Internasjonal politikk

Ja til Kongo, nei til Afghanistan

Norske styrker: Ut av Afghanistan, inn i KongoNorge må offensivt støtte opp under FNs fredsbevarende operasjoner. Befolkningen i Kongo står overfor enorme lidelser, og meldingen fra sist uke om at over 90.000 flyktninger er sporløst forsvunnet i de konfliktherjede områdene nordøst i Kongo sier sitt om betydningen av at Norge kaster seg rundt og sier et krystallklart ja til FNs anmodning til Norge om bidrag. Det ville være klokt om Norge omdirigerte kontingenter som i vinter er tenkt å avløse i Afghanistan, da norsk ISAF-deltakelser i Afghanistan uansett må avvikles neste høst, skriver jeg bl.a. i en artikkel i Ny Tid denne uka.


Afghanistan: ISAF-styrkene må ut
Kongo: FN-bidrag må inn

Av Ivar Johansen, internasjonal leder i SV

Sudan. Tsjad. Kongo. I de siste dager er spørsmålet om norsk deltakelse i FN-fredsbevarende operasjoner igjen blitt aktualisert i den offentlige debatt. Det er veldig bra, for den økte motstand i det norske folk mot det norske bidrag til USA og NATOs offensive krigføring i Afghanistan er slett ikke noen beskjed om at Norge ikke skal stille opp når FN og verdenssamfunnet utfordrer oss til å stille opp for å sikre freden.

Den rødgrønne regjeringen har lovet å "styrke Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter" (. . .) og "arbeide aktivt og langsiktig for å sette FN i stand til å møte det 21. århundres utfordringer", blant annet ved å "øke deltakelsen sivilt og militært i FN-operasjoner". Dette er et riktig standpunkt, men Afghanistan bør vi snarest mulig komme oss ut av.

SVs landsmøte i 2007 var tydelige på at norske styrker skal ut av Afghanistan og erstattes av et FN-engasjement. I forslag til arbeidsprogram for kommende stortingsperiode uttrykkes dette enda skarpere: SV går for en ensidig tilbaketrekking. Som internasjonal leder i SV er jeg trygg på at når partiets landsmøte samles i februar vil landsmøtet enstemmig stå bak dette standpunktet.Mandatet til de norske styrker i ISAF-operasjonen utløper i november 2009. SVs krav til en ny Soria Moria-erklæring er at mandatet ikke skal fornyes, og at styrkene skal ut.

I Afghanistan står NATO i spissen for USAs famøse krig mot terror, en krig Vesten nå er i ferd med å spre til Pakistan. Kampene har vart i hele 7 år. Lenger enn den 2. verdenskrig, men foreløpig noe kortere enn når Sovjet kriget i landet på åttitallet. Men akkurat som den gang skjer krigen i folkets navn, selv om det er de som lider under den.

Hittil i år har antallet sivile dødsfall økt med 40 prosent, minst 600 sivile afghanere er drept. En viktig årsak til dette er økningen i bombeangrep fra amerikanske fly. Norsk etterretning og spesialstyrker bidrar dessverre i en offensiv rolle ved å utpeke bombemålene.

Dette er ikke en kritikk mot de norske soldater som står i front i Afghanistan i lojalitet til sine oppdragsgivere: norske politiske myndigheter. Jeg har stor respekt for dem og jobben de gjør. Derimot er det en kritikk av den strategien USA og NATO har lagt seg på i Afghanistan, hvor troen på en militær seier fortsatt ser ut til å styre prioriteringene.

NATOs generaler innrømmer at krigen ikke kan vinnes militært. NATOs politikk i Afghanistan er totalt feilslått. Nå trappes den opp til tross for at stadig flere eksperter sier at det ikke er militære løsninger som trengs i landet.

Det blir stadig tydeligere at den afghanske regjeringa, som ISAF er der for å støtte, ikke har potensiale til noen gang å kunne legge grunnlaget for fred og demokrati i Afghanistan. På lokalt nivå støtter denne regjeringa seg i all hovedsak til krigsherrer og regulære bandeledere som av afghanske kvinnesaksforkjempere blir beskrevet som like ille eller til og med verre enn Taliban. Skulle en internasjonal fredsstyrke i Afghanistan hatt noen muligheter for å lykkes, måtte et hovedfokus vært å avvæpne disse regjeringsallierte militsstyrkene som terroriserer befolkninga, samtidig som den ga støtte til en reell demokratisk prosess.

Det kan ha stor effekt at Norge trekker ut sine styrker:

Dette vil redusere NATOs muligheter til å videreføre sin krigsstrategi, og bli et bidrag til en nødvendig nytenkning. Barack Obama må forstå at hans strategi om å få Europa til å ta en større del av byrden ved å føre krig i Afghanistan, ikke har sjanse til å lykkes. At krigsstrategien ikke har mulighet for å lykkes. Det vil dessuten fort kunne ha spredningseffekt. I Tyskland har det lenge vært nær 3/4 av befolkninga som er mot tilstedeværelse. Siste meningsmåling fra Storbritannia viser at det nå også der er 68 prosent av befolkninga som er mot å ha soldater i Afghanistan.

Afghanistankonflikten har bare en humanitær og politisk løsning, en løsning på afghanernes premisser. Vi må få i gang fredsforhandlinger hvor de gamle krigsherrene, Karzais regjering, det afghanske parlamentet, Taliban, og ulike etniske folkegrupper er hovedavtalepartene. Og: det sivile samfunn må også komme til orde i en slik prosess. For å sikre nødvendig stabilitet rundt fredsforhandlinger og gjenoppbygging av landet er det naturlig – om afghanerne selv ønsker det – at det internasjonale samfunn stiller opp med en internasjonal fredsbevarende styrke, i regi av FN og med FN-mandat.

NATO-styrkene står i veien for en fredelig løsning og må trekkes tilbake. En eventuell FN-styrke kan naturligvis ikke bestå av de land som har stått i spissen for en aggressiv krigspolitikk.

Norge og andre rike vestlige land kan gjøre mye for å hjelpe Afghanistan når vi trekker soldatene ut:

- For det første kan vi overføre alle pengene som i dag brukes på krigføring og soldater, til humanitær bistand. Det trengs desperat blant annet på grunn av en omfattende tørke det siste året.

- For det andre vil den langsiktige utviklingsbistanden vi gir kunne ha langt større effekt når den ikke lenger blir koblet til en overordnet militær strategi. Når bistand brukes som "force protection", slik det gjøres i dag, blir bistandsprosjekter og bistandsarbeidere også definert som militære mål av NATOs militære motstandere.

- Ved å trekke ut soldatene, og i stedet gi økt humanitær og langsiktig utviklingsbistand, vil vi avkrefte Talibans og Al Qa'idas fiendebilde av Vesten. Det vil svekke den lokale troverdigheten til de som fortsatt vil brenne skoler.

- Ved å ta konsekvensen av krigsmotstanden i egen befolkning, vil vi vise for afghanere hva et demokratisk styresett faktisk kan bety. Ikke noe folk har noen gang kunnet bli tvunget til å omfavne demokrati som styringsform. Men overalt i verden har demokratiske styreformer som fungerer inspirert tenkende mennesker.

- Tenkende menneskene finns i Afghanistan, og disse må vi støtte så mye vi kan. Men i dag har vi styrker i Afghanistan som støtter den regjeringa som fengsler dem, og som gjennom sine bombetokter dreper deres landsmenn. For hver vestlig bombe som slippes, for hver afghaner som blir skutt av en vestlig soldat svekkes støtten til, og oppslutninga om, demokratiske krefter i Afghanistan.

I begynnelsen av april neste år feirer NATO sitt 60-årsjubileum med et toppmøte i den franske byen Strasbourg. Fredsorganisasjoner og nettverk over hele Europa har i den anledning gått sammen om å organisere en gigantisk protest for å vise den brede motstanden mot alliansens rolle som aggressivt krigsverktøy i stormaktenes hender. SV stiller seg sammen med fredsbevegelsen og vil selvsagt oppfordre sine medlemmer til å delta. Og SV vil være tilstede med sentrale tillitsvalgte.

Bred folkelig mobilisering er en forutsetning for å oppnå gode resultater. Trøkket må opprettholdes.
Norsk ISAF-deltakelse skal avvikles, og styrkene må ut.

Og så må vi lære av dette. NATO mangler struktur, legitimitet og kunnskap til å kunne være et egnet redskap til stille opp på den type multidimensjonale oppdrag som vår tids konflikter krever.

Norge må offensivt støtte opp under FNs fredsbevarende operasjoner. FN har gode forutsetninger for å samordne politiske, militære, humanitære og utviklingsmessige sider av fredsbygging gjennom for eksempel å bygge de institusjoner som kan bidra til å utvikle samfunn ødelagt av krig. Norge må selvsagt være beredt til å stille opp dersom FN ber oss om å sende fredsbevarende styrker til andre land, for eksempel Afrika. Norge kunne ha stilt opp i Sudan. Og jeg mener vi opplagt nå bør kunne stille opp i Tsjad eller Kongo. Jeg mener Norge umiddelbart bør si ja til FNs anmodning, og straks starte med å sende norske stabsoffiserer. Disse kan kjapt være en styrke for FN-operasjonen, og kan planlegge for øvrige norske styrkebidrag, både på kort og lang sikt. Norge må umiddelbart kunne sende av gårde feltsykehus. Dernest må vi være åpne for opplæring av African Unions fredsbevarende styrker og selv sette inn norske sambands-, ingeniør- eller sanitetsstyrker.

Selv ville jeg mene det også hadde vært et klokt signal om Norge omdirigerte kontingenter som i vinter er tenkt til å avløse i Afghanistan, men ser at dette er det knyttet sterk prestisje til. Befolkningen i Kongo står overfor enorme lidelser, og meldingen fra sist uke om at over 90.000 flyktninger er sporløst forsvunnet i de konfliktherjede områdene nordøst i Kongo sier sitt om betydningen av at Norge kaster seg rundt og sier et krystallklart ja til FNs anmodning til Norge om bidrag.

Kommentarer   

#1 Symphorien Pombe 12-12-2008 21:18
Ja,norske soldader kan gjøre et flott arbeid i D.R.Kongo.De kan gi håp til den kongolesiske befolkningen som lider på flukt,kvinnene og barn er mishandlet,musb rukt og voldtatt i dag.
Jeg er helt sikker på at Norge kan spiller en viktig rolle i denne perioden i dette landet.

You have no rights to post comments