Internasjonal politikk
Gunnar Garbo: Forsvarsdepartementets forfuskning
- Detaljer
- Overordnet kategori: Temaer
- Kategori: Internasjonal politikk
- Publisert lørdag 15. november 2008 05:13
Forsvarsdepartementets framstilling i Forsvarsbudsjettet for 2009 er en forfuskning av ansvaret for økt vold og krigsfare i en verden som har muligheter til å skape fred, rettferd, økonomisk trygghet og vern om livsmiljøet for generasjonene etter oss., skriver Gunnar Garbo i denne artikkelen.Gunnar Garbo:
FORSVARSDEPARTEMENTETS FORFUSKNING
Stortingsproposisjon nr. 1 om forsvarsbudsjettet for 2009 orienterer innledningsvis om ”sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og norske hovedprioriteringer”. Vi burde kunne stole på at en så sentral orientering fra Det Kongelige Forsvarsdepartement var rimelig balansert, - selv om dette ville kreve et kritisk blikk på den alliansen som i følge proposisjonen utgjør ”grunnsteinen i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk”. Men forsøk på den slags objektivitet er det knapt spor av. Proposisjonen er særlig opptatt av den væpnete konflikten mellom Russland og Georgia sommeren 2008, som ”illustrerer at Russland er villig til å bruke væpnet makt for å oppnå sine målsettinger”.(!) Konsekvensen er, sier departementet, at ”forholdet mellom Russland og Vesten er blitt vesentlig dårligere”. Håndteringen av krisen vil også kunne få konsekvenser for forholdet mellom Russland og Norge. Russlands ”mer offensive vilje” til å ivareta egne nasjonale interesser krever at NATO legger økt vekt på sikkerheten til medlemslandenes territorier og nærområder, hevder proposisjonen.
Dette språket minner om den kalde krigen. Russland får all skyld for at forholdet er forverret. Russisk maktbruk i Georgia blir nevnt, uten ett ord om den parallelle forløperen: NATOs langt større maktbruk i krigen om Kosovo. Russisk vilje til å ivareta egne nasjonale interesser blir ikke sammenliknet med hvordan USA og NATO ut fra sine interesser har satt i gang kriger i Afghanistan og Irak. Heller ikke nevner proposisjonen hvordan NATO har provosert lederne i Moskva og styrket de reaksjonære kreftene i Russland ved å skyve sine grenser inn til hjertet av det gamle Sovjetsamveldet – i strid med løftene til Gorbatsjov da han godtok tysk gjenforening og avviklet den kalde krigen. På samme måte overser orienteringen hvordan USA sirkler Russland inn med hjelp av over ni hundre militære baser verden over.
Proposisjonen hevder med en viss rett at Iran skaper internasjonal usikkerhet med atomprogrammet sitt. Men ikke ett ord om en langt alvorligere bakgrunn: Utviklingen av nye kjernefysiske våpen i USA og planer om å bruke dem til forkjøpsangrep mot ”røverstater”.
Departementets framstilling er en forfuskning av ansvaret for økt vold og krigsfare i en verden som har muligheter til å skape fred, rettferd, økonomisk trygghet og vern om livsmiljøet for generasjonene etter oss. Med sin støtte til Israels overgrep mot palestinerne bidrar USA til å opprettholde og øke spenningen mellom Vesten og de muslimske folkene. Med sin ”krig mot terror”, som Bush proklamerte 11. september 2001, har han klart å mangedoble den internasjonale terrorismen. I dagens verden er det verken Russland eller Iran som går foran med å bruke militær vold, men USA. Skulle Norge bli et mål for internasjonal terrorisme, er det fordi vårt land ikke uten grunn blir oppfattet som støttespiller for supermakten. Hva forsvarsbudsjettet gjør i de innledende avsnittene, er å føre Stortinget bak lyset. Og folket bak lyset.Proposisjonen berører også spørsmålet om anti-rakett rakettene, som Norge har ”fremført skepsis til” i NATO. ”Fra norsk side”, heter det, ”er det viktig at en utplassering av et slikt missilforsvar ikke må føre til økt opprustning og derved redusert sikkerhet i Europa”. Faktum er at det vil føre til økt opprustning og redusert sikkerhet i Europa. Dette ser vi alt nå. Derfor trenger verden et nei til forskjell fra en viss skepsis.
Soria Moria erklæringen forsikrer at regjeringen ikke vil ”avgi militære styrker til internasjonale operasjoner uten en forankring i FN-pakten og et klart FN-mandat”. Forsvarsdepartementet gjengir denne forsikringen med de ord at deltagelsen forutsetter ”legal forankring gjennom et klart FN-mandat, eller et annet anerkjent folkerettslig grunnlag, slik som selvforsvar eller invitasjon fra et lands lovlige myndigheter” (min utheving).
Her har departementet supplert Soria Moria erklæringens klare FN-grunnlag med en løsere adgang til å finne ”et annet anerkjent folkerettslig grunnlag”. De to eksemplene som blir gitt er begge problematiske. USA begrunnet sin krig mot Afghanistan med retten til selvforsvar, enda denne retten bare tillater en stat å drive fienden ut av landet, ikke å gjengjelde overfallet med sin egen angrepskrig. Sovjetlederne søkte å forsvare krigen sin mot Afghanistan med en invitasjon fra myndigheter som Sovjetsamveldet selv hadde banet vei for. Begge eksemplene er altså nylig utprøvd med katastrofale virkninger. For øvrig er ikke eksemplene utfyllende. Departementet åpner for å lete opp også andre krigsbegrunnelser som enkelte folkerettslærde kunne tenkes å gå god for. Det later dessverre ikke til å være vanskelig.
Soria Moria erklæringen slår til lyd for internasjonal fred og stabilitet basert på en FN-ledet verdensorden. De tre krigene USA og NATO har innledet det siste tiåret uten mandat fra FN har motvirket dette målet. Men etter at en slik krig er satt i gang, blir FN regelmessig brakt inn for å rake kastanjene ut av ilden. Deretter utlegger krigsherrene medvirkningen som en tilbakevirkende legitimering av den ulovlige krigføringen. Bush gikk til krig mot Afghanistan uten mandat fra FN. Derimot fikk ISAF et FN-mandat, ikke til å føre krig, men til å verne FN-personell og hjelpearbeidere mot virkningene av krigingen. Siden er ISAF og ”Operation Enduring Freedom”, som angrepet til USA makabert blir kalt, skritt for skritt blitt stadig tettere samordnet, slik at Støre kan si at FN har godtatt hele den utenlandske ”tilstedeværelsen”. (Han kvier seg av god grunn for å bruke ordet krig.)
Det eneste noenlunde faste holdepunktet vi har i dette landskapet er tross alt FN. Men verdensorganisasjonen har gjennom årtier vært sulteforet takket være USA, som har brukt sin økonomiske og politiske makt til å kutte ned budsjettene til en institusjon som kunne stille opp for interessene til den fattige verden, istedenfor å adlyde ordrene fra den rike.
FN-pakten forutsetter at FN-organer skal lede de militære tiltakene som Sikkerhetsrådet treffer for å verne mellomfolkelig fred og sikkerhet. Men på grunn av sulteforingen har FN – helt som tilsiktet – hatt for små ressurser til denne oppgaven. Og norske myndigheter har kunnet vise til at bare NATO har makt til krevende operasjoner.
Vil regjeringen kjempe for en FN-ledet verdensorden, bør den insistere på at norske styrkebidrag utelukkende skal gå til oppdrag som blir styrt av FNs egne organer og ikke satt ut på anbud til koalisjoner av villige. En FN-ledet verdensorden tillater ikke at det nærmest blir satt likhetstegn mellom FN og NATO, enn si at NATO blir stilt øverst. Skulle vi unntaksvis delta i et militært tiltak hvor NATO eller en ”koalisjon av villige” har den operative ledelsen, må forutsetningen være at militæralliansen er reelt underordnet den strategiske kommandoen til FN, under reelt tilsyn fra Generalforsamlingen. Dette ville også bringe oss et aldri så lite skritt videre mot demokratisk håndtering av globale oppgaver.
Kommentarer
RSS feed for kommentarer til dette innlegget.