 38 år. Det ble enighet om å begrense Somalilands politiske partier til 3, dette for å unngå en tidligere erfaring som man har hatt i begynnelsen av 60-tallet, der hver klan stiftet sitt parti. Svakheten med disse partiene, er at de fremdeles er avhengig av klansystemet og at de ikke er basert på ideologi.  Etter planen skulle 2 av valgene avholdes i år, men på grunn av dagens situasjon har Overhuset(Guurti) nylig besluttet å utvide Kahins presidentperiode med ett år. Det ble begrunnet med at det skal gjennomføres en folketelling og registrering av velgerne, slik at valget foregår på en demokratisk og rettferdig måte.

Puntland

I motsetning til deres nabo, Somaliland, er ikke Puntland ute etter anerkjennelse som en egen stat, men ønsker å bli en del av et føderalt Somalia. Grensekonflikter har brutt ut mellom Puntland og Somaliland om kontrollen av to områder. Vold er også knyttet til en politisk kamp i 2001 mellom rivaler som kjempet om lederskapet i Puntland. Befolkningen lever av husdyr og fisk, mange av dem er nomader i den tørkerammede regionen.  Hawala-penger sendt av diasporaen er en viktig tilførsel av utenlandsk valuta. Puntland er destinasjon for mange somaliere som har blitt fordrevet av volden i sør, noen tar seg hit for å forsøke å komme seg til Yemen ved å krysse sjøen. Regionskysten ble i desember 2004 rammet av tsunamien i Asia, mer enn 300 mennesker omkom og tusener mistet sitt livsgrunnlag. 

Parlamentet bestående av 66 parlamentsmedlemmer og et Overhus velger presidenten. Den første lederen, Abdullahi Yusuf var president i en tre års-periode til 2001, og hans forsøk på å utvide perioden førte til kamper. Yusuf klarte til tross for konfliktene, å kreve tilbake hans lederskap i 2002 og styrte Puntland inntil han ble valgt som Somalias overgangspresident i oktober 2004

Flyktninger

I følge UNCHR utgjør de internfordrevne flyktningene i Somalia ca. 750, 000 i 2008( En økning på 350, 000 fra året før) 400,000 av dem er fra Mogadishu. Grunnet sikkerheten er den humanitære tilstedeværelsen og aktivitetene begrenset til intervensjon når og hvor det er mulig.

I tillegg til de menneskeskapte krisene, opplever Somalia flom og tørke, som på en drastisk måte kutter dyrkingen og husdyrenes produksjon. FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) estimerer at mer en 1,5 millioner mennesker i sør- og sentral Somalia har akutte behov for mathjelp. Kartlegging som er blitt gjort av FN og NGOer indikerer at hjelpen til alle sektorene er mye lavere enn internasjonal humanitær standard. De hardest rammede regionene er sør – og sentral Somalia, mens situasjonen på stedene bebodd av de intern fordrevne (IDP) er lavere enn til og med basis standarden i flyktningsleirene. Betaling til jordeiere er ofte en betingelse for å komme inn til trygge steder, og de sanitære forhold er svært dårlige. Helsefasilitetene er fraværende på grunn av mangel på helsepersonale og medisiner. Mange av dem har også flyktet til Somaliland og Puntland og lever under svært vanskelige forhold. En del av dem velger å ta båt til Yemen, noe som fører til at hundrevis mister livene sine ved at de drukner.

Miljøkriminaliteten

Somalia har Afrikas nest lengste kystlinje både mot Det indiske havet og Rødehavet. I en rapport utformet av FN’s miljøprogram (UNEP) fremgår at det siden begynnelsen av borgekrigen i Somalia, har blitt dumpet enorme mengder giftavfall på landets kyst. Dette var mulig på grunn av mangelen på en sentralregjering som kunne gjøre det mulig å overvåke landets lange kystlinje. Etter tsunamien i 2004 som også nådde deler av Somalias kyst, skylte de store bølgene over landet og brakte med seg giftavfall. Denne alvorlige miljøkriminaliteten har blitt linket til forekomst av kreft og ukjente sykdommer i byene ved kysten inkludert hovedstaden Mogadishu. Greenpeace i Sveits og Italia har ved borgekrigens begynnelse i 1992 koblet en aktiv krigsherre til avtaler med europeiske selskaper som gikk ut på en årlig eksport av 500,000 tonn (hospital og industriell) avfall fra Italia til Somalia over de neste 20 årene.

USAs rolle

Etter Ogaden-krigen i 1977, skiftet USA og Sovjet deres allierte i Afrikas horn, Sovjet gikk over til den etiopiske militærjunta og USA til Barreregime i Somalia. USA ga Barres regjering både økonomisk og militærhjelp. USA fikk blant annet bruke den tidligere sovjetiske basen i Berbera. Eksperter på Afrika, menneskerettighetsgrupper og humanitære organisasjoner advarte på 1980-tallet om at fortsatt amerikansk hjelp til Barres regjering ville bringe Somalia inn i kaos.  En full borgerkrig startet i 1988. Siad Barre gjennomførte da en kontra-kampanje, som i følge en rapport fra 1990 utgitt av Human Rights Watch, tok livet av 50.000 mennesker under mellom 1988 og 1990 i Somaliland området.

Etter at etiopiske styrker gikk inn i Somalia, har de også fått hjelp fra USA, dette i form av luftangrep på enkelte områder og ved at amerikanske krigsskip er i det somaliske haveområdet. Humanitære organisasjoner som arbeider i de regionene der USA har utført luftangrep rapporterer om de problemene dette medfører for innbyggerne på disse områdene som har mistet sine husdyr og som på grunn av frykt skal ha flyktet til andre områder. Det har også blitt rapportert om drap på sivile.

Norges rolle

Norge har siden starten av borgerkrigen i Somalia vært engasjert i å finne løsningen til konflikten i Somalia. Et engasjement som førte til at man har hatt stort tillitt og sett Norge på som en fredsnasjon. Norges engasjement økte senere tid ved at mange flyktninger fra borgerkrigen i Somalia kom til Norge i slutten av 1980- tallet, en flyktningsstrøm som økte i midten av 1990-tallet. Den norsk-somaliske gruppen er nå den tredje største ikke-vestlige gruppen i Norge med over 20 000. En gruppe som preges av det som skjer i opprinnelseslandet, men deres tilknytning til Norge har også stor betydning da over 50 % av gruppen er under 21 år. Norge har vært en betydelig bidragsyter til de uttalige forsøkene på å skape fred i Somalia. Spesielt har Norge vært en viktig aktør i den siste fredsforhandlings-prosess som startet i Kenya i 2002 der dagens overgangsregjering ble dannet. Den norske ambassaden i Nairobi sies å ha hatt en rolle som mange anser som partisk, da de har vært svært involvert i utvelgelsen av medlemmene og ledelsen i overgangsregjeringen.

Mange i det norsk-somaliske miljøet uttrykker skepsis overfor det de kaller tette bånd mellom den norske ambassaden i Nairobi og Abdullahi Yusuf. En annen faktor som gjør at Norges rolle i Somalia ikke blir sett på som nøytral, er at Norge siden 2001 har utlevert informasjon til USA som har ført til at de amerikanske myndighetene har ført enkelte personer, organisasjoner og selskaper på deres terrorliste, i tillegg til at deres penger og kontoer ble sperret og fremdeles er det. Det aller nyeste eksempelet er at organisasjonen Al-Shabaab som av mange somaliere blir ansett som frigjøringsforkjempere ble karakterisert som terrorister av PST, noe som like etter førte til at USA førte organisasjonen på deres terrorliste.

Etter at UIC tok makten i Mogadishu, ble Norge invitert til å lede en internasjonal kontaktgruppe for Somalia sammen med USA. Gruppen består også av blant annet av Italia, Storbritannia, EU, Sverige og Canada. Etter at den ble opprettet i 2006 i New York, har Kontaktgruppen hatt møter i Kairo og London. Det siste møtet som ble ledet av Norge og USA fant i sted i Oslo. Her ble det besluttet å overgi lederskapet av gruppen til FN, men Norge beholder sitt medlemskap. 

Kommentarer   

0 #1 Marte Breivik 01-11-2008 01:36
Viktig informasjon ...
Er denne teksten oversatt direkte fra engelsk? Ekstremt mange komma- og pronomenfeil. Hvilke kilder er brukt i utarbeidelsen av teksten? Hvem har skrevet den?

Legg til kommentar