Internasjonal politikk

Fredssak på Stortinget før og nå: Fra storting til småting

Fredssak på Stortinget før og nå: Fra storting til småtingMeningsmålinger og fredsdemonstrasjoner tyder på at folkemeningen i dagens Norge slekter langt mer på aktivismen i 1890-tallets Storting enn på tafattheten til dagens nasjonalforsamling – som rår så lenge forsamlingen ikke blir opprørt for eksempel over en statsråd som har forløpt seg på et eller annet vis. Da reagerer tinget med kraft. Men i spørsmål som angår fredelige alternativer til fortidens barbari er tinget taust. Et massivt flertall på Stortinget er like underdanig overfor USAs maktpolitikk som våre vekslende regjeringer. Og utenrikspolitisk opposisjon fins der nesten ikke. Den må ty til Løvebakken, skriver Gunnar Garbo bl.a. i denne artikkelen.


Gunnar Garbo:

FREDSAK PÅ STORTINGET FØR OG NÅ:
FRA STORTING TIL SMÅTING

Den 5. mars 1890 vedtok Stortinget voldgiftadressen til kong Oscar II. Adressen anmodet unionskongen om å nytte den myndighet Norges grunnlov ga ham til å slutte avtaler med fremmede makter om at tvister som måtte oppstå mellom dem og Norge skulle avgjøres ved voldgift. For den allmenne bevissthet står krig mer og mer som en levning av fortidens barbari, erklærte uttalelsen. Det var på tide å løse også konflikter mellom stater med fredelige midler.

På 1800- tallet tok nasjonalforsamlingene i en rekke europeiske land liknende fredsinitiativ, ikke minst inspirert av den unge interparlamentariske union. De folkevalgte stod for aktivismen. Regjeringene var oftest skeptiske. 

Høyres statsminister Emil Stang uttrykte heller ikke begeistring for venstreforslaget. Tro mot konservative tradisjoner fremholdt han at store resultater først blir oppnådd etter tålmodig og vedvarende arbeid. Å foreslå en umoden sak som ville lide nederlag, kom snarest til å skade saken. Hans partifelle Christian Schweigaard anså krig som et stort onde, ”men for tiden som et nødvendig onde, som av og til må komme over nasjonene”. Statsministeren forsikret likevel at han ville ta saken opp med god vilje dersom Stortinget skulle vedta voldgiftsadressen. Stortinget vedtok adressen med 89 mot 24 stemmer.Regjeringen Stang fulgte knapt saken opp med den vilje som statsministeren antydet. Det gjorde heller ikke unionskongens svenske rådgivere.
 
Venstre tok saken opp igjen i Stortinget 16. juni 1897. En ny adresse til kongen erklærte at voldgiftstanken da hadde vunnet økt oppslutning. Det fantes ingen hindring for overenskomster om voldgiftsdomstoler med arbeidsformer partene hadde avtalt på forhånd. For Norge burde det ikke være vanskelig: ”Like sikkert som det norske folk vil ofre alt for å opprettholde sin selvstendighet, vil det avholde seg fra ethvert skritt som kan krenke andre makter eller betraktes som innblanding i deres anliggender.”

Høyre hadde på nytt regjeringsmakten. Statsminister Hagerup pekte  på de vanskeligheter saken reiste. Selv om stater som regel stod ved sine traktatmessige forpliktelser, eide ikke verdenssamfunnet midler til å tvinge dem hvis de brøt en avtale. Det var fare for at den sterkeste part kunne tvinge sine krav igjennom også ved en voldgift. Likevel avviste ikke Hagerup forslaget blankt. Han nøyde seg med å advare mot å stille særlige forventninger til det. 

Otto Blehr, som førte ordet for Venstre, var glad for at statsministeren uttalte seg mer positivt enn partiet hans før hadde gjort. Blehr mente at Norge måtte kunne slutte voldgiftsavtaler med så mange land som mulig. Han så en sikring for små land i at sammensetning og arbeidsordning for voldgiftsdomstolen var nøye avtalt. Da ville ikke avtalen utsette et lite land for større risiko enn et stort, ventet han. Denne gang ble voldgiftsadressen vedtatt av et enstemmig Storting.Året etter dannet Johannes Steen ny venstreregjering. Samtidig grep den russiske tsar inn i saken ved å foreslå en internasjonal konferanse for å ”begrense de overdrevne militære utgiftene og trygge den alminnelige fred”. Tsaren hevdet at det ville ende med katastrofe om statene skulle fortsette med å nytte hundrevis av millioner på ødeleggelsesmaskiner som neste dag ble verdiløse fordi nye maskiner var oppfunnet. Det skulle han som vi vet få rett i.

I sin uttalelse skrev regjeringen Steen at det måtte være i både norsk og svensk interesse å unngå innblanding i krigerske forviklinger. På fredskonferansen burde de to land søke å ”oppnå anerkjennelse av Norges og Sveriges permanente nøytralitet” og arbeide for ”internasjonale bestemmelser om å avgjøre mellomfolkelige tvister ved voldgiftskjennelser i fast organiserte domstoler”. Den svenske regjering godtok det siste forslaget, men mente at nøytralitet falt utenfor konferansens dagsorden.

Haag-konferansen førte til at Geneve-konvensjonen om ”krigens folkerett” ble styrket noe, at det ble sluttet en overenskomst om fredelig bileggelse av internasjonale stridigheter og at Den internasjonale domstol ble opprettet. Tross alt hadde initiativene fra det norske Stortinget kanskje medvirket et ørlite grann til å fremme freden mellom folkene. Det kan også ha vært Alfred Nobels forventning da han valgte å la Norges Storting forvalte fredsprisen.

FN-pakten har gitt verden bestemmelser som søker å ivareta de formålene Stortinget slo til lyd for i 1890-årene. Pakten pålegger alle medlemsstater å bilegge sine mellomfolkelige tvister ved fredelige midler. De skal avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territorium eller uavhengighet. De har ikke lov til å blande seg inn i forhold som vedkommende stat naturlig har råderett over. Pakten gir regler om fredelig bileggelse av tvister og om framgangsmåten ved å avbøte angrep og gjenopprette freden. Men siden den gang har vi fått et annet Storting. Mens 1890-årenes ting følte seg trygg på at Norge ville ”avholde seg fra ethvert skritt som kan krenke andre makter eller betraktes som innblanding i deres anliggender”, har det nåværende Stortinget flere ganger brakt Norge inn i det som tinget da kalte ”levning av fortidens barbari”.

Det startet i 1999, da NATO vedtok et nytt strategisk konsept. Den eneste orientering Stortinget fikk om alliansens omlegging fra forsvarspakt til angrepsmakt var en muntlig redegjørelse fra statsminister Kjell Magne Bondevik 18. mars. Da var konseptet ikke ferdig utformet. I følge Bondevik var regjeringen imot en ”utvidelse av NATOs geografiske område ut over medlemslandene”. Stortinget fikk en knapp mulighet til å uttale seg den 25. mars, dagen etter at NATO startet krigen mot Jugoslavia med norsk medvirkning (en krigføring som aldri var forelagt tinget). De fleste som brukte litt av taletiden sin på strategien var imot utvidelsen. Uten at verken Storting eller folk noensinne fikk se konseptet, dro Bondevik til Washington i april 1999 og underskrev det på Norges vegne med utvidelsen. Dette var nyere norsk demokrati.I 1890 mente Stortinget som nevnt at lov og dom burde regulere forholdet mellom nasjonene. I 1999 sa Bondevik at når man ikke kunne oppnå FN-mandat til krigen om Kosovo, fikk man vurdere om der kunne foreligge annet grunnlag for å bruke makt. Denne baktanken fikk tilslutning i Stortinget. Døren bør ”holdes på gløtt for unntak” sa Thorbjørn Jagland. Hovedregelen trenger en ”tryggingsventil”, syntes Ingvald Godal. ”Alt annet må være unntaket”, erklærte Erik Solheim, som mente at folkeretten normalt måtte råde. Et knusende stortingsflertall åpnet for internasjonal vilkårlighet.

Neste høve kom med flykaprernes aksjoner 11. september 2001. Dagen etter la USA fram et snedig utformet forslag til resolusjon fra Sikkerhetsrådet. De operative paragrafene handlet utelukkende om rettslige tiltak mot terrorhandlingene og inneholdt ingen beslutning om bruk av makt. Men i innledningen uttalte rådet at det anerkjente den grunnleggende retten til selvforsvar. Dette var en ren selvfølge. Hva spørsmålet gjaldt, var om kaprer-aksjonene var et angrep som utløste denne retten. Det sa resolusjonen med god grunn intet om. Afghanistan ble ikke nevnt. Men USA brukte resolusjonen som bare foreskrev fredelige midler til å legitimere en krig som nå har smadret landet i mer enn sju år. 

1890-årenes Storting var opptatt av at internasjonale avtaler om løsning av konflikter måtte være formet i så klare ord at de hindret misbruk. De mest lagnadstunge vedtak FN kan treffe, gjelder bruk av væpnet makt. Slike vedtak bør formes i utvetydige ord. Resolusjonen må ikke være balsamert i så dunkle vendinger at en stormakt kan bruke den til noe annet enn teksten ser ut til. Skal det føres krig i FNs navn, må det være tindrende klart at det er krig vedtaket gjelder. Men dagens Storting har ikke hatt innvendinger mot at en resolusjon som foreskriver fredelige midler, er blitt brukt til å begrunne en angrepskrig mot et unevnt land.

Atpåtil er vi selv blitt med i denne krigen. Dette bygger riktignok på nye FN-vedtak som først gjaldt å trygge sikkerheten for hjelpearbeidere i Kabul og der omkring. Men i dag er virksomheten til sikringsstyrken ISAF blitt så nøye samordnet med den amerikanske krigføringen at det dreier seg om et nytt eksempel på hva Stortinget for over hundre år siden kalte ”fortidens barbari”. Akkurat som i stortingsdebatten om strategikonseptet og krigen om Kosovo, hvor SVs Langeland var den eneste som kunne øyne annen løsning enn å bombe, er fredelige løsninger blitt neglisjert også for Afghanistan. Vi slapp heldigvis å bli med i det ulovlige angrepet til USA mot Irak, fordi motstanden i det norske folk ble for sterk til at Bondeviks samvittighet tillot ham å delta. Men så fort Bush feilaktig innbilte seg at krigen var vunnet, stilte Norge opp med bistand til okkupasjonen. I et slikt tilfelle burde vi i hvert fall kunne velge en slik nøytralitet som norske myndigheter ønsket i 1898. Okkupasjonen etter en ulovlig angrepskrig blir rimeligvis også ulovlig. Heldigvis trakk den rødgrønne regjeringen oss ut fra det prosjektet, ikke takket være initiativ fra Stortinget, men på grunn av presset fra grasrøttene.

Meningsmålinger og fredsdemonstrasjoner tyder på at folkemeningen i dagens Norge slekter langt mer på aktivismen i 1890-tallets Storting enn på tafattheten til dagens nasjonalforsamling – som rår så lenge forsamlingen ikke blir opprørt for eksempel over en statsråd som har forløpt seg på et eller annet vis. Da reagerer tinget med kraft. Men i spørsmål som angår fredelige alternativer til fortidens barbari er tinget taust. Et massivt flertall på Stortinget er like underdanig overfor USAs maktpolitikk som våre vekslende regjeringer. Og utenrikspolitisk opposisjon fins der nesten ikke. Den må ty til Løvebakken.

Vi trenger minst like uredde og selvstendige stortingsrepresentanter når norsk utenrikspolitikk blir dominert av Washington som dem velgerne ga sin tillit da utenrikssakene ble styrt fra Stockholm. Skulle det være uråd?
 

Kommentarer   

0 #1 Ola Tellesbø 20-11-2008 15:26
Nok en glimrende artikkel, Gunnar!
0 #2 Tone Langvasbråten Ravnaas 21-11-2008 12:16
Befriende at Gunnar Garbo holder tråden i de subtile og barbariske tilsløringsmeka nismene som villeder folk til å bifalle en usivilisert, rettstatsløs verdensorden - promotert gjennom "Krig mot terror".

Legg til kommentar